Inntrykk: Grim Fandango: Remastered Edition

Få spill har klart å erverve seg et like solid og ubestridt klassikerstempel som Grim Fandango. I manges øyne er spillet LucasArts’ siste virkelige storspill, før Star Wars-feberen tok knekken på dem. Jeg vet ikke når LucasArts døde, men det var lenge før Disney stengte dørene deres for godt. Kanskje var det ved kanselleringen av Sam & Max. Kanskje var det tidligere.

Det ser fortsatt glimrende ut.
Det ser fortsatt glimrende ut.

Grim Fandango ble aldri noen storselger, så selv om vi alle har vært klar over at det er en klassiker er det nok langt færre av oss som faktisk har spilt det. Og selv om du har spilt det er det ikke dermed sagt du har falt for det. Personlig taklet jeg aldri kontrollsystemet. Jeg brukte noen timer på å stange meg rundt i Manny Calaveras sko, og så la jeg det bort. Jeg kommer tilbake til det senere, tenkte jeg, men jo mer tid som gikk, jo mindre fristende var det. «Senere» kom aldri.

Så ble plutselig Grim Fandango: Remastered annonsert. Som lyn fra klar himmel. Og på Sonys store E3-pressekonferanse, til og med – det blir ikke større enn det, ikke etter at Xbox nesten klarte å ta selvmord med «always online» og «deal with it».

Jeg antar du vet litt om Grim Fandango allerede, så noen stor introduksjon får du ikke. Handlingen foregår i en minneverdig underverden inspirert av mellomamerikanske tradisjoner og film noir, og du spiller Manuel Calavera. Han er en av mange menn med ljå, som henter sjelene til nylig avdøde og hjelper dem videre. Noen har vært gode, og kvalifiserer til en togbillett som tar dem rett til «himmelen». Andre er ikke så heldige, og må tilbringe en stund i underverdenen først. Men det er noe muffens på gang i de dødes land. I gamle dager hadde Manny mange klienter som kvalifiserte til himmelekspressen, men nå har han ingen. Selv om de etter alle solemerker har levd perfekte liv, kvalifiserer de ikke.

Tidlig i spillet.
Tidlig i spillet.

Det er selvsagt en konspirasjon på gang, og når Calavera begynner å snuse havner han i trøbbel. Ikke bare det, men han skaper trøbbel for en klientene også, og gjør det til sin livsoppgave å ordne opp for henne. Resultatet er en lang og flereårig reise gjennom underverdenen.

Lett å anbefale

Det er veldig lett for meg å anbefale Grim Fandango: Remastered. Utvikler Double Fine har fikset det største problemet med spillet, nemlig kontrollsystemet, og forbedret presentasjonen litt. Ellers er alt som før. For meg, som aldri hadde spilt mer enn et par timer av spillet, var det som å plutselig få tilgang på en helt ny LucasArts-klassiker i 2015. Jeg gjenkjente alle de herlige elementene som gjorde LucasArts-eventyrene til kongene i sjangeren på nittitallet. Sylskarpe dialoger, fantasifulle miljøer, herlige bifigurer og nærmest perfekt presentasjon. Noen ganger er det bare den beinete hovedpersonen som røper at jeg ikke er på Monkey Island.

Gåtene er også av velkjent LucasArts-kaliber. Det vil si, de er sånn rimelig gode. Spillet har mange smarte nøtter som er moro å løse, men det har også mange gåter av den typen der du egentlig ikke skjønner hvorfor du gjør noe før etter at det er gjort. Litt for ofte løses gåtene rett og slett ved å eksperimentere, uten å ha noen klar forståelse av hva det egentlig er du skal oppnå og hvordan det skal hjelpe deg videre. Det finner du først ut når du har løst oppgaven og fått belønningen.

Spillets femme fatale.
Spillets femme fatale.

Samtidig er de aller fleste gåtene fullt løsbare, selv om du ikke alltid skjønner hvorfor du gjør alt sammen. Det er ingen direkte absurde eller irriterende gåter i spillet, og ingen situasjoner der man sitter igjen som et spørsmålstegn også etter at gåtene er løst.

I likhet med mange andre LucasArts-spill har også Grim Fandango veldig store spillmiljøer. Det er både positivt og negativt. Når man utforsker storbyen Rubacava, for eksempel, føler man virkelig at man er på et ekte og stort sted, ikke låst i små kulisser. Men når man så setter seg fast, er det plutselig ikke så gøy lenger. Ett eller annet sted i den enorme byen du har tilgang på er det noe du har oversett. Det kan være et samtaletema med en bifigur du ikke har utforsket, en interaksjonsmulighet du har gått glipp av, eller en skjult gjenstand du ikke har fått med deg. Den eneste måten å finne det på er å gå over alle skjermene i tur og orden, og håpe at du skjønner hva du leter etter når du ser det.

Eller du kan bruke en «walkthrough». Det hadde vært moro å vite nøyaktig hvor stor andel av alle de som har fullført ett eller flere LucasArts-eventyr som faktisk har klart det på egenhånd. Jeg husker hvordan noen av disse spillene kunne ligge i årevis på nittitallet, før jeg plutselig kom over et blad som hadde løsningen til problemet jeg satt fast på. Så kunne jeg spille videre, og sette meg fast på nytt. Det var litt av sjarmen, å ha disse monsterspillene man kunne gå tilbake til igjen og igjen, og som man kanskje fullførte tre-fire år etter at man startet. Men det funket bedre i en verden der jeg hadde begrenset tilgang på nye spill. Ikke nå, som det kommer to-tre utgivelser jeg ønsker å spille HVER BIDIGE DAG.

Du bør fullføre det

Fartsdemonen Glottis. Han er så godtroende, stakkars. Men han har hjertet på riktig sted (sånn bortsett fra når...).
Fartsdemonen Glottis. Han er så godtroende, stakkars. Men han har hjertet på riktig sted (sånn bortsett fra når…).

Uansett om du gjør det på egenhånd eller ikke (og for all del, Grim Fandango er mye lettere å fullføre på egenhånd enn 90% av alle spillene fra LucasArts’-konkurrent Sierra), bør du spille gjennom Grim Fandango. Handlingen underholder helt til siste slutt, og hvert nye sted du besøker er et eventyr i seg selv. Det har figurer du genuint blir glad i, takket være Tim Schafers glimrende tekst og de minst like glimrende skuespillerprestasjonene, og det har opp til flere herlige overraskelser på lager. I tillegg er det veldig morsomt, uten at humoren tar overhånd og det blir dumt.

Det er vanskelig å spille Grim Fandango uten å bli imponert. For det første føles det som en genuin storproduksjon, der ingenting har blitt overlatt til tilfeldighetene. For det andre er det fullstappet av spennende, teknologiske løsninger samtidig som artistene har vært veldig flinke til å arbeide innenfor de teknologiske begrensningene man hadde. At spillet opprinnelig ble laget i 1998 er nesten ufattelig. Remastered-versjonen har bedre oppløsning og bedre teksturer enn originalen, men den visuelle kjernen er akkurat den samme som før. Og den er spektakulær, selv om man til tider har vært litt for glad i brunt og grått.

Under jorden i underverdenen.
Under jorden i underverdenen.

Bare husk å lagre spillet ved jevne mellomrom. Det har nemlig ingen autolagring, og hvis du i farten skulle klare å trykke på «New Game» når du egentlig mener «Save Game», blir du aldri bedt om å bekrefte. Aarrgh!

Grim Fandango: Remastered finnes på Steam & GOG, samt PlayStation 4 og Vita. På Steam koster det hundre kroner. Det er nesten skammelig lite penger for et så godt spill, men jeg skal ikke klage.

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.