Våre favorittspill fra 2015 (del 2)

Det har kommet alt for mange gode spill i år til at vi bare kan trekke frem ett spill hver. Her er resten av våre personlige favoritter.

I forrige artikkel pekte hver av oss ut ett spill som vi har satt ekstra mye pris på i 2015. Men vi klarer selvsagt ikke å bare nevne ett spill, når det er så mye snadder som må trekkes frem. Nå er tiden kommet for resten av favorittene, og hver av oss har funnet frem inntil fem spill hver. Rekkefølgen de nevnes i spiller ingen rolle.

Joachim

Infinifactory

Infinifactory
Infinifactory.

To av årets viktigste spill for min del var «early access»-spill. Infinifactory ble tidliglansert helt i starten av året, og takket være en jevn strøm med nye funksjoner og nytt innhold preget det min spillhverdag helt til etter den endelige lanseringen i sommer. Dette fantastiske hjernetrimspillet er i praksis SpaceChem i tre dimensjoner. Målet for hvert brett er å lage produksjonskjeder der du setter sammen stadig mer avanserte objekter, ved hjelp av ulike typer byggeblokker som skipes inn på samlebånd.

Det jeg elsker i denne typen hjernetrimspill er friheten til å løse hvert oppdrag på min egen måte. I Infinifactory bryner jeg meg ikke nøtter der jeg må finne den riktige løsningen, det er oppgaver der jeg står helt fritt til å skape en riktig løsning. Og så kan jeg gå på nettet, og se alle de fantasifulle måtene andre har løst oppdraget på. Det er herlig.

Dirt Rally

Advarsel: Skarp sving i bunnen.
Dirt Rally.

Årets andre «early access»-spill dukket opp som en stor overraskelse i vår, og ble nylig ferdig. Dirt Rally er rallyspillet jeg har drømt om siden Richard Burns Rally – kompromissløst, autentisk og veldig, veldig moro. Siden jeg aldri har kjørt rally, og stor sett holder meg godt under fartsgrensa når jeg kjører på smale veier, vet jeg ikke hvor realistisk det er. Men jeg vet at det føles realistisk. Bilene virker ekte, og lite er så heftig som å mestre en bakhjulsdrevet Lancia Stratos på raske, finske grusveier.

Veiene er forøvrig basert på virkelige veistrekninger, og forskjellen på disse veiene og veiene i et typisk, moderne rallyspill er åpenbar. For meg er dette et element rallsyspill står og faller på – jeg er rett og slett avhengig av følelsen av å kjøre på ekte veier. På dette området innfrir Dirt Rally så det holder. Jeg skulle bare ønsket det var litt flere av dem.

Pillars of Eternity

Pillars of Eternity.
Pillars of Eternity.

Rollespillsjangeren er utrolig bred og variert, og jeg elsker at den har plass til såpass forskjellige spill som The Witcher 3 og Pillars of Eternity. Dette isometriske 2D-rollespillet dukket opp tidlig på året, og hektet meg i nesten en hel måned. Jeg storkoste meg med å utforske spillets verden og bruke taktikk for å overvinne de mange fiendene jeg møtte. Selv om spillet kanskje var litt for langt for sitt eget beste, er det fortsatt en av årets hyggeligste opplevelser for min del.

Et viktig moment med Pillars of Eternity er at det er folkefinansiert. Det hadde ikke eksistert om ikke vi spillere hadde punget ut for å støtte Obsidian under utviklingen. Faktisk er det slett ikke sikkert Obsidian hadde eksistert, heller. Jeg ser stadig folk som uttrykker seg kritisk til folkefinansiering, og selv om jeg er enig i at det ikke er en perfekt løsning, lurer jeg på om de hardeste kritikerne rett og slett ikke forstår i hvor stor grad denne finansieringsmodellen både direkte og indirekte har forbedret kvaliteten på spillutvalget vi har tilgjengelig. Jeg er i alle fall veldig glad vi lever i en versjon av 2015 der Pillars of Eternity (og Obsidian) eksisterer.

ADOM

Ned i hulene.
ADOM.

På nittitallet, da jeg satt med en Amiga og hele verden hadde gått over til PC, ble jeg tvunget til å tenke bredt for å finne nye, gode spillopplevelser. Datidens storspill droppet Amiga-plattformen, men heldigvis fantes det mange gratisspill som ble utviklet og overført til Amiga av entusiaster. Et av disse var ADOM, et «roguelike»-spill med ASCII-basert «grafikk», verdens mest kronglete grensesnitt og en ekstrem vanskelighetsgrad. Jeg elsket det.

I år dukket ADOM opp i livet mitt igjen, i form av en Steam-versjon med skikkelig grafikk, et mer vennligsinnet grensesnitt og mer innhold. Jeg kjøpte det umiddelbart, men det var mer for å støtte utvikleren som hadde gitt meg så mye gratis moro på nittitallet enn det var fordi jeg trodde jeg kom til å bli hektet på nytt. Så feil kan man altså ta, og ADOM har helt på tampen av året sprengt seg inn i listen over årets viktigste spill. Ironisk nok stjal dette ekte «roguelike»-spillet plassen til et spill inspirert av «roguelike»-sjangeren i utgangspunktet, nemlig Sunless Sea. Som også er knallbra, folkens!

Grand Theft Auto V

Grand Theft Auto V.
Grand Theft Auto V.

Grand Theft Auto-serien er nok en serie jeg tilsynelatende aldri blir lei av. Jeg simpelthen elsket det første GTA-spillet, der jeg kunne bruke timevis på å skape kaos i de todimensjonale byene. Så kom GTA III, og tok det hele over i tre dimensjoner. Jeg storkoste meg med det også, og brukte blant annet uhorvelig mye tid på å kjøre «vigilante»-oppdrag mens jeg samtidig hadde politiet på nakken. Siden den tiden har seriens fokus på å skape dynamisk kaos gradvis forsvunnet, til fordel for en mer regissert opplevelse, dyre historiesekvenser og mer eller mindre artige minispill. Men selv om jeg savner det gamle og utemmede GTA, er jeg veldig begeistret for de nye spillene også.

Grand Theft Auto V, som kom til PC i år, byr på de mest imponerende spillmiljøene jeg noensinne har sett, noen av de kuleste oppdragene jeg har spilt i et åpen verden-spill, og massevis av herlig, idiotisk og fullstendig politisk ukorrekt humor. Akkurat det jeg ønsket meg, med andre ord.

Nikolai

Pillars of Eternity

Pillars of Eternity.
Pillars of Eternity.

I sin tid folkefinansierte jeg det som da her Project Eternity, et RPG som skulle bli av den gode, gamle skole. Jeg har aldri vært god i slike spill, men jeg elsker en god historie, og kastet noen kroner inn i kampanjen. Senere kom min yndlingsutgiver Paradox inn i bildet, og i våres fikk jeg endelig kose meg med dette mesterverket!

Jeg kom etter hvert til et punkt hvor jeg dør uansett hva jeg gjør, jeg er selvproklamert ultradårlig i de fleste spill, men veien dit var magisk! Spillet har en spennende historie, pen grafikk og god atmosfære. Absolutt et godt spill fra 2015!

Broken Sword 5: The Serpent’s Curse

Broken Sword 5.
Broken Sword 5.

Dette spillet kom på nye plattformer i år, og det er jeg veldig glad for! Jeg elsker eventyrspill, og koste meg gløgg ihjel med historien om den amerikanske luringen og hans franske journalist-venninne som kommer over konspirasjoner på et høyt plan. Tyveriet av et lite maleri viser seg å ha vidtrekkende konsekvenser for verden, for å si det sånn…

Noe jeg likte veldig godt, var hintsystemet i spillet. Du trenger ikke bruke det, men om du sitter fast er det alltid lett tilgjengelig. Fem hint, hvert mer avslørende, leder deg i riktig retning. Svært nødvendig av og til for en dumrian som meg… Spillet er lett et av de beste opplevelsene dette året for meg!

Mats

Destiny: The Taken King

Destiny: The Taken King
Destiny: The Taken King.

Jeg har ingen anelse hvordan Destiny var i fjor, men ryktene tilsa at det var en særdeles prekær mangel på innhold i en verden som kunne ha potensiale et sted langt der framme. Nå tror jeg potensialet begynner å bli utløst, for det Destiny som jeg har kost meg med i november og desember har blitt et aldeles glimrende spill. Bungie kan lage konsollskytere, og når verdenen har blitt større, de riktige tallene på skjermen vokser hele tiden og følelsen av framgang har blitt vesentlig sterkere, er dette i dag et spill jeg definitivt kan anbefale.

Jeg liker egentlig ikke skytespill på konsoll, men av en eller annen grunn klarte Destiny å sno ringefingeren rundt meg. Skytinga er morsom, og etter hvert som historiene utbroderes og miljøene åpner seg opp, så blir omgivelsene vesentlig mer interessante. Jeg har spilt gjennom spillet alene (så jeg har ikke gjort noen av raidene), men ser at dette kunne ha vært en enda mer oppslukende opplevelse i samarbeidsmodus sammen med to andre kompiser.

Dirt Rally

Rallycross er moro, men det er for lite av det.
Dirt Rally.

Joachim har nok sagt alt som det er nødvendig å si her allerede, men som gammel rallyfan er dette en gudegave. Her er det fokus på rally slik rally skal være, og med utvidelser som drar spillet i retning av klassiske Rallisport Challenge 1 og 2, har det appell til flere enn bare oss som kan tilbringe timer bak rattet med en passasjer som roper ut tallkoder.

Spillet ble utgitt i en tidligtilgangsutgave, men heldigvis har Codemasters vært flinke til å involvere miljøet rundt spillet underveis (et av tipsene underveis i spillet peker rett til underforumet på reddit) og gjort mange riktige valg og sørget for hyppige oppdateringer.

Dirt Rally har imidlert et stort problem – det er grisedyrt. Definitivt årets dyreste spill for min del, for etter hvert som timene forsvant og kilometertelleren trofast telte oppover, så måtte det selvsagt bli innkjøp av ratt og pedaler for å heve spillopplevelsen enda et hakk. Vrooooooooooooooooooooooom.

PS: Rallisport Challenge-serien ble utviklet av DICE – som i dag nok er mer kjent for Battlefield-serien.

Dungeon Souls

Dungeon Souls.
Dungeon Souls.

DS viser dessverre litt av problemet med å kaste seg på tidligtilgangsspill, nemlig at jeg endte opp med å tilbringe massevis av timer i et spill som egentlig ikke hadde noen god slutt på det tidspunktet jeg spilte det. Men en glimrende spillopplevelse var det alikevel, og så fort spillet er ute fra «Early Access» skal det plukkes opp igjen. Det er imidlertid ingenting tilbake for spillopplevelsen jeg hadde i løpet av 2015, så jeg tillater meg å ta det med på lista mi alikevel.

Om du vil ha noe i samme sjanger så kan imidlertid Nuclear Throne være et godt valg, som akkurat kom seg ut av sin tidligtilgangsstatus. Det har jeg derimot ikke fått spilt enda, så det får vente til neste år med å få den tvilsomme æren av å snike seg inn på lista i feil år – akkurat som Dungeon Souls gjorde i år uten å egentlig være utgitt.

Kristian

Fallout 4

Fallout 4 skaper delte meninger.
Fallout 4.

Som jeg nevnte i del 1 av denne kåringen, har jeg ikke fullført Fallout 4. Jeg har imidlertid spilt det såpass mye, og hatt såpass mye gøy, at det absolutt er en av årets opplevelser. Det føles ut som et Bethesda-RPG, med de fordeler og ulemper det bringer. Joda, historien er like tynn som en suppe kokt på spiker, og kan ikke måle seg mot The Witcher 3. Likevel er det noe over det hele som gjør spillet til en opplevelse verdig en plass på denne listen. Jeg har spilt min historie, og utforsket på min måte. Et mer fritt og åpent spill skal man lete lenge etter. Så håper jeg bare at Elder Scrolls VI kommer snart.

Mad Max

Mad Max
Mad Max.

Joachim mener nok at jeg er gal for å ha dette på listen. Og kanskje føler mange av dere lesere det samme som han. Men faktum er at det for meg var svært underholdene, og det desidert mest actionfylte spillet jeg har spilt på lenge. Jeg følte meg virkelig som Mad Max, og jeg nøt hvert minutt av de over 20 timene jeg spilte det – selv om det ble litt gjentagende etterhvert.

The Witcher 3

The Witcher 3.
The Witcher 3.

Hadde jeg bare holdt oppe motivasjonen min i mai og juni, hadde jeg nok fått fullført dette spillet. Og hvem vet – det kunne fort ha blitt årets spill for meg. Jeg var dypt inne i alle deler av historien, og fulgte hver minste detalj av oppdragene og sideoppdragene. Problemet var kanskje at det ble litt for mye av det gode. Jeg vandret liksom vekk fra hovedhistorien, og ble for opptatt med å gjøre alt mulig annet. Det er for øvrig noe jeg sliter med i de fleste slike spill – å finne balansen mellom hovedoppdrag og sideoppdrag.

Hvis denne kåringen hadde vært for «årets beste grafikk» – så hadde The Witcher 3 vunnet med flere hestelengder. Det er rett og slett nydelig på alle måter. Og etter over 60 timer har jeg ennå ikke hoppet forbi en mellomsekvens. Det viser prov på bra historiefortelling.

Relaterte innlegg

En kommentar om “Våre favorittspill fra 2015 (del 2)

  1. I tillegg til tidligere nevnte Invisible Inc., så var det fire andre spill som virkelig utmerket seg for min del i år.

    – Fran Bow: Har allerede sagt at dette er et av tidenes viktigste spill pga spillets unike måte å ta opp ekstremt vanskelige temaer, men det er også et utrolig bra eventyrspill.

    – Age of Decadence: Årets soleklart beste rollespill. Et av de desidert beste rollespillene på denne siden av 2000-tallet. Så mye valg og konsekvens at det tyter ut av ørene på deg. Vanskelig kampsystem som krever mye av spilleren. Utrolig forskjellige spillopplevelser på bakgrunn av klasse og spillestil. Digger at spillet får deg til å føle deg som en vanlig fyr. Absolutt alt kan drepe deg, og det gjør noe med holdningen til spilleren.

    – Technobabylon: Endte opp som et av mine favorittspill fra Wadjet Eye, helt der oppe med Resonance og Blackwell Epiphany. Ikke ofte et spill kan stå skulder til skulder med Beneath A Steel Sky. Noen vil nok rynke på nesa fordi i alle fall en av karakterene har menneskelige trekk som ikke er spesielt lett å like. Jeg synes bare det er bra at karakterene faktisk er menneskelige.

    – Infinifactory: Tidenes beste puslespill? Ikke langt unna i alle fall. Slutter meg til det Joachim skrev her.

    PS: Sa i forrige artikkel at Twitcher 3 var årets skuffelse for min del, men når jeg tenker meg om så var det egentlig Pillars Of Eternity, siden jeg hadde så ekstremt høye forventninger til det. Sjokkerende svak historie til å være Obsidian, og litt vel mye fokus på balanse fra Mr. Sawyer. Kan lure på om Chris Avellones uteblivelse fra dette spillet var grunnen til at han sluttet.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.