Inntrykk: Sorcerer King

Strategispillet Sorcerer King forsøker å gå nye veier, og lykkes rimelig godt med det.

Sorcerer King kom ut i fjor sommer, og som har ligget på «må spille»-listen min siden den tid. I juleferien fikk jeg endelig satt meg ned med det. Denne artikkelen er ikke ment som noen anmeldelse, men representerer inntrykkene mine etter cirka 15 timers spill.

Sorcerer King ser betydelig penere ut enn Stardocks forrige fantasy-strategispill, Fallen Enchantress.
Sorcerer King ser betydelig penere ut enn Stardocks forrige fantasy-strategispill, Fallen Enchantress.

Når Sorcerer King starter, har du allerede tapt

Utvikleren Stardock beskriver Sorcerer King som et 4X-strategispill der du allerede har tapt. Altså en fantasy-utgave av Civilization der noen andre vant, og du styrer en av de små nasjonene som vinneren ikke gadd å «moppe opp». I stedet har du blitt en vasall, og jobben din er egentlig bare å administrere én viktig by. Problemet er bare at vinneren nå planlegger å ofre hele verden for å selv bli til en gud. Du kan sitte stille og vente på å bli tilintetgjort sammen med alle de andre, eller du kan gjøre opprør. Men med tanke på at «sjefen» din er mye mektigere enn deg, kan du ikke bare heve fanene og gå til krig. I stedet må du prøve å vokse i det stille, søke allierte og velge dine kamper med omhu.

Vel, det er som sagt slik Stardock beskriver Sorcerer King. Det er ikke nødvendigvis slik jeg vil beskrive det. Sorcerer King er ikke helt som andre 4X-strategispill – det har Stardock rett i – men det føles aldri som det opprørsspillet Stardock beskriver, heller.

Kort sagt er Sorcerer King et veldig strømlinjeformet «bygg ditt eget imperium»-spill, som tar igjen noe av den tapte dybden fra strategidelen med et økt fokus på rollespillelementer. Spillets mest unike aspekt er dommedagsklokken, som gradvis tikker oppover. Den kan påvirkes av både dine og kongens handlinger (han vil prøve å få den til å gå raskere, du vil sannsynligvis – men ikke nødvendigvis – prøve å stille den tilbake), og klokken påvirker igjen flere aspekter av spillverdenen og hvor tøffe utfordringene du møter der er. Klokken starter på 0, og om den når 500 er spillet over.

Fienden.
Fienden.

Barbarer og monstre

Av Stardocks beskrivelse skulle en tro at verden rundt deg var kontrollert av én fraksjon, men i stedet består den stort sett villmark med banditter og monstre. «Sjefen sjøl» holder til i en mektig borg, og sender styrker rundt på kartet for å ødelegge magiske steiner (som du bør beskytte), og eventuelt slå ned på opprørere som deg. Men han virker generelt ikke veldig interessert i å kontrollere landet rundt seg, og har ærlig talt ikke mye til kongerike. Du vil også finne noen andre små fraksjoner som du kan alliere deg med (primært ved å utføre noen simple oppdrag for dem), eller som kan slå seg sammen med fienden din. Tradisjonelt diplomati er ikke-eksisterende.

Resultatet er at Sorcerer King ofte føles som et Civilization-spill uten vanlige motstandere. I stedet kjemper du primært mot spillets versjon av Civilizations barbarer. Du bruker mesteparten av tiden din på å utforske verden rundt deg på jakt etter erfaringspoeng og nytt utstyr til soldatene og heltene dine, samt sjeldne materialer som du kan bruke til å lage nytt utstyr selv. Her minner spillet mest av alt om et rollespill – så fremt du ikke tvinges i konflikt, må du oppsøke gradvis tøffere fiender for å få mer erfaring og bedre utstyr, og dermed skape i alle fall én «superhær» som du til syvende og sist kan bruke på å ta knekken på kongen.

Hver enkelt enhet i hæren din kan utstyres med ulike typer våpen, rustninger, magiske ringer og så videre, og går opp i nivå når de får erfaring. Helter får også låst opp nye egenskaper når de går opp i nivå, og er de viktigste enhetene dine. I motsetning til vanlige soldater er heltene i praksis udødelige, men om en helt dør, vil du merke det på dommedagsklokken.

Turbasert taktikk.
Turbasert taktikk.

Taktisk kamp

Når to hærer møtes på slagmarken, kan du velge om du vil detaljstyre kampen i en taktisk modus der du får styre hver individuelle enhet i hæren, eller la datamaskinen simulere slaget. I taktisk kamp kan du også kaste magiske formularer som du har lært (spillets versjon av teknologisk forskning), for å påkalle nye allierte, gjøre skade eller forbedre egenskapene til styrkene dine. Som resten av spillet er de takiske kampene rimelig strømlinjeformede, men byr på stor frihet og mange muligheter til å bruke kløkt for å overvinne vanskelige odds.

Mange av stedene du kommer over på verdenskartet byr forøvrig på mer enn bare kamp. Spillet disker i stedet opp med rikelig med scenarier der du presenteres for en eller annen situasjon, og må gjøre opp til flere valg basert på hva du ønsker å oppnå eller føler er riktig. Valgene kan lede til mange belønninger, slik som unike enheter eller til og med helter. Disse sekvensene øker rollespill-følelsen.

Du må selvsagt utvide riket ditt, ved å finne nye steder der det er mulig å bygge byer og sende pionerer dit for å slå seg ned. Byutvikling er et annet element der spillet er ganske enkelt; du får en begrenset mengde bygninger til rådighet, og vil generelt bygge mye av det samme i alle byene (bygninger koster ingenting å opprettholde). Enkelte bygninger kan det kun finnes én av i hele riket ditt, så det er mulig å spesialisere et par av byene på den måten. Du kan også bygge utposter, som både lar deg forsvare landet ditt og gir deg tilgang på ressurser utenfor bygrensene.

En fargerik verden.
En fargerik verden.

Mye positivt ved spillet

Jeg liker Sorcerer King. Selv om imperiebyggingen er forenklet i forhold til i spill som Stardocks eget Fallen Enchantress liker jeg hvordan jeg gradvis bygger opp et rike i en vill og stort sett fiendtlig verden. Nedtoningen av de tradisjonelle konkurrentene gjør at fokus flyttes over på å temme verden rundt deg, og det setter jeg stor pris på. Jeg er en av dem som syntes Civilization er aller gøyest i den tidlige koloniseringsfasen, før grensene fastsettes og man kun kan vokse gjennom krigføring. Sånn sett passer Sorcerer King min smak veldig godt.

Jeg liker også at de datastyrte fraksjonene kun i liten grad er reelle konkurrenter – det er kun to måter for deg å vinne spillet på, og den eneste andre som spiller for å vinne er kongen. Han spiller til gjengjeld med helt andre regler enn det du gjør. Dette gjør at Stardock har kunnet konsentrere seg om å lage en kul enspilleropplevelse, i stedet for å være nødt til å balansere både fraksjonene, spillmekanismene og den kunstige intelligensen for å sikre like muligheter for alle. Jeg hører til dem som mener Civilization-serien har blitt litt i overkant fokusert på nettopp dette, og at all balanseringen kan ha en tendens til å gå utover enspilleropplevelsen min.

I tillegg setter jeg pris på følelsen av progresjon. Sorcerer King minner sånn sett mest om et rollespill, der du gradvis blir mektigere og mektigere, helt til du er sterk nok til å vinne. Her er det ingen venteperioder eller stagnering, men en klar og tydelig progresjon fra første tur til den siste. Det er selvsagt mulig å gå på en smell slik at du settes tilbake i utviklingen, enten fordi du mister viktige enheter eller (mindre sannsynlig) byer, men spillet gir deg aldri noen grunn til å bare sette deg ned og trykke «end turn» i lange perioder. Om du er inaktiv, er det bare fienden som tjener på det. På den måten unngår spillet å havne i den litt kjedelige «midtperioden» som preger mange imperiebyggere.

Zoomer du langt nok ut, blir kartet slik.
Zoomer du langt nok ut, blir kartet slik.

Men Sorcerer King mangler samtidig den dybden gode imperiebyggere har, og ingen av spillets andre elementer klarer helt å veie opp for det. Spillet er rett og slett for enkelt til å kunne hevde seg i 4X-sjangeren, og samtidig litt for trofast mot sjangerens tradisjoner til å fungere fullgodt som noe annet. Jeg tror det kunne hatt godt av mer av den dynamikken vi finner i «roguelike»-sjangeren eller spill som A.I. War, Crusader Kings og Distant Suns for den saks skyld. Det ville skapt en større følelse av å legge ut på et nytt og spennende eventyr når man starter på nytt, i stedet for å bare gjøre det samme om igjen.

Kongen er nemlig ikke noen spesielt interessant motstander å bryne seg på. Når alt kommer til alt har han et rimelig begrenset handlingsregister, og du lærer dessuten raskt at det ikke lønner seg å bruke ham som en handelspartner ettersom det får dommedagsklokka til å tikke og gå. De andre fraksjonene er ikke særlig mer interessante, ettersom det er veldig lite du kan gjøre med dem (og oppdragene de gir deg for å knytte bånd er rimelig uinteressante).

Jeg er heller ikke superbegeistret for det ene området der spillet faktisk går i dybden, nemlig systemet for å skape egne våpen, rustninger og magiske gjenstander. Å klage på mikrostyring i et såpass strømlinjeformet spill er kanskje litt rart, men akkurat den mikrostyringen føler jeg ikke noe stort behov for.

Hovedstaden min.
Hovedstaden min.

Konklusjon

Alt i alt er Sorcerer King et artig og vanedannende spill, som er veldig gøy den første gangen du fullfører det. En av grunnene til dette er at utviklerne i praksis har kvittet seg med den midterste delen av en typisk imperiebygger – her utvider du deg hele tiden, og du når aldri noe punkt der det er fornuftig å slå seg til ro med det du har. I stedet jobber du deg alltid fremover og oppover i verden, og det er alltid noe nytt å gjøre.

Men spillets gjenspillingsverdi tviler jeg på. Dette er som sagt inntrykk hovedsakelig basert på én runde med spillet, men etter å ha fullført spillet én gang er jeg lite motivert til å gjøre det igjen. I alle fall ikke før jeg har fått den første runden litt på avstand. Det er rett og slett ikke nok dynamikk eller dybde her til at jeg føler det å starte på nytt vil føre til en tilstrekkelig frisk og ny opplevelse, og jeg er mer fristet til å gå tilbake til Fallen Enchantress for å ta en runde med det.

Jeg føler meg med andre ord rimelig trygg på å kunne anbefale Sorcerer King, med det forbeholdet at det neppe blir et spill du spiller om og om igjen i hundrevis av timer.

Sorcerer King koster 270 kroner på Steam (om du skynder deg, får du det for halvparten). Det lanseres snart på GOG (prisen er ikke annonsert, men de opererer med euro, så for oss nordmenn blir det nok dyrere der). Her er en videoinnføring i spillet:

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar