Da Beardsley ble til en våt sokk: En nostalgisk reise gjennom 22 pukkelryggede kloner, usynlige dommere og 16-bits fotballtortur.
Yo, alle retro-entusiaster og piksel-pionerer! I dag skal vi dykke ned i et mysterium som har hjemsøkt meg siden glansdagene på 80-tallet. Du kjenner følelsen: Du blar i tykke spillmagasiner, ser på de fargerike skjermbildene, og stirrer på coveret av Peter Beardsley’s International Football. Dette spillet ser da ut som en silkemyk pasning som kommer til å sette alle andre fotballspill til siden? Men gjorde det det?
Spillet ble sluppet i 1988 av Grandslam Interactive, midt i en tid der fotballfeberen raste som verst etter VM i ’86 og før det legendariske VM i Italia. For en ihuga Liverpool-fan var dette selve julaften og 17. mai på én gang! Peter Beardsley hadde nettopp signert for de røde for en rekordsum, og han var den ultimate «nummer 10» – en magiker som serverte målgivende pasninger på sølvfat. At han nå skulle få sitt helt eget spill, føltes som en rettferdig kroning av den kommende prinsen av Anfield. Dette måtte jo bli tidenes fotballsimulator!
Lite med kopier løpende i lokal området
Gjennom hele ungdomstiden forble dette spillet et uoppnåelig glansbilde. Jeg fikk det aldri til min PC, og ingen i vennegjengen hadde det på Amiga eller Commodore 64. Selv ikke Karl-Inge på Fiskelva klarte å fiske opp dette spillet til sin Atari ST. Det ble værende igjen på 80-tallet som en uforløst drøm.
Nå har vi imidlertid skrevet 2026 på kalenderen, og jeg har endelig fått tak i en kopi. Det måtte selvsagt bli Amiga-versjonen, for på bildene ser den ut som et krysskudd av et spill. Originalen som jeg har skaffet meg via finn.no kostet i sin tid 98 kroner på tilbud – et scoop, skulle man tro.
Disketten lager sine nostalgiske lyder og noen sekunder senere dukker Peter Beardsley opp på skjermen. Der ser vi ham – selve nasjonalhelten, «Beardo», som i en grafisk flott fremstilling sklir forbi en forsvarsspiller som smeltet ost i en langpanne. Forsvareren er tydelig ute etter å takle anklene av den godeste Peter, men Beardsley er, som i virkeligheten, helt ustoppelig!
Det er på tide å snøre på seg de digitale fotballskoene og krype inn i skoa til legenden. Nå skal det spelles!
22 nyanser av Beardsley
Når du starter opp, kan du velge mellom 1 eller 2 spillere og plukke ut lagene til det som ser ut som et slags EM. Her møter du storheter som Vest-Tyskland, Jugoslavia og Italia, og for å ikke glemme storheten Albania. Men la oss være ærlige: Skal du spille et spill oppkalt etter Peter Beardsley, så velger du å representere England. Du vil jo være i de silkemyke skoene til helten selv! Man sitter der med et intenst håp om at Peter – selve ansiktet på coveret – skal skille seg ut med sine unike bevegelser og karismatiske spillestil.
Men idet lagene entrer banen, får du en realitetssjekk som treffer hardere enn en feilslått takling. Det finnes 22 figurer ute på banen som visstnok skal ligne på Peter Beardsley. Det er ikke bare det at England har elleve kopier; Jugoslavia stiller også med elleve identiske Beardsley-kloner. Jeg vet hva du tenker: Slik var jo alle fotballspill på 80-tallet, der alle spillerne var de samme piksel-pølsene med forskjellig farge på drakta. Men dette var annerledes. Dette var hans spill! Man hadde et lønlig håp om at utviklerne i det minste hadde spandert på Peter en unik frisyre eller et sett med magiske støvler. I stedet ender du opp i en smått absurd visuell bakevje – en klone-hær av liksom-Petere som løper rundt i total forvirring.
Gressmatta vs. Virkeligheten
I virkeligheten var Peter Beardsley en teknisk magiker, en spiller med visjon og balanse som kunne åpne ethvert forsvar. På den digitale gressmatta i dette spillet er situasjonen en helt annen. Der den ekte Beardsley var kjent for sine sugende løp og elegante ballbehandling, føles spillet her mer som å prøve å navigere i en altfor trang og utsmykket tresko. Det er vakkert å se på, men helt grusomt å ha på foten i 10 minutter.
I det virkelige liv har fotballen regler, dommere og fysiske lover. I dette spillet er dommeren fullstendig usynlig – han eksisterer rett og slett ikke. Det finnes ingen regler utover de mest basale som avspark, innkast, corner, innspark og mål. Glem taklinger (det er uansett helt umulig å utføre dem), glem headinger, og glem å tro at du kan sprinte fortere enn motstanderen. Du er låst i et tempo som minner mer om en søndagstur enn en internasjonal landskamp.
Banen er faktisk fin størrelse på, men spillerne er litt for store. Det må en leve med.
I videoen under vil du se mye av den nevnte frustrasjonen komme til livs.
En våt sokk mot en bowlingkule
Før jeg sier mer om selve spillingen: Slå av musikken. Den er teknisk sett fin, men etter ti minutter har den samme loopen fått ørene dine til å vrenge seg innover i pur frustrasjon.
Når kampen er i gang, innser du fort at dette er grusomt dårlig. Det er praktisk talt helt umulig å slå en kontrollert pasning. Og skuddene? Uansett hvor mye du lader kanonen slik at styrkemåleren sprenger skalaen, føles det som å banke en våt sokk mot en bowlingkule. Ballen gjør et lite hopp, mister all fart og dør hen lenge før den ser nettmaskene.
Medspillerne dine styres av algoritmer som er totalt fraværende; de løper rundt som hodeløse høns i alle feile retninger. Dessuten stjeler datamaskinen ballen fra deg like lett som en løve stjeler en biff fra en død hamster.
Keeperen er også et kapittel for seg selv. Selv om du kan kontrollere ham, forblir han limt til streken sin uansett om ballen ligger en centimeter foran ham. En annen kuorisitet er at ved retur fra egen keeper, så forvandles spissen på motstanderens lag til min beste forsvarsspiller. Han orker ikke skyte på mål, men velger heller å snu seg 180 grader å løpe mot eget mål. Det er et fiffig trekk ikke sett før på en fotballbane, ihvertfall ikke utenfor Neverfjord.
Teknisk havari og østerriksk streik
Det mest absurde er kanskje innkastene. Her kan du nemlig kaste ballen til deg selv og bare fortsette å løpe – en taktikk som ikke har vært sett siden 1800-tallet, men som er «back in business» her!
I min andre kamp toppet det seg. Jeg håpet å finne noe positivt, men det endte med at motstanderen fra Østerrike skulle ta et innkast. Han nektet rett og slett å plukke opp ballen. Der sto vi og stirret på hverandre mens ingenting skjedde. Spillet hadde gått i vranglås. Det var bare å slå av maskinen og håpe at den østerrikske Beardsley-klonen etter hvert våknet opp og fikk tatt kastet og kommet seg videre i livet. Han har sikkert en kone som sitter utålmodig hjemme og venter tross alt! Se videoen under.
Dommen
Hva tenkte utgiveren Grandslam i 1988? Trodde de virkelig at dette hyllet Beardsley? Hvordan går det an å lage noe så vakkert, men samtidig så fundamentalt ødelagt? Det er en hån mot mannen som var en av verdens beste spillere på den tiden.
Min dom: 2/10 piksler – Pisser på en legende
De to poengene går utelukkende til grafikken, som virkelig er flott. Resten er som å spille fotball på en gressåker i altfor store tresko. Skikkelig seigt, og skikkelig vondt. I min ideele verden lever Peter Beardsley sitt liv helt uvitende om at dette spillet noen gang har eksistert. I såtilfelle, håper han aldri får vite om det heller.
Her er de andre publiserte artiklene i Lasses tilbakeblikk på fotballspillhistorien: