Inntrykk: Punch Club

I det retro-inspirerte Punch Club skal du bygge deg opp til å bli en mesterbokser. Advarsel: Det er sterkt vanedannende.

I Punch Club er din far en mesterbokser som blir skutt og drept når du er en liten gutt. Målet ditt i livet er å bli like god som ham, samt å finne ut hvem det var som stod bak drapet.

Opprinnelig hadde jeg ikke noe særlig forhåpninger til spillet, og det var mest på impuls at jeg kjøpte det for 70 kroner på Steam. Men så fort Punch Club ble startet, så jeg at det kunne bli interessant å lage en liten video fra spillet. Derfor avsluttet jeg og startet på nytt igjen – denne gangen mens jeg tok opp. Ettersom jeg ble såpass hektet, følte jeg også at det var nødvendig å dele noen inntrykk.

Retroinspirert

Spillet er herlig retro, med gjennomført grafikk- og musikkstil. Det har til og med et eget retrofilter som man kan skru på (det gjorde jeg!). Animasjonene er som hentet ut av actionspill fra sent på 80-tallet, og inspirasjonen fra klassikeren Double Dragon er lett å se. Konseptet er også like enkelt som det er vanedannende. Man må spise, trene, slåss, sove, samt jobbe for å tjene penger (slik at man kan trene og spise!). Etter hver kamp, og ved et par andre anledninger, får man erfaringspoeng som man kan putte inn i et ganske stort ferdighetstre for å utvikle karakteren sin videre.

I pausene av kampene får man muligheter til å gjøre taktiske justeringer.
I pausene av kampene får man muligheter til å gjøre taktiske justeringer.

Slåssingen gjør man forresten ikke selv, men det er her det taktiske elementet kommer inn. Før kampen, og før hver runde, har man muligheten til å tilpasse slåssestrategien sin ut i fra ferdighetene man har tilgjengelig –  og hva slags triks motstanderen har på lur, selvsagt. Alle kamper foregår forresten i klassiske «bokserunder», uavhengig om man deltar i et ordentlig arrangement, eller om blir overfalt på gaten… Hvorfor slemmingene velger å ta en hvilepause hvert tredje minutt vites ikke. Nuvel.

Bare én kamp til…

Man kan for øvrig også delta i undergrunnskamper. Disse er farligere enn vanlige kamper, ettersom man kan risikere å bli skadet – og dermed få en «debuff» – reduserte egenskaper som varer en viss tid. Dette kan for eksempel være en fotskade som går ut over utholdenhetstreningen, eller en skade i armen som går ut over styrketreningen.

Her er en ulovlig kamp satt i system. Tilskuermassen har økt betraktelig etterhvert som ryktet mitt har blitt bedre.
Her er en ulovlig kamp satt i system. Tilskuermassen har økt betraktelig etterhvert som ryktet mitt har blitt bedre.

Det jeg fort merket, var at spillet fikk frem den klassiske «bare én tur til»-følelsen. Jeg bare måtte jobbe litt mer… for å få litt mer penger… slik at jeg kunne spise litt mer mat… for å kunne trene litt mer… for å prøve å vinne neste kamp. Og etterhvert var det bare litt mer jobbing for å tjene nok til å kjøpe eget treningsutstyr. Og plutselig var klokken blitt tre på natten.

Det skal sies at jeg startet på nytt to-tre ganger etter å ha spilt inn videoen, ettersom jeg skjønte litt mer av konseptet. Feilen jeg gjorde i starten var at jeg ikke spesialiserte treningen, samt at jeg ikke tenkte på at ferdighetene var koblet sammen til attributtene. Det er forresten tre attributter man kan trene opp. Styrke, smidighet og utholdenhet. Å holde alle sammen på et høyt nivå er en «umulig» oppgave, da man mister litt av disse hver dag. Faktisk fraråder spillet at man prøver å vedlikeholde alle på en gang.

Men det blir gjentagende til slutt

Det er rimelig mye å oppdage i spillet. Nye områder dukker opp etterhvert, og det er stadig små, skjulte «påskeegg» som refererer til en eller annen gammel spillperle. Jeg skal imidlertid la dere få oppdage disse selv.

Dette er fra den vanlige bokseringen.
Dette er fra den vanlige bokseringen.

Så, etter å ha klokket inn over syv timer i skrivende stund, må jeg si meg svært fornøyd med å ha betalt en tier per time underholdning. Spillet er imidlertid langt fra over, men jeg merker at det begynner å bli en del gjentagelser i forhold til hvordan jeg gjør ting.

Mesteparten av koden er knekt, men jeg sliter litt med å legge opp riktig strategi i kampene. Penger og trening er derimot ikke noe problem lengre. Det er nok fortsatt noen timer igjen før jeg runder det, samt at jeg vet det er en del ukjente elementer og områder som jeg ikke har vært innom. Uansett har det vært valuta for pengene.

Også på mobil

En tanke jeg fikk i hodet ganske raskt, var at spillet hadde passet ypperlig på en mobiltelefon. Og nå viser det seg faktisk at spillet ble lansert for Android samme dag som jeg kjøpte det til PC. For tyve kroner mindre.  Hm. På en måte er jeg litt glad for at jeg ikke har det på mobilen min. Jeg ser for meg at min bedre halvdel ville blitt svært frustrert over at gjennomsnittstiden på mine allerede lange dobesøk ville blitt enda lengre.

Avslutningsvis vil jeg bare si at om man liker denne type spill, så er Punch Club absolutt å anbefale. Under følger videoen som jeg nevnte i starten av saken.

Punch Club er tilgjengelig på PC (Steam og GOG), Mac, Linux, iOS og Android. 

Alle skjermbilder samt video tilhørende artikkelen er tatt av forfatteren selv.

Relaterte innlegg

En kommentar om “Inntrykk: Punch Club

  1. Jaså ja, denne ser jo skikkelig frisk ut. Minner meg litt om gamle Panza Kick Boxing på Amiga, der hadde man jo også 3 attributter (strength, resist & reflex, tror jeg) som kunne trenes opp. Der slåss man jo selv da, men bortsett fra det er det noen likheter.

    Veldig fin grafikk også!

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.