Disse spillene har vi spilt i det siste

Vi har lekt bondegård og kjørt raske biler, samt reddet verden fra utenomjordisk invasjon. Sånn går no dagan.

Her på Spillhistorie.no bruker vi hver måned å gi en liten oppdatering på hva vi har spilt, blant annet for å få anledning til å si noen ord om spill vi har noen tanker om, men ikke har tid til å skrive egne inntrykk om.

Småpent.
Kristian har blitt bondetamp. Og han liker det!

Stardew Valley (Kristian)

Et spill om å være bonde høres ikke så gøy ut. Men Stardew Valley er mye mer enn det. Det er et åpen verden-spill, en livssimulator, et rollespill, et eventyr – ja, det handler om deg og din historie. Og det er det som gjør at man kan bruke timesvis i den lille bygda. Inntrykk om spillet er på vei.

Factorio (Kristian)

Overlev på en øde planet, som ikke er så øde likevel. Det er både aliens og andre motstandere her. For å overleve må du høste inn ressurser, forske på ting, og bygge forsvar (eller angrep – som jo ofte er det beste…). Hørtes kjent ut? Ja, men nei. Factorio er så mye mer enn et vanlig «Minecraft»-aktig spill. Her lager man store fabrikker, samlebånd i fleng, kraftverk, gruver, transportmidler, forskningslaboratorier og mye mer. Spillet er utrolig komplekst og har en ekstrem dybde som jeg bare så vidt har fått skrapet overflaten av.

Porsche Cayenne - en bil jeg lenge har drømt om å kjøre.
Bonde med fin bil.

Forza Motorsport 6: Porsche-utvidelse (Kristian)

Endelig kom den. Porsche-pakken til Forza Motorsport 6. Den har jeg ventet på. Herlige 911. Kjære 356. Men 914 kan vi glemme. Den er stygg, og ikke en ordentlig Porsche i mine øyne. Spillet er gøy, og fartsfylt så det holder. For 149 kroner får man 21 nye biler, ny enspillerkampanje, ny flerspillermodus, og ikke minst – følelsen av å kjøre verdens beste biler.

Might and Magic Heroes VII (Kristian)

Da det kom ut i fjor høst, spilte jeg om lag 20 minutter. Kræsj og bugs gjorde at jeg gav opp. Men, spillet har fått seg en real løft siden den gang. Et halvt år med oppdateringer har gjort susen, og nå er det gøy å være tilbake i Ashan. Skjønt, jeg foretrekker scenarios – av en eller annen grunn har jeg aldri likt å spille kampanjemodus i Heroes-spillene.

Denne dama er egentlig ekspert på urter. Men jeg ville nødig møtt henne i kamp.
Et av tre Ubisoft-spill Kristian har kost seg med.

Far Cry Primal (Kristian)

Jeg har allerede skrevet mine inntrykk av spillet, så det var kanskje ikke så rart at det havnet på min «spilt»-liste for den siste måneden. Det er et veldig gøy spill, men jeg har fortsatt ikke rundet det helt. Det har dessverre blitt litt nedprioritert etter at både Stardew Valley og The Division ble lansert.

The Division (Kristian)

Og sist, men ikke minst, har vi The Division. Hva skal man i korte trekk si om dette? Det er et bra spill, men mest gøy med venner. Skal man inn i «Dark Zone» bør man absolutt vurdere å spille sammen med andre. Dark Zone er altså det skumle området der man også kan bli angrepet av andre spillere.

De aller fleste er snille, men pass på – du blir du fort dolket i ryggen om muligheten byr seg. Dessverre er det også en del som går inn for å ødelegge mest mulig for andre, og spillet har ikke noe godt system for å hindre såkalt «spawncamping» – det vil si at noen velger å omringe området der man dukker opp etter å ha dødd, for å drepe deg igjen med en gang. Gang på gang. Her har Ubisoft en jobb å gjøre, for eksempel ved å sette opp automatiske forsvarsverker rundt disse områdene – som automatisk tar seg av fiendlige agenter.

Nok en skummel fyr. Rød denne gangen.
Nå har Joachim også reddet verden!

XCOM 2 (Joachim)

Jeg har brukt det meste av spilletiden min de siste ukene på å fullføre XCOM 2. Som nevnt forrige gang, fikk det en litt langsom start for meg. Jeg brukte lang tid på å bli fortrolig med de mange nye elementene, som jeg egentlig ikke syntes ble forklart så veldig godt. I tillegg hang dommedagsklokka over meg som en skygge, som gjorde at jeg ikke helt klarte å slippe meg løs og nyte spillet.

Men da jeg etter hvert fikk kontroll på ting, ble det langt mer trivelig å spille, og jeg er glad for at jeg ikke ga opp. XCOM 2 byr på noen av de beste turbaserte kampene jeg har spilt (antakeligvis bare slått av Silent Storm, men nå er det så lenge siden jeg har spilt Silent Storm at jeg kanskje husker det spillet som litt bedre enn det var), og det «strategiske» elementet fungerer også veldig godt når man først blir fortrolig med det. Jeg tror kanskje ikke XCOM 2 blir å finne i min fremtidige toppliste for 2016, men det var absolutt en trivelig start på året.

Shardlight (Joachim)

Dette eventyrspillet har jeg tenkt å skrive ordentlige inntrykk av om kort tid. Men det var slett ikke dårlig.

75 Spill og litt annet (Joachim)

Jeg har endelig gjort meg ferdig med 75 Spill-samlingen, som jeg har snakket nok om andre steder. Ellers har jeg spilt et par andre retrospill, men de satser jeg på å lage tilbakeblikk på, så jeg skal ikke nevne dem her.

The Division har grafikken i orden.
The Division har grafikken i orden.

The Division (Mats)

To ting skal årets største spillutgivelse fra Ubisoft ha: det ser fantastisk ut, og det er morsomt når du har noen å spille sammen med. Gjenskapelsen av Manhattan i New York City er nok det beste jeg har sett i digital spillform hittil, og det å kunne tusle rundt etter faktiske landemerker mens snøen laver ned og funklende lys bryter opp mørket, er en ganske flott opplevelse!

Alene blir spillet litt for fort repetitativt og mangler følelsen av at du er en del av noe større, men sammen med bekjente hever spillopplevelsen seg mange hakk. Jeg mistenker at årsaken kommer av at du ikke ser andre mennesker utenfor basene dine, i motsetning til hva f.eks. Destiny hadde – der du kunne snuble over folk på de merkeligste steder. Utreisetidspunkt for å besøke «Dark Zone» er foreløpig ikke satt, så Kristian får forsvare Spillhistories ære der så lenge.

XCOM 2 (Mats)

Jeg hater XCOM 2. Det gjør vondt langt inn i sjelen hver gang jeg starter en ny runde i XCOM 2. Men alikevel velger jeg å gjøre det, fordi jeg er har blitt en kasteball uten like mellom ondsinnede invasjonskrefter som ikke liker oss som kjemper for fred, frihet og alt gratis. Og er det en ting XCOM 2 liker, så er det å pine deg for de siste restene av overbevisning om at dette var noe du taklet.

Problemet er til syvende og sist at jeg elsker XCOM 2. Vanskelighetsgraden gjør at oppdragene blir faktiske seire, og at følelsen etter å ha knust romvesnene grundig med (litt) flaks og planlegging, blir enda bedre. Spillet har fortsatt en haug med feil som fremtidige oppdateringer forhåpentligvis fikser, men jeg har heldigvis ikke opplevd noe som brekker spillopplevelsen.

The Witness' labyrinter tok til slutt knekken på denne karen.
The Witness’ labyrinter tok til slutt knekken på denne karen.

The Witness (Mats)

Min beste spillopplevelse så langt i år – mystikken, den kompakte verdenen, problemene, lettelsen og øyeblikkene med «AHAHAHA JEG ER BEST I VERDEN» og «EH DETTE ER NOK FOR FOLK SOM ER SMARTERE ENN MEG» kommer så tett at det kan gi hvem som helst problemer med nattesøvnen. Et mesterverk som nok ikke er for alle, men som kommer til å stå igjen som en av bautaene på min liste over spill å anbefale i lang tid framover.

Det var oss – hva med dere? Hvilke spill har dere kost dere med/ergret dere over i de siste ukene?

Relaterte innlegg

3 kommentarer om “Disse spillene har vi spilt i det siste

  1. Her er spillene jeg har spilt i det siste.

    Downfall Redux:
    Nytolkningen av Downfall i Cat Lady-motoren. Jeg har ikke spilt den opprinnelige Downfall, men dette er nok et strålende, og bekmørkt eventyrspill, men som ikke helt når opp til den skyhøye kvaliteten The Cat Lady hadde, men fort kan finne på å plassere seg på topp 5-lista mi når spillet er omme. Obligatorisk for alle som er interessert i den mennesklige psyken, bullemi og andre «godsaker» som slår deg i magen i time etter time gjennom dette spillet.

    Shardlight:
    Nok et spill som kan finne på å blande seg inn i topp 5-lista på slutten av året, selv om kanskje spillet ikke klarer å opprettholde kvaliteten på den knallsterke starten utover i spillet. (jeg har litt igjen, men begynner å se tegn til hastverk sammenlignet med starten) Strålende stemmeskuespill, fantastisk grafikk og interessante karakterer, som vanlig fra Wadjet Eye. Litt vel lett, bortsett fra en kjempebra gåte i begynnelsen. Hvorfor har ikke spillet flere av dem? Håper jeg rekker å spille mer i kveld!

    The Interactive Adventures of Dog Mendonça and Pizzaboy:
    Småhyggelig portugisisk eventyrspill (Fy, Joachim, tenk å påstå at de er spanjoler, og derfor avfeie dem! ;p), som ikke gjør noe spesielt dårlig (bortsett fra en meningsløs dialog-«puzzle»-variant), og ikke noe spesielt bra (bortsett fra grafikken!)

    Og så noen jeg også spilte forrige måned….

    XCOM 2:
    Blitt mindre og mindre av dette. Har begynt å bli litt lei, egentlig. Det er bra, men det er noe som mangler for meg.

    Street Fighter 5:
    Veldig bra mekanismer, kun noe vits online (delvis fordi det ikke har noen særlig andre spillmoduser :P ) , men etter at alle skjønte at man bare kan slå av spillet og unngå straff, så ble det litt meningsløst å spille. De har visst fikset dette nå da.

    The Witness:
    Morsomt i små doser når jeg vil ha noen hjernenøtter.

    • Når spillet er omme….. mener selvsagt når året er omme. Greit å korrigere den før Godsaker kommer med kjøttøksa. Også kan jeg heller ikke skrive bulimi ser jeg. Hjelpe meg.

  2. » men nå er det så lenge siden jeg har spilt Silent Storm at jeg kanskje husker det spillet som litt bedre enn det var»
    Helligbrøde!

    Og jeg skulle akkurat klage på bullemi…

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.