Inntrykk: Shardlight

I pek-og-klikk-eventyret Shardlight sendes vi til en postapokalyptisk verden der et autoritært regime har tatt makten.

Wadjet Eye Games har laget og utgitt noen av de beste eventyrspillene fra denne siden av tusenårsskiftet, og forventningene til spillene deres har dermed blitt temmelig høye her i gården. Når de lanserer et nytt spill, skal det faktisk ganske mye til for at jeg ikke kjøper det på lanseringsdatoen. Det gjorde jeg også med Shardlight, og jeg angrer ikke – selv om det kanskje ikke er blant deres aller beste utgivelser.

Shardlights verden er ikke så fryktelig lystig. Men veldig pen, på en fæl måte.
Shardlights verden er ikke så fryktelig lystig. Men veldig pen, på en fæl måte.

20 år etter bombenes fall

Handlingen i Shardlight foregår i en postapokalyptisk verden der en stor krig tilsynelatende har tatt knekken på det meste av menneskeheten. I byen spillet foregår i, har makten nå havnet hos en autoritær gjeng som riktignok opprettholder en form for lov og orden i samfunnet, men som ikke er videre interessert i konsepter som frihet og likhet. De sørger primært for seg og sine, og det nye aristokratiet lever i luksus mens massene sliter for å få endene til å møtes.

Samtidig herjer en mystisk pestsykdom befolkningen, og om man får denne er man i praksis dødsdømt. Det finnes en slags kur, men denne er midlertidig, og det er begrensede mengder av den – og som vanlig prioriteres aristokratiet foran resten av innbyggerne i byen. For vanlige folk er den eneste måten å få tilgang på kuren å ta farlige jobber for myndighetene, og på den måten sikre billetter til et slags lotteri. Når man uansett er dødsdømt, er det kanskje ikke så ille å risikere liv og lemmer på risikofylt arbeid i falleferdige bygninger.

Du spiller Amy Wellard, som nylig har fått sykdommen, og som starter spillet på nettopp en slik lotterijobb. Jeg skal ikke røpe særlig mye mer av handlingen, men som du sikkert skjønner tar det ikke veldig lang tid før Amy vikles inn i omstendigheter som er langt større enn henne, og får en viktig rolle i å avgjøre byens og innbyggernes fremtid.

Jeg kan forklare. Tror jeg.
Jeg kan forklare. Tror jeg.

Et tradisjonelt eventyr

Som de fleste av Wadjet Eyes spill, vekker Shardlight minner om eventyrklassikerne fra nittitallet. Som du ser av skjermbildene byr det på store piksler og herlig pikselkunst, og resten av spillet er også veldig tradisjonelt. Du styrer Amy rundt på todimensjonale skjermer, der du snakker med ulike mennesker, leter etter ting som kan hjelpe deg, og bruker dem på riktig sted for å løse de mange gåtene og utfordringene du settes overfor.

Kontrollsystemet har vi også sett før. Den ene museknappen lar deg se på ting, mens den andre lar deg manipulere dem eller plukke dem opp. Ting du plukker opp havner i ryggsekken din, og kan så brukes på hverandre, eller på andre greier i spillmiljøene. Enkelt og greit.

Modellen er altså gammel og velbrukt, men den representerer fortsatt et av de mest effektive rammeverkene for historiedrevne og stort sett ikke-voldelige spillopplevelser, og det viktigste for et slikt spill er ikke rammene i seg selv, men det som er inni. Gåtene, handlingen og presentasjonen er det som teller.

Alle spillsider med respekt for seg selv vannmerker bildene sine. Men dette var kanskje litt voldsomt.
Alle spillsider med respekt for seg selv vannmerker bildene sine. Men vi kan være med på at dette kanskje var litt voldsomt.

Gåtene er greie

Shardlights gåter er rimelig hyggelige saker å jobbe med. De fleste av dem er av den tradisjonelle «bruk objekt A på objekt B»-varianten, og heldigvis er de stort sett logiske og fornuftige. Mange eventyrspill stiller med gåter som enten er overkompliserte eller hadde fungert dårlig i virkeligheten, men i Shardlights er troverdige og av en slik karakter at man som regel kan tenke seg til løsningen ved hjelp av litt logikk. Mange av oppgavene er såpass rett-frem at de strengt tatt ikke kan kalles «gåter», men de sikrer at du alltid har noe å gjøre.

Et potensielt problem er at de vakre og forseggjorte miljøene også kan være litt rotete. Det bør de selvsagt også være i et postapokalyptisk spill som dette, men det gjør at viktige gjenstander kan være lette å overse til tider. Jeg kan nevne en lang liste med spill som byr på langt mer irriterende pikseljakt enn Shardlight, men jeg må samtidig si at flere av de gangene jeg satt meg fast, var det fordi jeg hadde oversett ett eller annet på en av de mange skjermene jeg hadde tilgang på.

Alle eventyrspillere vet hvor tilfredsstillende det kan være å løse en gåte man har sittet fast på en stund, men hvis løsningen ene og alene kommer fordi man plutselig oppdaget at noe man trodde var «bakgrunnsgrafikk» er et essensielt objekt, er det gjerne litt mer irriterende enn tilfredsstillende. Dette er ikke et problem som dukker opp ofte, men nok ganger til at jeg føler spillet har forbedringspotensiale.

Flotte portretter.
Flotte portretter.

Spillet har også én spesifikk gåte som ble veldig problematisk for meg, men det var fordi jeg hadde «glemt» å snakke med en person som ga meg et hint. Dette hintet gjorde så at jeg kunne be en annen person om mer konkret hjelp. Litt synd at jeg ikke bare kunne gå til den andre personen i utgangspunktet (det prøvde jeg nemlig veldig tidlig i prosessen, men da fikk jeg ingenting ut av ham).

God flyt i handlingen

Med mindre man setter seg bom fast, slik jeg gjorde i eksempelet over, er Shardlight et spill man stort sett glir ganske greit gjennom. Gåtene er godt integrert i handlingen, og føles sjeldent som rene hindringer plassert inn av utviklere for å utfordre deg og sikre at du bruker lengre tid på spillet (*host*, Runaway). Vanskelighetsgraden er som nevnt for det meste ganske uproblematisk, noe som sikrer at handlingen kan utfolde seg i et rimelig solid tempo.

Dette er et av spillets aller sterkeste kort – du bruker sjeldent veldig lang tid på samme sted av gangen. Situasjonen og målene dine forandrer seg regelmessig, og du får stadig tilgang på nye steder å utforske. Når jeg ser tilbake på spillet etter å ha fullført det, slår det meg som en veldig variert opplevelse, og jeg er imponert over hvor mye forskjellig og forseggjort innhold det har.

Et enkelt og ikke helt ukjent grensesnitt.
Et enkelt og ikke helt ukjent grensesnitt.

Man kan samtidig kritisere spillet for ikke å gå så veldig i dybden. Bifigurene glir nærmest ubemerket inn og ut av historien, og man får aldri tid til å lære dem skikkelig å kjenne. Dermed får man heller ikke så veldig sterke følelser for dem, og det er et par anledninger der dette får negative konsekvenser for opplevelsen, ettersom du neppe bryr deg så mye som utviklerne åpenbart ønsker du skal.

Det samme gjelder spillets verden. Det er en merkelig blanding av Frankrike fra slutten av 1700-tallet og et Fallout-aktig Amerika, og jeg føler vel aldri at den forklares særlig godt. Det er for all del unikt med fargerike kostymer og musketter i en postapokalyptisk verden, men spillet virker ikke så interessert i å forklare hvordan det har blitt slik, og det virker ikke veldig troverdig.

Flott grafikk og gode skuespillere

Spillets verden presenteres i alle fall på en fabelaktig måte. Shardlight har noen av de flotteste piksel-miljøene jeg har sett, og det sier ikke så rent lite med tanke på at spillet tross alt foregår i en ødelagt og stort sett ganske trist verden. Miljøene har også mange animerte elementer og visuelle effekter av typen man ikke finner i de gamle nittitallsspillene, så presentasjonen er helt klart mer moderne enn man får inntrykk av ved første øyekast.

Amy har åpenbart et forhold til mange av bifigurene, men spillet har litt trøbbel med å gi deg det samme forholdet til dem.
Amy har åpenbart et forhold til mange av bifigurene, men spillet har litt trøbbel med å gi deg det samme forholdet til dem.

Skuespillerprestasjonene er også solide, og heldigvis gjør skuespillerinnen som spiller hovedpersonen en spesielt god jobb. Om du har spilt noen av Wadjet Eyes tidligere spill, vil du utvilsomt kjenne igjen flere av stemmene, men det var aldri slik at jeg for eksempel tenkte at «ah, her er Joey fra Blackwell-spillene». Det er åpenbart at primus motor i Wadjet Eye, Dave Gilbert, begynner å få ganske god erfaring med alt som har med stemmeskuespill å gjøre, for selskapets spill har bare blitt bedre og bedre på dette området.

Konklusjon

Jeg koste meg med Shardlight i de cirka syv timene det tok meg å fullføre spillet. Opplevelsen var både variert og spennende, og gåtene fungerte generelt ganske greit. Få av dem var veldig interessante, men til gjengjeld føltes ingen av dem malplasserte, heller. I denne typen spill foretrekker jeg gåter som føles som naturlige hindringer i forbindelse med handlingen, enn superintelligente hjerneknekkere som man må ut med notatblokka for å løse, så jeg skal ikke klage på vanskelighetsgraden.

Historien er spennende, men ikke så veldig involverende, og selv om bifigurene er interessante nok, ble jeg aldri så godt kjent med dem at jeg egentlig hadde noen stor interesse av skjebnene deres. Shardlight når ikke helt opp til de beste av Wadjet Eyes tidligere spill – det er et godt og spennende eventyr som jeg anbefaler alle tilhengere av sjangeren å ta en titt på, men som jeg tipper vil være glemt om et halvt år. Heldigvis har vi nok fått et nytt Wadjet Eye-eventyr å glede oss til på det tidspunktet.

Shardlight er tilgjengelig nå, og du finner lenker til ulike steder å kjøpe det på det offisielle nettstedet.  På Steam koster spillet 100 kroner. Her er en trailer:

Relaterte innlegg

En kommentar om “Inntrykk: Shardlight

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.