Spilldagbok: Norgesveldet – historien om de norske kongene (del 17)

Norgesveldet opplever under keiser Gudrfridr I «den Unge» en storhetstid uten like.

Norgesveldet er en spilldagbok fra Paradox’ storstrategispill Crusader Kings II, skrevet som et fiktivt historieverk fra moderne tid. Ved starten av kampanjen var alt så historisk riktig som Paradox har klart å få det, men da jeg tok over satte jeg raskt mitt eget preg på verdenshistorien. Du finner forrige kapittel her. Første kapittel (med lenker til alle de andre) finner du her.

 

Gudrfridr I «den Unge»
(1172-1213)
gudrfridr1

Gudrfridr Is regjerningstid startet med tapt land, lite penger og ustabilitet i riket. Men med tiden endte den opp som en suksesshistorie, med ekspansjon og ære for keiserriket.

Riket ved Gudfridrs maktovertakelse.
Riket ved Gudfridrs maktovertakelse.

Familie
Gudrfridr I var gift med den irske prinsessen Selbalith, en allianse som skulle vise seg å ha stor innvirkning for landets historie. Sammen hadde de fem barn, hvorav den eldste skulle arve tronen:

  • Klas
  • Ingibjørg
  • Nils
  • Sigrid
  • Elisabet

Han fikk også et barn utenfor ekteskap:

  • Arni

Hans styre
De første tre årene av regentskapet til den lille Gudrfridr ble klokelig brukt til å stabilisere keiserriket. Men i 1175 ble regenten grådig og erklærte hellig krig mot det lille hedenske høvdingdømmet Obotritia i det nordlige Tyskland. Hæren som disse hedningene fikk samlet viste seg å være langt større enn forventet, og den var også ledet av en kapabel general. Hedningene ble slått på slagmarken, men for en stor pris i menn.

Midt i denne krigen, som hadde svekket Norgesveldet betraktelig, erklærte den mektigske hertugen i det tysk-romerske keiserdømmet krig for å skaffe seg kontroll over provinsen Slesvig på grensen mellom de to imperiene. Hertugen, som kontrollerte Brunswick, Holstein, Köln, Saxen og Brandenburg, og således var nesten enerådende hersker over det nordlige Tyskland, ledet en hær som var nesten fire ganger så stor som den skandinaviske. Den hedenske hæren fra Obotritia var fremdeles likeverdig i størrelse med den skandinaviske hæren, så ting så ille ut. Enda verre ble det da tyskerne angrep og nesten utslettet Gudrfridrs hær. Fred ble raskt sluttet med begge motstandere. Hedningene krevde ingenting for freden, men tyskerne fikk kontroll over Slesvig.

Med rikets hær nesten utslettet, var tronen til Gudrfridr i fare, og regenten delte den neste tiden ut mesteparten av rikets pengebeholdning ut til de mektigste jarlene i riket, for slik å bestikke dem til å ikke gjøre opprør. Kort tid etter viste det seg at han også hadde forsynt seg rikelig av skattkammeret selv, men barnekeiseren var fremdeles så ung at han ikke kunne gjøre noe for å straffe regenten.

I 1183 var regentskapet over, og den unge keiseren kastet ikke bort tiden. Han erklærte sine intensjoner om å fortsette farens erobringer på de britiske øyer. Krig ble snarlig erklært mot småkongedømmet Northumberland, for å få kontroll over provinsen Dunholm, og småkongedømmet Jorvik fikk på samme tid en krigserklæring der provinsen Lincoln ble avkrevd. Innen to år måtte begge småkongedømmer gi tapt for overmakten. Året etter invaderte Gudrfridr kongedømmet Alba i Skottland, og innen få måneder hadde keiseren kontroll over provinsen Ros i nord.

Året etter kunne den skandinaviske kansleren rapportere at han hadde funnet bevis på at småkongedømmet Mercia i dagens England var rettmessig skandinavisk, og keiseren sendte dernest umiddelbart en hær for å kreve sin rett. Denne krigen skulle likevel ta lenger tid enn forventet, fordi den irske prins Amlaíb rett etter krigens start angrep i den tro han kunne vinne kontroll over det skandinaviske imperiet ved makt. Han tok sørgelig feil. Ett år senere lå hæren hans spredt på slagmarken, og selv var han tatt til fange. Deretter kunne Gudrfridr igjen vende fokuset mot Mercia, som i mellomtiden hadde herjet de skandinaviske landområdene på de britiske øyer. I 1192 var Mercia slått og kongedømmet ble gjort til en del av det skandinaviske imperiet.

Etter at denne krigen var over, lot Gudrfridr riket få fred for en tid, og han lot bygge en ny by til hans ære i Jorvik-provinsen, kalt Gudrfridrholm. Etter fem år var dog fredstiden over, og han gikk til krig mot det lille høvdingdømmet Djuraby på den irsk-skotske-skandinaviske grensen. Så fort dette riket var gjort til en del av Skandinavia erklærte han krig mot Cumberland og Worchester, for kontroll over disse høvdingdømmenes landområder. Disse krigene var over nesten før de var begynt.

Gudrfridrs armeer virket nå uovervinnelig og keiseren sendte dermed hæren sin mot småkongedømmet Hwicce i det sørlige England. Kansleren hadde funnet bevis på at keiseren gjennom en fjern slektning hadde krav på tronen. Tre år senere ga småkongen av Hwicce opp og overlot landet sitt til Gudrfridr.

På dette tidspunktet kom en fjern slektning av Gudrfridr til keiserens hoff med et forslag han ikke kunne si nei til. Slektningen hadde et krav på den litauiske tronen, og tilbød å regjere som en kongelig vassall under Gudrfridrs Skandinavia om han fikk hjelp til å vinne tronen. Keiseren var ikke vanskelig å be, og to år senere ble slektningen proklamert som ny konge av Litauen. Da en borgerkrig kort tid etter blusset opp i det nye vassall-kongedømmet, var likevel Gudrfridr ikke villig til å hjelpe slektningen. Han ga beskjed om at alt han brydde seg om var å ha en vassall på tronen, hvem det skulle være, var opp til Gud og den mektigste hæren. Få måneder senere var det en ny konge på tronen, og den stakkars slektningen nedgradert til greve.

Mens denne lille borgerkrigen herjet i øst, vendte Gudrfridr igjen øyet mot de britiske øyer. Den walisiske kongen av Brythonaiaid ble tvunget til å overgi jarldømmet Powys, men på grunn av hans mektige festninger og borger tok det et halvt tiår å få avgjort krigen.

Midt under den walisiske krigen økte de skandinaviske landområdene fredelig i sør, da jarlen av Hwicce arvet jarldømmet Kent og la det under den skandinaviske tronen. Dette var likevel ikke uten tvilsomme resultater, for jarlen ble på denne måten en av de mektigste mennene i riket, nummer to etter kongen av Litauen.

Sulten på mer suksess, gikk deretter Gudrfridr til krig mot kongedømmet Alba igjen, denne gang med krav om å få kontroll over provinsen Inse Gall. Krigen var raskt over, og dette skulle bli den siste krigen Gudrfridr ledet. De neste tre årene fokuserte han på å bygge riket sterkere på innsiden. Mange nye bygninger ble konstruert, og reservestyrkene ble økt og bedre trent.

Utenriks var året 1213 et stort år for det kristne Europa. Kongedømmet Jerusalem, som hadde blitt erobret av Tempelridderne og deretter tapt igjen noen tiår før, ble igjen erobret av kristne korsfarere. Igjen ble Tempelridderne gitt kontroll over Guds kongedømme. Europa jublet, men tre uker etter at nyheten kom til de nordlige breddegrader, ble keiseren alvorlig syk. Etter flere måneder i sterke smerter, utåndet han til slutt. Kildene forteller ikke hvilken sykdom han led av. Kongens sønn og arving tok raskt over makten. En regjeringstid full av suksess var over, og arvingen Klas I hadde mye å leve opp til.

Riket ved keiser Gudrfridr Is død.
Riket ved keiser Gudrfridr Is død.

Ettermæle
Gudrfridrs regjeringstid ble lovprist av hans samtidige, og er også vel ansett av dagens skandinaver. Han er ansett som en av de viktigste mennene i sin samtid, og en av de største regenter Norgesveldet hadde. Arvingen hans hadde mye å leve opp til. Og som historien skulle vise, klarte han det ikke.

I neste del går Norge vanskeligere tider i møte

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar