Har du en kveld til overs? Dette vesle spillet er ikke det dummeste du kan fylle den med.
Det finnes ei øy der en håndfull mennesker lever stille og rolige liv uten problemer, helt til lyset i fyrtårnet deres slutter å virke. Dette får monstre til å dukke opp fra skyggene, og patruljere skogene. Men en dag faller en helt ned fra himmelen, fast bestemt på å finne de fire stjernefragmentene som vil tenne lyset igjen.
Den helten er deg, og oppdraget ditt blir dermed å fullføre et koselig lite actioneventyr inspirert av håndholdte Zelda-spill fra fordums tid. Echo Isle varer bare en time eller halvannen, men det dytter mye variasjon inn i den timen, og gir en fin progresjon der du gradvis får flere egenskaper som hjelper deg videre i oppdraget ditt. Først et sverd, så du kan kverke fiendene du møter, så et magisk løvblad så du kan hoppe, og så videre.
Spillets verden består av et relativt lite verdenskart med sammenkoblede skjermer, samt fire halvstore grottesystemer med en kombinasjon av action og lett pusling samt en boss på slutten.
Underveis kan du også finne flere hemmeligheter, men ingen av dem er egentlig overflødige. Når du ankommer fyrtårnet får du i klartekst vite hva du «bør» ha før du går videre, så hvis du mangler noe er det bare å gå tilbake og snuse. Ikke at de er så vanskelige å finne.
Spillet er ellers veldig enkelt. Klassisk Zelda – løp rundt på skjermen, sving sverdet ditt på fiendene og krukkene som er uheldige nok til å være plassert i din vei (de kan nemlig inneholde hjerter som gir deg tilbake tapt liv, og litt andre ting). Etter hvert får du også tilgang på andre angrepstyper, men de skal jeg ikke «spoile». De gir spillet litt ekstra variasjon, i alle fall.
Echo Isle fungerer helt fint. Det finner ikke opp kruttet (eller Zelda-modellen) på nytt, og det gjør ingenting som overrasker. Men det er trivelig å spille. Styringen er presis, og spillet er som regel akkurat passe vanskelig. Det har nok dybde og interessante mekanismer til at det holder interessen den halvannen timen det varer. Jeg vet ikke om det hadde tålt å være så voldsomt mye lenger.
Noen vil jo selvsagt tenke at spillet er alt for kort, men utvikleren er veldig klar på at det er meningen man skal fullføre det på én kveld. Halvannen time er jo som en vanlig film. For meg var den korte spilletiden grunnen til at jeg fattet interesse for spillet i utgangspunktet – jeg hadde akkurat sett Norge gruse Sverige, klokka var ni og hadde ingen konkrete planer for resten av kvelden. Men en kjapp titt i innboksen avdekket en anmelderkopi av Echo Isle, og … vel, hadde det ikke vært gøyere å bruke kvelden på å fullføre et lite spill i stedet for den ellers uunngåelige YouTube-runden? Som sagt, så gjort.
Og jeg angrer ikke på det.
Men okay, jeg har noen innvendinger også. Først kontrollene. De funker egentlig fint – du kan spille med håndkontroller eller mus og tastatur. Men det er ingen muligheter til å kalibrere dødsone eller sensitivitet på kontrolleren, og med min gamle Xbox-kontroller ble det fryktelig vinglete der spillfiguren snudde seg i tide og utide. Så den måtte jeg legge bort. Tastaturkontrollene kan heller ikke endres, og du er nødt til å bruke museknappene i tillegg til tastaturet (venstre for angrep, høyre for spesialegenskap, musehjul for å velge spesialegenskap). Merkelig.
Den andre innvendingen min er at sistebossen er overraskende vanskelig sammenlignet med resten av spillet. Jeg døde ikke en eneste gang før jeg kom til den, og da døde jeg til gjengjeld mange ganger. Og det er i tillegg en boss av den irriterende typen som har flere distinkte faser som du må lære ved hjelp av prøving og feiling. Så det blir noen forsøk her, og da er det jo også kjempegøy at den har en mellomsekvens etter første del av kampen som du ikke kan hoppe over.
Men for all del. Prøving og feiling funker og det er jo smått tilfredsstillende å suse gjennom faser som tidligere skapte masse trøbbel. Men jeg kan samtidig ikke si at jeg likte det spesielt godt, og jeg var klar for å være ferdig med den kampen lenge før den hadde lyst til å slutte. Faktisk forsuret den litt av helhetsopplevelsen av spillet for meg.
Men utenom den biten hadde jeg det altså veldig trivelig med spillet. Det ga meg akkurat det jeg håpet – en hyggelig og smånostalgisk kveld med et spill jeg aldri har spilt før, og som jeg vel strengt tatt aldri kommer til å spille igjen. Jeg vil gjerne ha flere slike småspill.
Echo Isle er ute på Steam. Jeg fikk som nevnt anmelderkopi av spillet fra utvikleren. Her er en trailer: