Cassette 50, del 1 – Tilbake på søppeldynga

Husker du Data-Tronics 75 Spill-samling? Her er den mer kjente fetteren: Cassette 50. Joachim skal spille alle spillene.

I fjor på denne tiden, bestemte jeg meg for å spille hvert eneste spill i samlepakken 75 Spill for Commodore 64, og skrive om opplevelsen her på Spillhistorie. Det ble en ikke udelt positiv opplevelse, og jeg var ærlig talt rimelig glad da det hele var overstått, flere måneder senere. Men nå er jeg klar for mer juling.

50 spill på én kassett. Wow.
50 spill på én kassett. Wow.

I den forbindelse har jeg kjøpt Cassette 50, en legendarisk samling med femti spill på én kassett, som sannsynligvis var en viktig inspirasjonskilde for 75 Spill i utgangspunktet. Produktet solgte visstnok flere hundre tusen kopier, og kom til en god del andre plattformer enn Commodore 64 også. I denne serien fokuserer jeg på Commodore 64-versjonen.

Jeg vet veldig lite om kvaliteten på Cassette 50-spillene, men jeg mistenker at den ligger omtrent på samme nivå som det jeg allerede er vant med fra 75 Spill. Altså mye dritt, men også noen … vel, «perler» er kanskje ikke riktig ord, men det var faktisk en god del spill på 75 Spill som maktet å underholde litt.

Det som imidlertid er ganske interessant med Cassette 50, er at spillene i stor grad er laget spesifikt for denne pakken. Det vil si at utgiver Cascade har betalt noen små slanter for hvert spill, i stedet for å rappe masse eksisterende gratisspill, slik Alpha Software gjorde for 75 Spill. Jeg er ikke helt sikker på hva slags konsekvenser dette får for kvaliteten. Vi får se. Med 50 spill å pløye gjennom, har jeg ikke tid til mer snakk nå. Det er tid for å trykke PLAY på kassetten! (*host*)

Kjempe-Pac og spøkelset.
Kjempe-Pac og spøkelset.

Spill 1: Maze Eater

Bak navnet Maze Eater skjuler det seg det som ved første øyekast ser ut som en skamløs Pac-Man-klone – spillfiguren heter til og med Pacman, så her har man ikke vært redd for advokatene – men når du starter spillet, ser du at det ikke helt fortjener betegnelsen «klone», heller. Dette virker som resultatet av at noen har prøvd å forklare en annen person hvordan Pac-Man virker (muligens i fylla), og så har denne personen prøvd å lage et spill basert på det han husker av beskrivelsen et par uker senere.

Som i Pac-Man, befinner du deg i en labyrint og må spise piller for å komme til neste brett. Men der Pac-Man har glatte og raske bevegelser, «hopper» du her fra sted til sted på en treg og plagsom måte. Og i stedet for en katt-og-mus-jakt med fire spøkelser, jages du av ett. Det kan til gjengjeld gå gjennom vegger, og glir bare langsomt og mot deg uansett hvor du er på skjermen. Ah, og både figuren din og spøkelset er alt for store for gangene du befinner deg i, så det er posisjonen til det øverste, venstre hjørnet av figuren som teller.

Nå blir det vanskeligere.
Nå blir det vanskeligere.

Det første brettet er standard Pac-Man, men i det andre brettet blir veggene usynlige. Hvis du glemmer å spise alle prikkene et sted, kan det derfor være et voldsomt strev å komme seg tilbake dit uten å vite hvor gangene faktisk går. Det neste brettet ser identisk ut, men er i virkeligheten mye enklere, ettersom det gir deg den samme mystiske «gå gjennom veggene»-egenskapen som spøkelset. Så hele greia er egentlig ganske meningsløs. Når dette brettet er fullført, bærer det tilbake til det første igjen.

Jeg tenkte først at det måtte være en programmeringsfeil som gjorde figurene så store, men det ser faktisk ikke slik ut. Det viser seg nemlig at Maze Eater – på samme måte som majoriteten (alle?) spillene i 75 Spill – egentlig ikke ble laget for denne samlepakken i det hele tatt. I stedet ble det publisert som programlisting i bladet Home Computing Weekly i 1984, og visstnok laget av en mann ved navn Richard J. Gibbs. Originalen heter Gobbler, og en rask sjekk viser at også dette har gigantiske figurer.

Dette er et mildt sagt trist spill, og en ganske kjip start for Cassette 50. Jeg skal være forsiktig med å si at herfra kan det bare gå oppover, men jeg krysser i alle fall fingrene.

Galactic Attack.
Galactic Attack.

Spill 2: Galactic Attack

Vet du hva? Dette er bedre. Mye bedre. Riktignok fortsatt ikke spesielt godt, men dette er et spill jeg får en vag underholdningsfølelse fra, og det har en god del interessante mekanismer. Og det har til og med en tittelmelodi (som på tross av at den er fryktelig simpel, ikke får meg til å ønske å plugge ørene fulle av ost).

Konseptet er enkelt, og ikke helt ukjent for de av oss som har spilt en del BASIC-spill fra tidlig på åttitallet. Du styrer et romfartøy som starter i et moderskip på toppen av skjermen. Når du trykker en knapp, slippes det fra moderskipet, og du må navigere det forbi patruljerende fiender på vei ned til en av landingsplassene på bunnen av skjermen. Der må du hente et strandet romvesen, og fly tilbake til moderskipet igjen. Og så gjenta prosessen helt til alle romvesenene har blitt reddet eller er døde. På vei ned kan du aktivere rakettmotoren for å bremse (du har begrenset drivstoff), og på vei opp kan du skyte ting som kommer i veien. Landingsplassene blir også fysisk mindre for hvert romvesen du redder.

Action hele veien!
Action hele veien!

De hakkete og litt trege bevegelsene røper at figurene i spillet ikke er «sprites», men omdefinerte tegn. Dette betyr at kontrollene ikke er så responsive som de burde ha vært, og noen ganger er dette grunnen til at man dør. Andre ganger begynner fiender å eksistere like foran trynet ditt, og det er ingenting du kan gjøre med det (annet enn å krasje i dem og dø). Og når du får toppscore, registreres kun fem bokstaver av navnet du skriver inn, noe som er fryktelig teit.

Men ellers? Det funker. Jeg har aldri behov for å spille dette spillet igjen, noensinne, men hvis det er mer representativt for pakken enn Maze Eater var, så blir ikke dette prosjektet så ille.

Så vidt jeg kan se, er dette et originalt spill for Cassette 50. Jeg prøvde å sjekke om spillskaperen hadde etterlatt seg navnet sitt i koden, men fant ikke noe. Spillet er i alle fall «godt» nok til at jeg føler det fortjener en liten video.

Hva mener du med yes/no?
Hva mener du med yes/no?

Spill 3: Space Mission – A Mini Adventure

Nå er vi tilbake på søppeldynga. Og ikke den kule søppeldynga i Fraglene, men søppeldynga til kattedama fra The Simpsons. Jeg vet ikke om vi noensinne har sett den i serien, men jeg har en mistanke om hvordan den er. Allerede i instruksjonene, der spillet forklarer deg at du har krasjlandet på planeten «Mars?», skjønner du at dette kommer til å gå ille. Og det gjør det. Dette er et helt forferdelig dårlig «velg ditt eget eventyr»-spill, fullt av blindveier og urettferdige situasjoner. Min favorittbit? Der du står foran ei hule, og blir spurt om du «vil gå videre eller gå inn i hula (ja/nei)». Ja/nei? Hva i gamperæva mener du med «ja/nei»?!?

Heldigvis er spillet også utrolig kort, så etter å ha prøvd og feilet i ti minutter, hadde jeg fullført det.

Spillets eneste(?) grafikk-skjerm.
Spillets eneste(?) grafikk-skjerm er et kart du kommer over. Veldig hyggelig av de som hadde lagt det fra seg å merke romskipet ditt først.

Dette spillet er så råttent at jeg tviler på det hadde fått plass på 75 Spill fra Data-Tronic. Jeg lagde flere slike spill da jeg var barn, og de var sikkert like dårlige (selv om mine spill i det minste hadde mye mer PETSCII-grafikk). Men de forlot tross alt aldri diskettene de ble lagt på, og de ble i alle fall ikke solgt for penger. Som en tolvårings første BASIC-spill er det altså helt greit, men som en del av et kommersielt produkt har det ingen verdi overhodet.

Jeg aner ikke hvem som har laget spillet, og jeg tipper uansett at spillskaperen helst vil være anonym i dag.

Siden jeg faktisk fullførte spillet, valgte jeg å lage en «walkthrough»-video slik at alle de … to andre menneskene som noensinne kommer til å spille dette spillet slipper å sette seg fast på veien mot målet. Og når jeg har fullført det, viser jeg noen av de mange feilene man kan gjøre. Til skrekk og advarsel for eventuelle fremtidige Mars?-kolonister.

Tittelskjerm og alt!
Tittelskjerm og alt!

Spill 4: Lunar Lander

Dette er en veldig enkel klone av Atari-spillet ved samme navn, der poenget er å lande et romfartøy på et tilfeldig skapt månelandskap. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for Lunar Lander, så dette gledet jeg meg til.

Uheldigvis gikk det veldig galt da jeg først startet spillet. Romskipets rakettmotor funker nemlig ikke, og selv om jeg holder inne rakett-knappen konstant og treffer landingsplassen, faller fartøyet mitt så raskt at det krasjlander i stedet for å lande ordentlig. Men det kan tenkes feilen ligger i at jeg bruker emulator. Eller kanskje det bare er en feil i koden. Knappen for rakettmotoren er F1, og det virker rett og slett ikke som denne registreres av spillet.

Månelanding.
Månelanding.

Derfor gjorde jeg det enhver god spilljournalist gjør når han eller hun møtes av et problem i et spill som skal testes: Jeg gikk inn i spillkoden og endret den. Da jeg flyttet knappen for rakettmotoren til Q, funket ting mye bedre.

Det er ikke dermed sagt at dette er en spesielt god Lunar Lander-klone. Med rakettknappen i orden er det knapt noen utfordring i spillet i det hele tatt, og selv om spillet byr på tilfeldig genererte brett, er liten variasjon å spore her. Så okay, det var artig å lande én gang, kanskje to, men ikke tre.

Her er en video som viser hvordan spillet kan fikses og spilles:

Jeg vet det ser kjempegøy ut (*kremt*), men det er det ikke.
Jeg vet det ser kjempegøy ut (*kremt*), men det er det ikke.

Spill 5: Plasma Bolt

Uuuuurgh…. jeg vet ikke helt hva jeg skal si til dette. Et utrolig treigt og hakkete romskipspill der du flyr nedover en hule, og må skyte diverse ting som dukker opp foran deg. Med «ting» mener jeg baller, kryss og ruter-tegn. Spillets utfordring kommer fra energiskjold som plutselig aktiveres og dekker hele hulegangen foran deg. Disse kan du ikke skyte, og må fjernes ved at du skyter generatorene på huleveggene i stedet. For å gjøre dette lettere kan du både skyte rett frem, og i 45 grader til hver side.

Men spillet er så treigt at det er helt umulig å finne noen glede i det (selv når det faktisk reagerer på knappetrykkene dine), og siden du kun kan flytte ett hakk til hver side for hvert hakk skjermen skroller nedover, er det lett å havne i situasjoner der du ikke har noen sjanse til å treffe generatorene. For hvert hakk du flytter deg i den retningen du trenger, flyttes også posisjonen du må nå ett hakk bort fra deg, og du er like langt unna å nå den som du var før du flyttet. Så du er altså død lenge før skipet ditt eksploderer.

Dette spillet er rett og slett sjeledrepende kjedelig, og jeg vil ikke ha noe mer med det å gjøre.

Og det var det for i dag. Hvis jeg klarer å spille fem spill per artikkel, bør vi kun trenge ni deler til for å bli ferdige med denne pakken. Neste del inkluderer spill som Star Trek, så det kan jo bli spennende!

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.