Cassette 50, del 5 – Lys i tunnellen?

I dagens samling fra Cassette 50 finner jeg faktisk et spill som ikke er helt elendig. En av fem er ikke så ille?

I fjor på denne tiden, bestemte jeg meg for å spille hvert eneste spill i samlepakken 75 Spill for Commodore 64, og skrive om opplevelsen her på Spillhistorie. Det ble en ikke udelt positiv opplevelse, og jeg var ærlig talt rimelig glad da det hele var overstått, flere måneder senere. Men nå er jeg klar for mer juling.

I den forbindelse har jeg kjøpt Cassette 50, en legendarisk samling med femti spill på én kassett, som sannsynligvis var en viktig inspirasjonskilde for 75 Spill i utgangspunktet. Produktet solgte visstnok flere hundre tusen kopier, og kom til en god del andre plattformer enn Commodore 64 også. I denne serien fokuserer jeg på Commodore 64-versjonen.

Dette er del fire i denne serien. Her er den første, her er del 2, her er del 3, og her er del 4.

Spill 21: Force Field

Force Field. Ordet «grafikk» får en ny betydning.
Force Field. Ordet «grafikk» får en ny betydning.

I dette spillet er du fanget i et kraftfelt, som tilfeldigvis er like stort som skjermen. Du deler den uheldige situasjonen med to typer fiender. Den ene kalles Spongs, og den andre kalles Gulpers. Den ene kan bevege seg, den andre står stille. De som står stille er dødelige både for deg og de andre fiendene, mens de som beveger seg kun kan drepe deg. Poenget er da å flytte figuren din slik at de fiendene som aktivt jakter på deg krasjer inn i de som står stille, og blir spist. Når alle er døde, har du vunnet.

Konseptet i dette spillet er ikke så halvdårlig, egentlig. Men alt det andre suger. I stedet for at du og fiendene beveger dere i sanntid, er det et slags merkelig turbasert opplegg der du kun får kontrollere figuren din i et kvart sekund, før fiendene beveger seg igjen. Det er ufyselig vanskelig å kontrollere til figuren din, siden du kan hoppe flere ganger for hver «tur», men må gjøre det så raskt at det er helt umulig å gi noe annet enn veldig vage ordre.

Jeg klarte likevel å vinne én gang. Det holder. Force Field er akkurat like grusomt som Motor Way.

Spill 22: Nim

Lyst på en skikkelig dårlig versjon av NIM? Her har du den.
Lyst på en skikkelig dårlig versjon av NIM? Her har du den.

I likhet med 75 Spill, må også Cassette 50 ha en dårlig versjon av «brettspillet» Nim. Her veksler man på å ta bort steiner plassert i tre rader, og poenget er å ordne det slik at du er den som fjerner den siste steinen fra spillbrettet.

Nim er for så vidt et smart spill, men selv den versjonen jeg spilte på min Sharp MZ-80A i barndommen var såpass glup at den lot deg velge hvor mange rader du ville ha. Jeg vet ikke hvorfor dette spillet er låst til tre rader, men det bryr meg heller ikke så mye.

Nim er nok et spill jeg strengt tatt burde utforske i nærmere detalj en gang, all den tid det er et av de aller første spillene som noensinne ble spilt på elektroniske maskiner. Man kan kanskje til og med argumentere for at en elektromekanisk Nim-maskin fra 1940 var tidenes første «dataspill».

Men frem til jeg dykker ned i spillenes oldtidshistorie igjen, føler jeg at jeg har spilt nok Nim-varianter – og en begrenset strengt tatt rimelig sugen versjon på Cassette 50 frister meg ikke veldig akkurat nå.

Spill 23: Escape or Bust

W0t?
W0t?

Hva i alle dager? Etter alle disse superenkle og ofte tekstbaserte spillene kommer et skikkelig arkadespill med ordentlig grafikk, glatte animasjoner og til og med en fancy tittelskjerm. Hæh?

Dessverre se Escape or Bust litt bedre ut enn det er. Kort sagt styrer du en luftballong, der selve ballongen svinger fra side til side på en høyst urealistisk og irriterende måte. Målet er å lede denne ballongen gjennom trange og labyrintaktige huleganger. På grunn av måten ballongen svinger frem og tilbake på, er dette veldig vrient – man må time bevegelsene veldig nøyaktig for å sikre at ballongen ikke smeller rett inn i huleveggene.

Dette er jo nesten et ordentlig spill!
Dette er jo nesten et ordentlig spill!

Til tross for den høye vanskelighetsgraden er dette spillet i stand til å by på litt moro, og det er alltid et godt tegn når man spiller samme spill flere ganger, og opplever at man får litt høyere poengsum hver gang. Jeg skal ikke påstå at dette er et spill jeg ville viet spesielt mye oppmerksomhet til om jeg hadde funnet det på en tilfeldig diskett da Commodore 64 var hovedplattformen min, men jeg hadde nok gitt det et par runder. Og det er mer enn jeg kan si om nitti prosent av de andre spillene i denne pakken.

Dette er det siste spillet på side A av kassetten, så kanskje Cascade skjønte at de fleste spillene deres sugde, og ville gi spillerne en litt hyggelig avslutning. Jeg tror dessverre ikke det er et tegn på bedre tider på side B, men vi kan jo håpe…

Escape or Bust fortjener i alle fall en liten video:

Spill 24: Barrel Jump

Urgh.
Urgh.

Neida, Escape or Bust var ikke et tegn på bedre tider. Her har vi et rimelig halvhjertet forsøk på å lage et plattformspill med grafikk basert på redefinerte tegn. Det funker omtrent like dårlig som det sideskrollende skytespillet fra side 1 som jeg allerede har glemt navnet på.

Poenget i dette spillet er å hente ned øltønner fra et bryggeri i flere etasjer, og levere disse til en varebil (tror jeg) i bunnen av skjermen. Hovedutfordringen går på å hoppe på (og av) en bevegelig plattform i kjelleretasjen, ellers er det egentlig ingen ting som kan drepe deg i spillet. Hvis du dør, må du gjennom en elendig animert sekvens som varer i minst ti sekunder.

Dette opplegget her kan knapt kalles et spill, og det er helt meningsløst å holde på med. Jo mer jeg spiller denne pakken, jo mer fremstår den egentlig som ren svindel – jeg hadde forventet en god del dritt, men at nivået skulle være så lavt som dette overrasker selv meg. Og jeg har spilt alle spillene i 75 Spill fra Data-Tronic.

Spill 25: Cannonball Battle

...

Woho! Nå er vi halvveis. Lurer på hvilket teit selvpiningsprosjekt jeg kommer opp med når dette er ferdig.

Cannonball Battle spillet krever to spillere, så heldigvis får jeg ikke testet det skikkelig. Hvorfor «heldigvis»? Vel, det er sannsynligvis tidenes dårligste Pong-klone. Pong er fra 1972, og må altså være godt over ti år eldre enn Cannonball Battle. Pong er også uendelig mye bedre enn Cannonball Battle.

Uh, nå må jeg jo forklare hvorfor. Vel, okay. Det blir lettere om du bare får se det. Ta en titt på denne videoen. Du vil ikke angre (jeg lover!):

Halvveis, nå. Fortsett til neste del.

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.