Empire Soccer: 14 MHz med steroider, brassespark og powershots!

Glem realisme og Drillo-taktikk; dette er SWOS, Kick Off og Microprose Soccer på kaotiske steroider.

Det finnes øyeblikk i livet som definerer deg, spesielt når kalenderen viser 1994. Norge skal til VM for første gang på 50 år, og landet er herjet av en akutt, kollektiv fotballfeber. Det var i denne elektriske atmosfæren at vi bestemte oss for å ta patriotismen til gatene. Vi malte Nils-Per sin Mazda 1300 i de norske fargene, skrev navnene til hele det legendariske landslaget på panseret, og cruiset mot Hammerfest i håp om at Drillo-magien skulle gi oss draget.

Det fungerte dårlig. Null pådrag. Mazdaen var kanskje ikke den damemagneten vi håpet på i denne fotballsommeren. Om det var den eller de matchende grilldressene som spilte oss dårlige er uvisst. Men det hadde neppe blitt noe verre om man hadde forsøkt seg med den klassiske sjekkereplikken: «Har du lyst til å bli med hjem og se på fotballspillsamlingen min? Jeg har Empire Soccer!»

Det er nå 2026 og jeg har plukket opp en frekk kopi  av Empire Soccer hos O’Briens Retro og Vintage, og rigget meg til med min trofaste Amiga 1200. Empire Soccer var et helt ubeskrevet blad for meg; jeg hadde aldri spilt det før, bare lest om det i diverse spalter. Nå var det endelig på tide å gå fra teori til praksis, og se om spillet var like fjernt som Buzkashi – eller om det faktisk hadde det som skulle til for å utfordre selveste SWOS.

Drillosbilen i 1994. Gutta i tidsrikte grillklær, klar for VM og debuten på stripa i Hammerfest. På samme tid var Empire Soccer kommet i butikkhyllene, men den kopien skulle ikke dukke opp i min samling før i 2026. 

Graftgold: Arkade-kongene som nektet å simulere

Bak spillet sto Graftgold, ledet av ringreven Steve Turner. Dette var studioet som ga oss piksel-perfekte klassikere som Uridium og Amiga-versjonen av Rainbow Islands. De var vant til romskip og regnbuer, ikke gressmatter og offside-feller. Men i 1994 kokte verden, og Empire Software ville ha en bit av kaken.

Graftgold valgte en dristig vei: De laget en «Anti-Sim». Mens FIFA prøvde å se ut som TV-bilder, og Sensible Soccer så ut som maur på en grønn duk, satset Graftgold på massive sprites, et klaustrofobisk tempo og en fysikk som ville fått Newton til å glemme eplet. Banen føles liten, og spillerne løper som om de har drukket XL-1 med en dose ectasy.

Coveret: Standing on shoulders of giants

På bildet til høyre har jeg satt Empire Soccer oppå de tre spillene det faktisk bygger på – de tre gigantene som har gitt det bein å stå på: Sensible World of Soccer (SWOS), Kick Off og Microprose Soccer.

Coveret er en studie i ambisiøs gloretehet. Her ser vi vage kopier av Jackie Charlton, Carlos Valderrama og Roberto Baggio, alle med sorte fotballsko på foten. I dag ser fotballbaner ut som en pose med Skittles, men i ’94 var det sort lær som gjaldt. Det burde vært påbudt ved lov, både i Neverfjord og i FIFA!

Hvis man i tillegg legger ekstremt mye godvilje til, kan man nesten driste seg til å si at spilleren som tar det luftige brassesparket ligner på Rune Bratseth. Det er i hvert fall den helnorske versjonen jeg velger å tro på. Uansett: fantastisk herlig, tidsriktig cover art!

Marerittet i Billefjord gjenoppstår

Spillet tar for seg VM i USA med 32 lag, noe som er friskt siden det i virkeligheten bare var 24 lag i ’94. Det første jeg gjør er å kjøre i gang en treningskamp: Brasil mot Kamerun. Jeg spilte som Brasil, men de kamerunske løvene var alt annet enn temmet. Jeg ble gruset 12–4. Det samme resultatet som vi i Neverfjord ble slått av Billefjord på en våt gressbane i 1995. Følelsen av å bli rundspilt av en gjeng med smålubne bønder fra en bygd i midtre Finnmark, var å kjenne igjen i slaget mot de kamerunske løvene.

Det gikk så lynkjapt unna at jeg knapt rakk å registrere at Kamerun scoret. Heldigvis hadde jeg en god keeper som holdt meg inne i kampen, litt som Jon «Blund» Pedersen gjorde på gresset i Billefjord. Uten keeperen hadde Kamerun garantert scoret 30, og Billefjord kanskje bare 4.

Når en blir vant med tempoet i spillet så må jeg innrømme at jeg frydet meg litt med dette spillet. Her er Amiga-versjonen i all sin prakt.

Den frekke glitchen: Innkast fra indre bane

Underveis i testingen på min Amiga 1200 snublet jeg over en herlig liten glitch. Av og til står spillerne nesten midt inne på banen når de skal ta innkast. De bare ignorerer sidelinja og kaster ballen fra der de føler for det. Dette er skremmende likt det som foregikk på bortebanen i Billefjord. Der var sidelinja mer et forslag enn en regel, og ved et 10-0 mål ble ballen faktisk kastet direkte i målet uten at dommeren så noe galt i det. I Empire Soccer ser ikke dette ut til å være noen mulighet, men glitchen i seg selv gir meg umiddelbare «flashbacks» til Finnmarks indre strøk.

Jeg så ikke denne feilen på DOS-versjonen. En slags Amiga-ekslusiv der.

DOS-versjonen går litt i sirup i forhold til Amigaen. Men om du liker sirup så tror jeg kanskje du kan komme til å like det.

Joystick-gymnastikk og Spesialtriks

Kontrollene i Empire Soccer krever sin mann. Det er ikke bare å trykke på knappen; her må du jobbe med stikka! For å heade eller ta et brassespark må du time det perfekt mens ballen er i lufta og dytte joysticken i motsatt retning av der du løper mens du trykker inn knappen. Skal du ta et «fersenkick» (hælspark), må du snu stikka 180 grader i det ballen treffer beina dine.

Men det som virkelig skiller spillet fra hopen, er de 9 spesialmanøvrene på Amiga. På DOS-versjonen er det 6.

• Power Drive: Skuddfoten blir en kanon. Ballen går så fort at keeperen ofte bare må slippe den (og da er du der på returen).
• Banana Shot: Du kan skru ballen i en 90-graders bue. Det er vakkert, absurd og fullstendig urealistisk.
• Super Barge: En takling som nøytraliserer motstanderen totalt. Noen av disse holdt på å knekke skankene til motstanderen, og akkurat som i virkeligheten så dommeren ofte en helt annen vei.
• Super Dribble: Ballen klistrer seg til beina som om du har smurt støvlene med Karlsons lim.
• Speed Burst: Gir deg en fart som gjør at du nesten tar fyr, men pass på – du løper ofte rett over sidelinja før du rekker å stoppe.
• Snap Shot: Et lynraskt skudd som krever null forberedelse.
• Super Shot: En enda kraftigere variant av Power Drive – ballen blir et prosjektil.
• Homing Ball: (I visse moduser) Ballen søker seg nesten magisk mot mål.
• Mega Tackle: En utvidet variant av Super Barge som rydder unna alt i en viss omkrets.

Det eneste trikset jeg kjente igjen fra virkeligheten var Mega Tackle. Det ble ofte praktisert på Blodmyra stadion i Neverfjord.

Pro-tip fra manualen: Manualen sier eksplisitt at hvis du scorer på et brassespark, må du løpe rundt i rommet i 5 sekunder og rope «yeeeeea» med hendene i været. Jeg prøvde det på stuegulvet hjemme. Det var lite eller ingenting å hente på entusiasmen derfra.

Hva sa ekspertene?

Spillet var en snakkis i 1994, og anmeldelsene spriket mer enn en Mazda 1300 i en sving på glatta:

Amiga Power (90%): Steve McGill elsket det. Etter å ha spilt Empire Soccer, føltes Sensible Soccer som en «søvnig ettermiddagstur».
Amiga Format (88%): Skrøt av tempoet og de store figurene.
Amiga Action (57%): Her satt de mer konservative kritikerne. De mente det var for kaotisk.
PC Gamer (76%) Raskt og morsomt å spille.

Det er litt som med fotballen i Neverfjord – noen elsket kaoset og de tøffe taklingene, mens andre savnet «finspillet» (som vi uansett aldri fikk til).

Gressmatta vs. Virkeligheten

Empire Soccer ’94 er fotball på kaotiske steroider, der tempoet er så hinsides at det føles mer som Speedball 2 enn en vanlig tippekamp (i hvert fall på min Amiga 1200). Kontrasten til den virkelige fotballen – der man ofte må karre seg gjennom 90 minutter med en tung middag i beina – kunne ikke vært større. Mens du i det virkelige liv må bruke tre minutter på å hente pusten etter en spurt, kan du i spillet bare aktivere en «Speed Burst» som sender spilleren over banen i en fart som krever både planlegging og flaks for at du ikke skal havne på tribunen.

Selve banen hjelper ikke akkurat på klaustrofobien; enten er banestørrelsen mikroskopisk, eller så er spillerne gigantiske kjemper. Dette gjør at du knapt har tid til å tenke før du har en motstander i ryggen. Å føre ballen kontrollert er en tålmodighetsprøve, og å finte er nesten helt umulig. Jeg prøvde meg på den gode gamle «se en akkar»-finten, men det var helt nyttesløst. I motsetning til i virkeligheten, hvor en kjapp kroppskorrigering og en beskjed om å se på akkaren kan sende backen i fiksekassa, ender du her opp med å bare låse blikket, løpe rett frem og håpe på det beste.

Taktikken er i det minste enkel å forholde seg til på papiret: Velg en av de fem formasjonene, dominer midtbanen, og prøv å tilpasse deg motstanderen. Når taktikken svikter, er dommeren heldigvis overraskende realistisk – han får nemlig ikke med seg alt. På Amiga-versjonen er han faktisk så «virkelighetsfjern» at han er fullstendig usynlig på banen, mens han i DOS-versjonen i det minste dukker opp fysisk i bildet. Uansett plattform er han kynisk nok til at du fint kan slippe unna med en stygg nedhøvling så lenge han «ser» en annen vei.

Empire Soccer vs SWOS, Kick Off og Microprose Soccer

Når man spiller Empire Soccer, ser man raskt at Graftgold har gjort hjemleksene sine – eller rettere sagt, de har kikka over skuldra på alle de flinkeste gutta i klassen. Spillet stjeler litt fra alle: du merker det lynraske tempoet fra Kick Off 2, den intuitive ballkontrollen (i hvert fall i Pro-mode) fra Sensible World of Soccer (SWOS), og de store, fargerike spritene minner umiskjennelig om Microprose Soccer.

Men Graftgold nøyer seg ikke med å kopiere; de legger på sitt eget krydder i form av arkade-elementer som gjør det mer «daft» og mindre selvhøytidelig. Det er lang fra like teknisk perfekt som SWOS eller like intenst som Kick Off, men det har en spillbarhet og en humor som gjør at det bør nevnes i hvert fall. Kanskje ikke i samme åndedrag som disse andre, men som en slags fis i riktig retning.

Mens resultattavlen på Amiga vises på siden, er den i DOS-versjonen flyttet til feltet under selve spilleflaten. Det mest merkbare er likevel den ekstreme hastighetsforskjellen. På Amiga – enten du spiller på en standard 500 eller en 1200 – er tempoet helt hinsides kjapt. Det virker litt som om spillet roer seg litt ned hvis du senker vanskelighetsgraden, men det kan være en ren innbilning. PC-versjonen oppleves derimot som den rake motsetningen; her kjører spillet betydelig tregere, og bikker nesten over til å bli litt for tregt igjen.

Jeg foretrekker Amiga-versjonen når jeg venner meg til tempoet, og faktisk klarer å behandle ballen. Den er mer smooth, og grafisk litt penere.

Oppsummering: En skitten rakker

Likte jeg dette spillet? Tja. Det er en slags kopi av alt annet, men med en egen «bølle»-personlighet. Som manager er det begrenset, men du kan i det minste skifte formasjon og bytte ut slitne spillere før de får sitt andre gule kort (indikert med en liten gul prikk på drakta).

Konklusjon: Finn frem din Amiga eller DOS-PC, drit i realismen og nyt kaoset. Hvis du finner en kopi til en 100 lapp – slå til! Det er på ingen måte like bra som  SWOS, Kick Off 2 eller Microprose Soccer, men det er definitivt morsommere enn å bli gruset i Billefjord med 12–4.

Og husk: Scorer du på brassespark, er det bare å begynne å løpe rundt i stua. Det er lov å være litt «daft» i 2026 også!

Min poengscore er 6/10. Ikke helt ræva, men ikke helt gull heller. Spill heller SWOS, Kick Off 2 eller Microprose Soccer.

Her er de andre publiserte artiklene i Lasses tilbakeblikk på fotballspillhistorien: