Kjappe inntrykk: Shady O’Grady’s Overnight Sensation

Led ditt eget rockeband i dette roguelite-kortspillet.

Gilligames fikk sitt første kommersielle indie-spill utgitt i 2002, samme år som jeg fikk min første betalte spillsak publisert på Gamer.no. Det tolket jeg som et tegn, så da det dukket opp en mulighet til å teste deres nyeste utgivelse i den virtuelle postkassa kunne jeg ikke annet enn å takke ja til muligheten.

Shady O’Grady’s Overnight Sensation gir deg rollen som manager for et rockeband. Men i motsetning til Gilligames’ tidligere bandspill, følger ikke Overnight Sensation i fotsporene til det smått legendariske managerspillet Rockstar Ate My Hamster, i stedet er det et roguelite-samlekortspill der kamp er byttet ut med konserter.

Ut på tour, aldri sur

Konseptet er egentlig ganske enkelt. Du starter i en amerikansk region, der du kan kjøre rundt på et nettverk av veier for å utforske ulike muligheter der – butikker, spesielle hendelser, konserter, konkurranser og (når du føler deg klar) en tvekamp mot regionens hotteste artist. I motsetning til i mange andre roguelite-spill, er kartet åpent og du kan flytte hvor du vil fra starten av. Du trenger ikke velge bort muligheter her, i stedet bør du suge opp alt du kan av muligheter og penger.

Du starter med en viss mengde spillkort, fordelt ut over de fem rollene i bandet ditt – keyboard, vokal, gitar, bass og trommer. Hvert kort har en viss verdi, som kan justeres og oppgraderes underveis. Når du starter en konsert, får du opp et utvalg låter å velge mellom, der hver av disse i praksis utføres som en solo kortspillsekvens. Grunnleggende sett har en låt en viss mengde posisjoner for spillkort, som du så spiller ut fra hånden din ett etter ett. Noen posisjoner er satt til de ulike disiplinene, så spiller du et trommekort på en trommeposisjon får du firedoblet verdien til kortet. Andre er basert på ulike temaer, og hver region har sitt eget tema de elsker.

Når en låt er ferdig summeres alle poengene opp, kombinert med eventuelle bonuser og multiplikatorer, og resultatet representerer hvor mange som ble underholdt av den låten. Så er det over til neste, og slik fortsetter det til konserten er over eller du har brukt opp kortene dine. Deretter får du inntekter basert på det totale antallet folk du har underholdt. Og hvis du er i duell med et annet band, bør du jo da helst ha underholdt flere enn dem.

Så kan du bruke pengene dine på å skaffe deg nye kort (gjerne med mer spesifikke egenskaper), nye instrumenter (som gir bonuser), og diverse andre greier. Og det er, i stor grad, det du gjør gjennom hele spillet. Du får et stadig større handlingsregister, inkludert kort du kan spille for å sabotere for motstanderne (eller hjelper deg hvis du selv saboteres) og kort som øker belønningene basert på ulike kriterier du kan ta høyde for, men det er grunnleggende sett ganske rett-frem, det her.

Nye låter kan du også få fatt i underveis, og da gjelder det jo å prøve å prioritere låter som funker fint med kortstokken din – spesielt siden det å kvitte deg med kort typisk involverer en straff. Har du bare to basskort, men syv vokalkort, er det lurt å prioritere låter med mer synging enn bassriff. Jeg skulle riktignok ønske meg litt mer direkte muligheter til å påvirke hva slags låter man kan velge mellom.

Artig konsept, men det fengslet meg ikke helt

Jeg syntes konseptet fungerer ganske fint, og det er artig å pusle sammen låtene – spesielt når du er litt heldig med kortene dine og faktisk kan utnytte synergiene som dukker opp underveis. Men det er samtidig litt lite dynamikk her, litt få muligheter til å snu opp ned på en dårlig situasjon. I tillegg er det litt vanskelig å planlegge for lengre låter, fordi du i utgangspunktet har så få kort på hånden og det er begrensede muligheter til å trekke nye kort før alle er brukt opp. Hva spillet velger å gi deg av kort til enhver tid betyr litt for mye, det er vrient å gradvis bygge seg opp en god hånd og så smelle til med den perfekte låten for akkurat den hånden.

Enn så lenge er Shady O’Grady’s Overnight Sensation i «early access», så det er godt mulig utvikleren kan fortsette å raffinere det grunnleggende kortspillet for å gjøre det mer engasjerende og spennende. Akkurat nå klarer det ikke helt å grabbe meg. Det hjelper nok heller ikke at spillet ikke ser ut til å ha den samme rike metaprogresjonen som mange andre i sjangeren – du kan låse opp nye startkort, men jeg ser ikke den samme følelsen av å gradvis låse opp nye dimensjoner av spillet som i de beste spillene i sjangeren.

Men dette kan for all del forandre seg, og jeg syntes jo utgangspunktet her er solid. Jeg kommer nok til å legge spillet bort for nå, men tenker jeg vil gi den ferdige versjonen en sjanse når den lanseres. Hvis jeg ikke har fått kortspill og roguelite-spill helt i vrangstrupen innen den tid.

Ellers må det sies at spillets musikk per nå er KI-generert, ved hjelp av Suno. Utvikleren planlegger å erstatte alle de over 150 låtstykkene med musikk innspilt av ekte mennesker, og at det ikke vil forlate «early access» før dette er gjort. Jeg syntes det kan være artig når Jon Håvard poster en tullete KI-låt på Discord-kanalen vår, men stiller meg heller ambivalent til KI-musikk i kommersielle prosjekter. Det er en komplisert diskusjon, det her, og jeg tror ikke denne teksten er rett sted å nøste opp min egen mening om KI-generert innhold, så jeg tror det holder at du nå vet hvordan ståa er med dette spillet. Så får du bruke den informasjonen slik du føler for selv.

Musikken holder seg uansett i bakgrunnen, og når sant skal sies vet jeg ikke om spillet egentlig trenger 150+ individuelle låter. Presentasjonen ellers syntes jeg forøvrig er ganske stilig, med en artig karikert tegnestil.

Oppdatering: Samme dag som denne artikkelen gikk ut har Gilligames lagt ut en video der han snakker om det å erstatte KI-musikken med skikkelig musikk, så her er den:

Shady O’Grady’s Overnight Sensation er uansett tilgjengelig på Steam. Vi mottok anmelderkode for å teste det. Her er en trailer:

Ta også en titt på det kommende norske spillet Legends of Rock, om rockebandfantasien er noe for deg.