Cassette 50, del 8 – Snoopy og den kalde krigen

Skjult i dagens samling Cassette 50-spill finner vi blant annet et tilsynelatende halvkompetent strategispill!

Okay, jeg føler jeg må røpe en liten hemmelighet: Jeg sitter ikke med Cassette 50-spill i romjula. Nei, så ille står det ikke til, selv for meg. I stedet har jeg jukset litt, og skrevet denne saken tidligere.

For eventuelle nykommere driver jeg altså å spiller meg gjennom spillene på den legendariske spillsamlingen Cassette 50, med 50 spill på én kassett. Det er Commodore 64-versjonen jeg leker meg med. Her er de tidligere delene i serien. Uansett, her er ukens dose søppelspill (eller?) fra Cassette 50:

Spill 36: Rocket Launch

Imponerende bruk av tegnsettet for å lage dette kartet.
Imponerende bruk av tegnsettet for å lage dette kartet.

Her har vi noe virkelig atypisk for Cassette 50-pakken. For det første er det et «skikkelig» strategispill, og for det andre er det åpenbart lagt ganske mye arbeid ned i spillet. Når det er sagt, virker det ikke så veldig godt.

Rocket Launch foregår under den kalde krigen, noe som er rimelig naturlig siden det jo også ble laget under den kalde krigen. Men her har russerne gjort det man fryktet – de har begynt å gjøre seg klar for et angrep på vesten. Du må slå til først, og ta ut fabrikkene som produserer missiler i fire russiske byer: Magdeburg, Helsinki, Kiev og Beograd. Ok, ingen av de er russiske, og Helsinki var ikke engang bak jernteppet, men jeg bare gjentar det spillet sier.

Poenget er: Send fly fra ulike baser i Storbritannia til ulike byer i «Russland», der du først bomber missilsiloene, og så bomber fabrikkene som produserer missiler. Hvis du prøver å gjøre det i den andre rekkefølgen, er det større sjanse for at flyene dine blir skutt ned. Etter hvert som du mister fly og mannskap, kan du flytte rundt på styrkene dine (plassert i fire baser i Storbritannia) for å bruke det du har igjen så effektivt som mulig.

Alltid vanskelig å vite hvor mye tid man skal investere i noe som dette.
Alltid vanskelig å vite hvor mye tid man skal investere i noe som dette.

Spillet bruker for så vidt ganske effektiv grafikk – et verdenskart laget ved hjelp av tegnsettet, og fly laget av «sprites». Det som ikke er så bra, er at det bruker INPUT-kommandoen i stedet for GET-kommandoen når du har kartet foran deg, med det resultat at hvis du prøver å viske ut en kommando, så «drar» du med deg hele kartet i samme slengen. Dette var et vanlig problem i 75 Spill-pakken, som jeg er fornøyd med at jeg kom opp med en god løsning på da jeg lagde mitt mattespill. Yes, litt selvskryt der, altså.

Rocket Launch er veldig langsomt å spille, og virker rimelig preget av flaks, men det er i det minste en ganske solid produksjon. Jeg klarer ikke helt å sette meg ned med det så seriøst som jeg må for å faktisk ha en sjanse til å vinne, men jeg kan faktisk se for meg at en yngre versjon av meg selv hadde blitt litt fascinert av spillet, om jeg hadde prøvd det på åttitallet. I dag er det litt mer fristende å reinstallere Defcon.

Spill 37: Planets Defenders

Hm, vanligvis når det er et spill som virker litt forseggjort, følger det noe helt forferdelig etterpå. Den trenden har blitt brutt nå. Planets Defenders er ikke et direkte bra spill, men det har noe ved seg.

Enkelt, men det funker helt til du skjønner hvordan du skal jukse.
Enkelt, men det funker helt til du skjønner hvordan du skal jukse.

Jeg tipper det kommer fra den samme personen som lagde Galactic Dogfight, siden kontrollene er like, og missilet du styrer ser ut som det ene romskipet i Galactic Dogfight. Men der Galactic Dogfight var et spill for to, er dette et enkelt arkadespill der poenget er å styre missilet ditt slik at det krasjer i UFO-er på vei mot bakken. De angriper en og en, og flyr horisontalt fra venstre mot høyre. Hver gang de når høyre kant av skjermen, kommer de inn igjen én linje under, på venstre side.

Det fungerer litt som en mer avansert versjon av mitt fabelaktige Astro Attackers, med andre ord.

De hakkete bevegelsene gjør det imidlertid ikke noen tjenester, og det er veldig vrient å spille «ordentlig». Samtidig er det også veldig lett å jukse. Siden UFO-en beveger seg raskere og raskere jo nærmere bakken den kommer, er det egentlig bare å legge seg inn i bane foran den, og så vente på at den skal ta deg igjen og kollidere med deg.

Planets Defenders er altså ikke kjempegøy. Eller bare gøy. Men ideen er okay, gjennomføringen er grei (sånn utenom at det er så lett å jukse), og jeg klarte å spille en runde før jeg ble lei.

Spill 38: Black Hole

Spilltittelen får deg kanskje til å tro at det her er snakk om et slags romspill, men faktisk er dette et spill basert på tegneserien Knøttene. Du spiller Snoopy, som for anledningen er utstyrt med jetpack, og må redde den lille, gule fuglen jeg ikke vet det norske navnet på (Woodstock på engelsk) som stadig faller ned fra et epletre.

Helt sikkert et lisensiert og lovlig produkt. Helt sikkert.
Helt sikkert et lisensiert og lovlig produkt. Helt sikkert.

Dette gjør du ved å plukke ham opp mens han faller, og helst før han ramler nedi det sorte hullet i bakken. Så må du fly ham opp til det øvre, venstre hjørnet av skjermen. Mens dette skjer, må du unngå å bli truffet av fallende epler på størrelse med gresskar.

På skjermbildene ser nok Black Hole mye flottere ut enn gjennomsnittsspillet på denne kassetten, men i bevegelse er det en ganske traurig affære, med superhakkete bevegelser som også gjør det ganske kjipt å spille. Det er også en god del flaks inne i bildet, for når du flyr opp i toppen av skjermen for å slippe fuglen av, har du ikke sjanse til å unngå epler som måtte finne på å falle der du befinner deg.

En vellykket redning belønnes med at du blir nødt til å sitte i en evighet og vente på at noe «musikk» skal spille ferdig. Tenk deg en fyr som sitter ved et billig-keyboard fra åttitallet og trykker ned tilfeldige tangenter, så har du et godt inntrykk av kvaliteten.

Cassette 50 er jo et eneste stort mareritt, så selv om Black Hole er både uinspirert og lite underholdende, har jeg etter hvert begynt å være takknemlig for hvert spill som ikke er aktivt horribelt. Dette er bare temmelig dårlig, så jeg er altså fornøyd. Her er en video:

Spill 39: Dynamite

I dette spillet får du rollen som en bankraner. Du må navigere deg frem til bankens safe, åpne safen, og komme deg så raskt du kan til bilen som står parkert utenfor slik at du kan rømme. Høres spennende ut, ikke sant? Det bør ikke komme som noen kjempeoverraskelse at det faktiske spillet er litt enklere enn beskrivelsen får det til å høres ut.

Dynamite handler mye om å navigere i blinde.
Dynamite handler mye om å navigere i blinde.

Handlingen sees ovenfra, og banken er, la oss være ærlige, kun en labyrint. En usynlig labyrint. For å se hvor korridorene går, kan du trykke inn skyteknappen opp til åtte ganger. Da vises omgivelsene i et par sekunder, og du må prøve å huske hvor gangene gikk slik at du kan finne veien videre når du så får kontroll over figuren din igjen. Vel fremme ved safen, må du trykke 1 eller 2. Trykker du feil, ringes politiet og det er «game over». Trykker du riktig, har du nå 30 sekunder på deg til å navigere deg ut av labyrinten igjen, og nå rømningsbilen.

Så, okay, det er et konsept som på papiret ikke virker helt elendig. Jeg kan se for meg at personen som skapte spillet var ganske fornøyd med seg selv. I praksis er det ikke så veldig moro, men det funker. Det største problemet er åpningen av safen, der det er tilfeldig hvilket nummer som er riktig, og du dermed ikke har noen reell kontroll over utfallet av det du gjør. Det er selvsagt en dødssynd innenfor spilldesign, men jeg har sett verre. Stort sett bare i denne pakken, men likevel.

Selv om det ikke er så fryktelig mye negativt å si om dette spillet, er det alt for enkelt og meningsløst til at det frister å spille mer enn én gang. Jeg spilte det to – en gang for å teste det, og en gang for å lage denne videoen:

Spill 40: Do Your Sums

Ah, matte. Min gamle nemesis. Do your fractions er et merksnodig spill som begynner med en «samtale» med datamaskinen der du får mulighet til å avslutte spillet tidlig ved å si at du rett og slett ikke har lyst til å gjøre noe matte akkurat nå. Veldig fristende, men jeg leker jo ikke profesjonell spilljournalist her (eller, okay, det er kanskje akkurat det jeg gjør … sukk!). Selve spillet er en serie mattestykker der du må svare riktig for gradvis å få tegnet opp «huset ditt», litt som en motsatt versjon av Hang Man. Men om du svarer feil, tegnes datamaskinens hus opp. Av en eller annen grunn er dette dumt.

En småartig vri på mattespillkonseptet.
En småartig vri på mattespillkonseptet.

I utgangspunktet virker det okay – ikke like godt som mitt mattespill, selvsagt, men okay. Og med unntak av noen litt knotete kontroller (slik som at du må trykke E når du er ferdig med å skrive svaret og M for å viske bort svaret om du har skrevet feil), så er det jo for så vidt okay. Det virket som det klikket da jeg fullførte det, men … greit. Det er bedre enn det dårligste av mattespillene i 75 Spill, i alle fall.

Så er selvsagt spørsmålet hvorvidt en person som kjøper en pakke med 50 «spennende» spill egentlig har så veldig lyst til å gjøre enkle mattestykker. Og hvis han eller hun mot formodning skulle være i markedet for noe slikt, så fantes det langt bedre gratisalternativer hos diverse «public domain»-biblioteker. Inkludert en bråte gitt ut av Commodore selv.

Men nå tar jeg plutselig denne jobben litt for seriøst. Do Your Sums gjør hva det skal, men det er ikke spesielt moro. Sånn. Minianmeldelse ferdig. Fri!

(frem til jeg må lage neste del, altså)

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.