Tilbakeblikk: The Fabulous Wanda

Denne kultklassikeren er enten en vits med dypere mening, eller rett og slett bare trolling av spillkjøperne.

The Fabulous Wanda and The Secret of Life, the Universe and Everything er et spill som ofte dukker opp i diskusjoner om minneverdige Commodore 64-spill, men som aldri havner i diskusjoner om gode Commodore 64-spill. Mange har spilt det, men få har kjøpt det – faktisk ser jeg stadig folk som tviler på at det noensinne fikk en kommersiell lansering når det diskuteres på nettet.

Overflødig spørsmål.
Overflødig spørsmål.

Men det gjorde det altså, til glede for oss som liker sære historier fra spillindustriens verden. Om de som faktisk brukte sine surt oppsparte penger på å kjøpe dette spillet da det opprinnelig ble lansert i 1983 også deler denne gleden, er uvisst.

Meningen med livet

Utgangspunktet er uansett ikke halvgalt: Du flyr rundt i universet i et ubevæpnet romskip, når du plutselig blir anropt av et skip. Kapteinen i dette skipet, en rimelig kjip herremann ved navn Brutus, gir deg et valg: Du kan enten gjøre ham en tjeneste, eller dø. Siden sistnevnte resulterer i akkurat det han lover, og dermed en veldig kort spillopplevelse, må du nesten bare bite i det sure eplet og gå med på å hjelpe ham.

Det han trenger, er informasjon. Men ikke hvilken som helst informasjon. På en planet like i nærheten finnes det ei strålende vakker kvinne, som visstnok vet hemmeligheten bak «livet, universet og alt». Hun heter Wanda, og jobber som vertinne på et utested ved navn The Spaced Out Inn. Din jobb blir å få henne til å røpe hemmeligheten. Mange har prøvd, men bare én person har lykkes før deg. Og han døde like etterpå.

Oppdraget. Mon tro hva den éne måten er?
Oppdraget. Mon tro hva den éne måten er?

Etter å ha fått oppdraget og forhåpentligvis takket ja, teleporteres du ned på planeten der din første jobb blir å skaffe deg noen penger – eller «klebs», som de kalles her. Heldigvis kan du begynne med å spille et enkelt arkadespill, som gir deg en liten sum med «klebs» i lomma om du vinner. Penger er viktig i spillet, ettersom du blir arrestert for løsgjengeri om du går tom. Det resulterer i at du sendes tilbake til skipet, der Brutus gjør kort prosess med deg.

Helt okay start

Så langt, virker spillet rimelig ordinært. Kanskje til og med litt lovende. Presentasjonen er voldsomt enkel, og det aller meste er tekstbasert. Men det fungerer liksom på et vis, med enkle animasjoner og lydeffekter som gjør at det umiddelbart virker litt mer spennende enn de mange, rene tekstspillene som kom på markedet omtrent samtidig. Det vesle arkadespillet du må gjennom for å tjene penger hadde ikke virket helt malplassert på den forskrekkelige samlingen Cassette 50, men det er artig nok i de få minuttene det tar å spille gjennom.

Du får litt informasjon om Wanda før du starter.
Du får litt informasjon om Wanda før du starter. Det er i alle fall én Hitchhiker’s Guide-referanse her.

Det spillerne selvsagt ikke vet på dette tidspunktet – etter kanskje fem-seks minutters spilletid – er at de i praksis har fullført halve spillet. Og det er nå ting blir merkelige.

Etter å ha ankommet byen Wanda holder hus i, får du muligheten til å besøke fire forskjellige steder. Utvalget er ikke direkte variert, for du kan velge mellom tre barer og ett kasino. Penger er som nevnt viktig, så det lureste er å besøke kasinoet først (ja, jeg vet dette ville vært et forferdelig dårlig råd i virkeligheten, men i spillet har du ikke så mye annet valg).

I kasinoet finner vi nok et minispill. Det er et enkelt kortspill der du får utdelt en serie kort ett og ett, og må gjette om neste kort har en høyere eller lavere verdi enn det forrige. Altså så godt som samme spill som du ser i Joker-trekningen på TV, med omtrent lik kombinasjon av sannsynlighetsberegning og flaks. Forskjellen ligger i at du kun trenger å gjøre én feil for å tape hele innsatsen, så du må altså lykkes fire ganger på rad for å vinne. Og det er ikke noen joker her, heller. I likhet med det forrige minispillet, er kortspillet enkelt – men det funker.

Det første minispillet.
Det første minispillet.

Pengene forsvinner raskt

De andre tre stedene er altså barer. I den ene av dem får vi en enkel «velg ditt eget eventyr»-sekvens, der du treffer på noen tøffinger som du kan komme i klammeri med eller bli venner med, avhengig av valgene dine. Å komme i klammeri med dem resulterer i tap, så det er ikke å anbefale. Alternativt du kan drikke så mye at du sovner, og blir frastjålet alle pengene dine.

Problemet er at du ikke har noe å tjene på noen av delene – når du først har gått inn i baren, er det beste du kan håpe på å bare tape noen av pengene du har tjent i kasinoet. Denne baren er altså helt unyttig, sånn utenom at de forskjellige «velg ditt eget eventyr»-sekvensene her faktisk representerer en ganske stor del av spillets reelle innhold. Og hvis du klarer å bli venn med raringene du treffer i baren, får i alle fall spillfiguren kose seg litt, selv om det koster.

Slik tjener du penger.
Slik tjener du penger.

Den andre baren er enda verre. Her blir du automatisk shanghaiet av ei veldig vakker jente, som umiddelbart kjøper seg en drink for dine penger. Uheldigvis har hun litt for dyr smak for deg. Alltid. Uansett om du har 100 eller 10 000 klebs i lommeboka, koster drinken hun velger seg én kleb mer enn du har. Ikke bare er dette utvilsomt ganske flaut, men det resulterer i at du blir kastet hodestups ut av baren. Og drittsekken av en utkaster tar alle pengene dine i samme slengen. Dermed er det «game over».

Den siste baren er den Wanda befinner seg i. Her starter det greit nok, med at ei hyggelig jente tar en «liten» sum for å lede deg til henne. Og Wanda er virkelig så vakker som alle skal ha det til, i alle fall ifølge tekstbeskrivelsen. Men tror du hun har tenkt å fortelle deg hemmeligheten du er på jakt etter, helt gratis? Neppe. Og hvis du har for lite penger med deg, så er resultatet akkurat det samme som i forrige gang: Hun blir rasende, du kastes ut, pengene dine blir borte, og det er «game over».

Jepp!
Jepp!

Begynn på nytt

Så hva nå? Problemet her er at Wanda aldri forteller deg hvor mye hun faktisk skal ha for å røpe hemmeligheten sin, bare at du ikke har nok. Så den åpenbare løsningen er å starte på nytt, gå til kasinoet, og prøve å vinne en god slump mer penger enn du hadde sist. Så la oss si at du bruker en stund på å møysommelig feite opp lommeboka. Så vender du tilbake til Wanda og … vel, hun er fortsatt ikke fornøyd. Du mister alt, og det er «game over».

Nå begynner du nok å bli irritert. Eller kanskje til og med litt hissig, avhengig av hvor lang tid du brukte på gamblingen og hvor sikker du var på at du hadde nok. De mest innbitte vil sikkert prøve enda en gang, og oppdage at akkurat det samme skjer igjen. På et eller annet tidspunkt vil alle gi opp. De er nødt til å gi opp. Wanda vil nemlig aldri fortelle hemmeligheten sin, uansett hvor mange timer du sliter i kasinoet for å gjøre henne fornøyd.

Så hva er løsningen? For det er vel en løsning, ikke sant? En måte å vinne på?

Wanda var ikke så «fabulous» likevel.
Wanda var ikke så «fabulous» likevel.

Niks. Det er ikke noen skjult hemmelighet her, ingen bakveier eller skjulte måter å overtale Wanda på, og ingen andre måter å komme seg unna med livet i behold på. Du er dømt til å tape, og spillet vil aldri røpe det for deg. I alle fall ikke uten videre.

Grunnen til at jeg kan si dette med absolutt sikkerhet, er at The Fabulous Wanda er laget i Commodore 64-versjonen av programmeringsspråket BASIC, og man kan dermed ta en titt på kildekoden. Før man skriver «RUN» for å starte spillet, kan man bruke «LIST»-kommandoen til å titte inn bak kulissene. Når man ikke vet hva man skal lete etter, ser det først ut som en svær bokstavsuppe. Men selv om du ikke kan programmere frem en «HELLO WORLD»-beskjed engang, kan du gjennom programlistingen finne og lese all teksten i spillet. Og det du da vil legge merke til, er at det ikke finnes en eneste setning som refererer til at spilleren har vunnet.

Koden. GOSUB-linjene sender bare spillet til rutiner for å lage en pipelyd, og be om at spilleren trykker en tast.
Koden for Wanda-sekvensen. GOSUB-linjene sender bare spillet til rutiner for å lage en pipelyd, og be om at spilleren trykker en tast.

Et litt dypere dykk i koden viser dessuten at Wanda-sekvensen er helt lineær, uten noen variasjoner avhengig av hvor godt du har gjort det. Spillet sjekker faktisk aldri hvor mye penger du har engang, det bare skriver den aktuelle verdien på skjermen. Så hele greia er altså en eneste stor bløff. Ser vi på faktisk innhold, tar det kanskje ti minutter å oppleve alt The Fabulous Wanda har å by på – men hvor lang tid det tar før du skjønner at dette er tilfellet, avhenger av tålmodigheten din. Og kanskje også av hvor godtroende du er.

En dypere mening?

En skulle kanskje tro at et spill som bevisst «troller» spillerne ville fått et udelt negativt rykte, men dette er ikke tilfelle – The Fabulous Wanda har faktisk blitt et slags kultspill i stedet. Og det er kanskje ikke så rart, for med et spill som dette er det lett å slippe fantasien løs.

Målet med spillet er å finne svaret på mysteriet om «livet, universet og alt», og så viser det seg altså at svaret ikke finnes. Derfor kan du heller ikke vinne spillet. Og kanskje det er nettopp det som er svaret, og at hele poenget er å komme frem til den konklusjonen? Så når du finner ut at du ikke kan vinne spillet, har du i praksis vunnet? Belønningen består i så fall i å kunne skru av spillet, og bruke tiden sin på noe bedre.

Spillcoveret. Lover mye.
Spillcoveret. Lover mye.

Jeg tipper forøvrig at mange lesere for lengst har begynt å ergre seg over at jeg ikke har trukket frem Douglas Adams’ kritikerroste romanserie Hitchhiker’s Guide to the Galaxy enda, for det er jo helt åpenbart at The Fabulous Wanda er inspirert av skriveriene til Adams (som ganske nylig hadde blitt til en TV-serie da spillet ble skapt). Og det er ikke bare fordi kasinoet heter Lucky Zaphod’s, eller fordi spillets undertittel hadde vært advokatmat om noen brydde seg i 1983.

Spillet har en en temmelig kjent parallell Adams’ univers, der noen har bedt en superdatamaskin ved navn Deep Thought om å finne svaret på akkurat samme mysterium som Wanda etter sigende har løst i spillet. Etter 7,5 millioner år med utregninger, viser det seg at det etterlengtede svaret er … vel, jeg skal ikke ødelegge vitsen. På samme måte som Douglas Adams frydet seg og leserne sine ved å stadig gni inn hvor meningsløst alt er, kan man om man legger godviljen til se for seg at spillskaperen Alan G. Osborne håpet at spillerne ville «ta spøken» og le.

Eller kanskje ikke. Kanskje spillet er en eneste gigantisk langfinger til verden. Det er vrient å unngå å legge merke til at folk flest er drittsekker her, at alle damene i spillet bare er ute etter pengene dine, og at det er umulig å gjøre noen av dem fornøyd. Faktisk er den eneste positive opplevelsen spillfiguren kan få i spillet å drikke seg full sammen med noen romvesener i en bar. Så kanskje utvikleren bare var i et veldig kynisk humør da han skapte spillet.

Tipper kopibeskjeden ikke ble tatt særlig alvorlig.
Tipper kopibeskjeden ikke ble tatt særlig alvorlig.

Antakeligvis er det bare han selv som vet svaret. Jeg tenkte opprinnelig at jeg skulle spørre, og fant en Alan G. Osborne jeg er i alle fall 50 prosent sikker på at er riktig person. Jeg registrerte meg til og med på LinkedIn for å ta kontakt. Men så ombestemte jeg meg. Det er bedre at The Fabulous Wanda forblir et mysterium, enn å få et svar av typen «jeg var 16 år og gjorde det bare for flipp.» Osborne lagde forøvrig en håndfull andre spill for Commodore 64 før han forsvant fra spillindustrien. Ingen av dem er like kjente som The Fabulous Wanda.

Men med The Fabulous Wanda skapte han i alle fall noe ganske spesielt. Jeg vil aldri i verden anbefale at du betaler penger for det (selv om jeg har gjort det), og jeg vil heller aldri påstå at det er et godt spill. Men om jeg noensinne skulle skrive «100 Commodore 64-spill du bør spille før du dør», så er det godt mulig dette teite, lille trollet av et spill hadde fått plass der.

Bildebruk: Alle bildene er tatt av meg selv, for denne artikkelen. Og ja, det betyr at jeg har kjøpt spillet selv.

Relaterte innlegg

2 kommentarer om “Tilbakeblikk: The Fabulous Wanda

  1. Morsom historie! Siden hele spillets design virker så slapt så tipper jeg at uvikleren bare ikke gadd finne på et smart vinn-scenario, så da kunne han like gjerne bare ta den lateste løsningen og ikke ha noen slutt.

    • En teori jeg hadde i artikkelen på et tidspunkt var faktisk noe i samme gaten, det skal ikke så voldsomt mye til før man går tom for minne når man lager sånne spill i BASIC…

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.