Inntrykk: The Bear Essentials

Hvem trenger vel Switch når det kommer så mye moro til Commodore 64?

Vinteren er på vei, og Bjørn er litt på etterskudd. Han har kone og to barn, og når kulda setter inn skal hele gjengen i hi. Men før det kan skje, må de ha mat. Spesifikt, trenger de 350 epler. Heldigvis er det tilfeldigvis akkurat så mange epler å finne i nabolaget til Bjørn og familien. Uheldigvis, er naboene … vanskelige.

Bjørn på epleslang

Epleslang på høyt nivå.
Epleslang på høyt nivå.

For å gjøre en ikke så veldig lang historie enda kortere, er The Bear Essentials et plattformspill av den gode, gamle skolen. Du styrer Bear, som jeg altså har valgt å kalle Bjørn, rundt i et stort spillkart bestående av 60 skjermer. Hver skjerm stort sett fungerer som et frittstående brett med egne utfordringer i form av farlige, patruljerende dyr og vanskelige plattformhopp, og belønninger i form av epler som må samles. Det er ikke noen fastsatt rute gjennom spillet – du kan utforske verden som du vil, og samle eplene i den rekkefølgen du ønsker. Men det er en klar forskjell på vanskelighetsgraden i de forskjellige verdenene, så hvis du prøver spillet for første gang, er det kanskje ikke lurt å gå alt for langt bort.

Når du har funnet alle eplene i de fire første verdenene du har tilgang på, åpnes døren til en siste verden. Da får du også en kode slik at du kan starte på nytt der i fremtiden. Jeg skal ikke «spoile» noe, for det er en virkelig kul overraskelse (som manualen riktignok gir noen kraftige hint om), men ting funker veldig annerledes i den siste delen enn i resten av spillet.

The Bear Essentials er egentlig et enkelt spill, men det fungerer samtidig skikkelig godt. Bjørn er verken rask eller superspretten, men kontrollene er til gjengjeld pinlig nøyaktige, og presisjon er helt nødvendig for å overleve. Det tar ikke så veldig lang tid før ting blir rimelig utfordrende, og du skjønner at dette ikke er et spill du haster gjennom i Sonic-stil. I stedet lønner det seg å være tålmodig. Kun ved å studere fiendenes fastsatte patruljeringsmønstre, planlegge hva du skal gjøre, og så utføre planene dine nøyaktig, kan du regne med å vinne.

Det er noen retrospill-referanser her og der.
Det er noen retrospill-referanser her og der.

Ofte er det for eksempel flere fiender som patruljerer samme område, og du må time fremstøtene på en slik måte at du ikke unnslipper én fiende bare for å havne rett i banen til en annen, uten noen skikkelig retrettmulighet.

Det er faktisk lurt å begynne planleggingen med en gang du stifter bekjentskap med et nytt brett. Hvert brett har sine egne spesielt utfordrende steder, og hvis du kan finne en optimal vei gjennom brettet som kun tar deg forbi disse én gang hver, så er jo det mye bedre enn å måtte hoppe forbi samme vanskelige sted flere ganger etter hverandre. På ett eller annet tidspunkt er det tomt på flaksen, og det hjelper jo ikke at man gjerne blir uforsiktig når man skal forbi et sted man allerede har klart én gang.

Som du forhåpentligvis skjønner, er altså hastverk definitivt lastverk i The Bear Essentials.

Selv om de aller fleste brettene er enkeltstående utfordringer, er noen satt sammen slik at du må komme inn fra spesielle retninger for å kunne ta alle eplene. For eksempel kan det være umulig å nå de øverste nivåene fra en inngang i bunnen av skjermen, og du må dermed finne en annen inngang for å få med deg disse.

Nå blir det vanskelig.
Nå blir det vanskelig.

Overraskende stor variasjon

En ting som imponerer, er hvor variert spillet og utfordringene du møter er. Jeg følte aldri at jeg gjentok de samme tingene om og om igjen, selv om det for en tilskuer sannsynligvis ville sett ut som at det var nettopp det jeg gjorde. Hver skjerm er sin egen lille nøtt, og flere byr også på ganske unike utfordringer. Og la meg understreke det der med utfordringer – The Bear Essentials er faktisk temmelig vanskelig.

Spillet er aldri urettferdig, men jeg skal være ærlig å si at det ofte kan være frustrerende. Hvis jeg hadde vært typen som kastet kontrollere veggimellom (og hvis ikke det hadde vært så himla vanskelig å få tak i gode, digitale joysticker nå for tiden), så hadde det nok smelt litt i veggene til tider. Jeg klarer meg heldigvis med litt sint gestikulering og, når jeg er helt sikker på at ingen kan høre meg, kanskje et halvhøyt ukvemsord. Men hver gang jeg feiler, vet jeg med meg selv at det i bunn og grunn er min skyld. Og i tillegg til å av og til være frustrerende, er The Bear Essentials vanligvis skikkelig vanedannende. Så jeg gir ikke opp.

Det dere ikke har mulighet til å se, er hvor vanskelig dette brettet er.
Det dere ikke har mulighet til å se på bildet, er hvor utrolig vanskelig dette brettet er.

Utvikler Graham Axten ser ut til å ha skjønt at spillet kan være litt vel utfordrende, så du starter med hele fem liv, og får muligheten til å tjene nye underveis. I tillegg er det slik at hver gang du finner en mellomskjerm, altså en skjerm som ligger mellom to eller flere forskjellige verdener, får du en «continue» og dermed fem nye liv. Det hjelper godt, men skal jeg være helt ærlig, kunne jeg nok tenkt meg flere passord i stedet. Livene har nemlig en tendens til å ryke raskt når ting først begynner å gå galt, og man kanskje havner i litt feil modus.

Likevel er det vondt å bli sint på spillet, og vanskelighetsgraden er vel sånn omtrent på linje med det man forventet av et Commodore 64-spill på åttitallet (der spill gjerne kunne være blodig urettferdig designet i tillegg). Jeg vet dette er noe jeg stadig sier når jeg skriver om nye Commodore 64-spill, men om The Bear Essentials hadde blitt lansert i maskinens storhetsperiode, så er jeg bombesikker på at det hadde fått massevis av oppmerksomhet og blitt husket som en svært sterk tittel. Det er solide saker, dette her.

Dette er ikke bare fordi spillet funker veldig godt å spille, men fordi det både ser og høres skikkelig bra ut. Bjørn har et herlig grettent uttrykk, som tydelig sier «jeg skulle egentlig ligget i hi nå, eller i det minste slappet av på sofaen med skiskyting på TV», og de mange, mange fiendene du treffer (ofte bokstavlig talt) ser alle livlige og søte ut. Selv om de altså er veldig onde. Musikken liker jeg også veldig godt. Hver verden har sin egen bakgrunnslåt og alt er ganske trivelig å lytte til. Jeg tror aldri jeg kommer til å bli lei av den herlige «SID-sounden».

Fint å ha i samlingen. Det er norske Vanja Utne som har laget coverbildet.
Fint å ha i samlingen. Det er norske Vanja Utne som har laget coverbildet.

To versjoner

The Bear Essentials ble først lansert i en gratisversjon ved juletider, men har nå fått en kommersiell, fysisk utgivelse. Jeg betalte 140 kroner inkludert frakt, og jeg er veldig fornøyd med det jeg fikk for pengene. Spillet kommer på diskett i en stor plastboks, med fargemanual, klistremerker og noe annet snop i boksen, og det hele er veldig profesjonelt utført. I tillegg har disketten noen ekstrafiler, og et lite spill som heter Bonkey Kong. Det er faktisk veldig artig – tenk deg Donkey Kong der du spiller gorillaen og ikke Mario, så har du en viss idé om hvordan det funker. Men selve spillet har også fått noen oppgraderinger, inkludert en flott tittelskjerm og ekstra nivåer.

Den desidert største forskjellen på gratisversjonen og den kommersielle versjonen er at i sistnevnte får du opp et særdeles nyttig kart over spillverdenen når du setter spillet på pause. Her ser de alle rommene du har besøkt, og om du har plukket alle eplene der, eller om det fortsatt er noen igjen. Jeg skal innrømme at da jeg først spilte gratisversjonen i desember, var det nettopp mangelen på kart som gjorde at jeg sluttet å spille ganske raskt – jeg hadde verken tålmodighet til å lage kart selv, eller hukommelse til å holde kontroll på spillets mange brett og de forskjellige koblingene mellom dem. Kartet er altså et glimrende tillegg som gjør The Bear Essentials mye, mye mer spillervennlig.

Pond Software planlegger å gjøre den kommersielle versjonen gratis etter en stund, antakeligvis etter at diskettversjonen er utsolgt.

Epler vokser overalt.
Epler vokser overalt.

Konklusjon

The Bear Essentials er en skikkelig solid produksjon, som med flott grafikk og musikk, presise kontroller og massevis av varierte og veldesignede brett. Det kan også være veldig vanskelig, men det er aldri urettferdig. Selv om jeg har blitt skikkelig frustrert til tider, er det meg jeg er sint på, ikke spillet. Det er faktisk veldig viktig – det er det som gjør at helhetsopplevelsen er positiv, og at jeg hele tiden får lyst til å vende tilbake.

Spillet er som nevnt tilgjengelig gratis på nettet, men kartfunksjonen i den kommersielle utgaven er et glimrende og kjempeviktig tillegg som jeg strengt tatt ikke tror jeg hadde klart meg uten. Jeg er kjempefornøyd med den fysiske utgaven, men hvis du ikke har lyst til å kjøpe den, skal altså spesialversjonen med kart lanseres gratis på nettet om en stund.

Du kan laste ned gratisversjonen eller bestille den kommersielle utgaven direkte fra Pond Software.

Her kan du se en liten video jeg lagde fra spillet – jeg vet at jeg spiller litt «irriterende» (ved å dra fra skjermer uten å plukke alle eplene, og så videre), men jeg tenkte å vise litt forskjellige deler av spillet uten å bruke for lang tid:

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.