Spilldagbok: Quest for Glory II – del 6

Jeg finner endelig min brennende nemesis, men den går av med seieren i runde én.

For noen år siden lagde jeg en spilldagbok fra eventyr-/rollespillhybriden Quest for Glory. Den ble godt mottatt, og jeg lenge tenkt at det var på tide å lage en fortsettelse. Quest for Glory er det første av fem spill i samme serie, og på slutten av hvert spill kan man lagre figuren sin, slik at man kan fortsette i det neste. Nå har jeg altså hentet inn helten fra det første spillet, for å fortsette i Quest for Glory II: Trial by Fire. I originalspillet var jeg en tyv, men av en eller annen grunn ble figuren min importert som en kampspesialist.

Her er første del av dagboken, og her er den forrige.

Magiske flammer

Det er lenge siden sist, så her er en liten oppsummering. Jeg har altså ankommet ørkenbyen Shapeir, der jeg tenkte jeg skulle ha en stille og rolig ferie etter å ha reddet landsbyen Spielburg fra en organisert gjeng banditter og ei uhyggelig heks. Men gradvis har jeg blitt trukket inn i dette helte-opplegget igjen, og når byen nå trues av en mektig flamme-elemental, virker det som jeg er den alle fester sin lit til.

Jeg har fått vite såpass at elementalen oppfører seg på en rimelig intelligent måte, og brenner alt den kommer over. Den misliker vann, men er smart nok til å hoppe unna om folk prøver å slukke den. Mine forsøk på å faktisk finne denne elementalen har så langt feilet, og nå søker jeg mer informasjon om den slik at jeg er bedre rustet når jeg forhåpentligvis(?) treffer den.

I den anledning er jeg nå på vei til magikeren Aziza, som i motsetning til visse andre magibrukere i denne byen virker rimelig oppegående. Vel fremme ved døra hennes banker jeg på, og slipper heldigvis inn uten å måtte svare på masse spørsmål slik jeg måtte sist. Hun ønsker meg velkommen, og ber meg sitte ned. Som før, får jeg tilbud om te. Det takker jeg ja til, ettersom det er midt på dagen og glovarmt ute i gatene. Jeg kaster ikke bort noe tid, og spør henne om elementalen. Det viser seg at hun har mye å si – ikke bare det, hun har mye å vise. Her kan du se alt sammen:

Kort sagt: Elementaler er magiske vesener skapt av et av fire elementer (jord, vann, ild og luft). De er svake for sitt motsatte element – ild er altså svakt for vann. Men elementaler kan ikke ødelegges, og må i stedet fanges. Når en elemental er fanget, kan den brukes til «nyttige ting» i stedet for ødeleggelse.

Ildens essens er ifølge Aziza sult, og så lenge det er noe å brenne, trives ildelementalen. Den vil unngå vann, men på de åpne torgene i Shapeir er det for mange steder for den å rømme til at den kan fanges. Jeg må derfor lure den inn i et mer lukket miljø. Om jeg skulle klare å fange den, vil den oppføre seg som en magisk flamme.

Jeg spør også hvordan jeg skal fange den, og Aziza sier at den automatisk vil søke ly i en «passende beholder» når den er truet. Hva en passende beholder er for noe, sier hun ikke. Men ryggsekken min duger neppe.

Stjernene sier at det er trøbbel på gang

Etter dette forlater jeg Aziza, og drar ut i gatene igjen. Jeg tenker at jeg like godt kan prøve å utforske mer av byen, siden jeg allerede har funnet ett nytt sted i dag (Wizards Institute of Technocery). Etter litt om og men støter jeg på en merkelig bygning, der det sitter en mann med tykke briller. Han forveksler meg umiddelbart med en annen, men misforståelsen oppklares raskt. Selv med brillene ser han så dårlig at han ikke klarte å se ansiktet mitt noen meter unna, så det gir mening at han er byens stjernetitter og astrolog.

Når jeg introduserer meg selv, sier han at jeg har et heltemodig navn. Det er en god ting, mener han, fordi han stjernene viser at det snart er behov for en helt i byen. Han har tydeligvis ikke fått med seg de siste hendelsene, og at «snart» kan byttes ut med «allerede». Han forteller også noe om stjernetegn jeg aldri har hørt om og deres bevegelser på himmelen. Det hele kan kortes ned til at det er store problemer i anmarsj. Fortell meg noe jeg ikke vet!

Vel, nå lover han å gjøre nettopp det. Han vil se inn i fremtiden min. Jeg må bare fortelle noen ting om meg selv, og så skal han spå meg. Ooh! Spennende! Vil jeg finne den store kjærligheten? Vil jeg bli rik? Eller mektig? Jeg forteller om livet mitt til nå, med spesielt fokus på hendelsene i Spielburg – det er jo de jeg er stolt av – og så lover han å gi meg viktig kunnskap om fremtiden min. Men han trenger noen dager på jobben. Jaja, jeg slipper i alle fall å betale for det. Får se om jeg husker å komme tilbake. Jeg noterer ned astrologens lokasjon på kartet mitt.

Siden elementalen fortsatt ikke er å se, drar jeg like godt ut i ørkenen for å utforske litt der. Jeg spiser en energipille ved byporten, og setter meg på min trofaste saurus. Etter bare noen skritt ut i sanddynene, gjør den som den pleier: Den kaster meg av og løper avsted. Grunnen er en kjempeskorpion, som jeg gjør kort prosess med. Jeg ender opp med å drepe enda en slik, samt en banditt (med like over to dinarer i lommene) og en terrorsaurus, før jeg blir helt utslitt og drar tilbake til byen.

Med to skorpionhaler og klørne fra ghoulene jeg har tatt knekken på tidligere i ryggsekken, bør det være noen dinarer å hale hos apotekaren Tarik Attar. Jeg drar til fontenen for å besøke butikken hans, men kommer frem like etter stengetid. Så jeg stikker tilbake til vertshuset. Der får jeg som vanlig servert et herlig måltid, før jeg går og legger meg for kvelden.

Det brenner!

Morgenen etter, sitter kjøpmannen Abdulla ved bordet mitt. Han er lettere hysterisk, og trygler meg om å redde Shapeirs innbyggere fra den magiske flammen, som nå har kommet tilbake. Shema kommer også bort til oss, og ber meg å være forsiktig. Hun engster seg for meg, sier hun. Jeg later som om jeg har full kontroll, og ber Shema om det jeg stygt mistenker kan bli mitt siste måltid. Frokosten er som vanlig så god at jeg føler meg passe heltemodig igjen når jeg reiser meg fra stolen, og går ut.

Jeg trenger ikke å lete etter elementalen; den er faktisk like utenfor døra. Den er større enn jeg trodde, og varmere også. En svær, dansende flamme som spytter små ildkuler i alle retninger – om ikke Aziza gjorde det klart i går, så skjønner jeg det nå: Denne greia kan jeg ikke ta med sverdet mitt. Hjernen min låser seg et øyeblikk, og jeg kommer ikke på noe annet å gjøre enn å sprute vann fra vannskinnene mine på den. Det ser ut til å fungere et kort øyeblikk før den kommer seg unna vannet, og svarer med å bli nærgående. Veldig, veldig nærgående.

Jeg løper småsvidd inn i gaten nord for torget, og sjekker om jeg fortsatt har øyenbryn og pannelugg. Flammen viser heldigvis ingen interesse av å forfølge meg. Jeg skjønner imidlertid at dette er de perfekte omgivelsene til å fange den, hvis jeg bare kan få lurt den inn. Og finne en passende beholder, selvsagt.

Siden jeg ikke kan gjøre noe mer nå, går jeg til fontenen der jeg kjøler ned kroppen med litt friskt vann fra Shapeirs magiske kilde. Mens jeg fyller vannskinnene mine, merker jeg plutselig lukten av grillet kjøtt. Etter et nervøst øyeblikk innser jeg at lukten stammer fra matboden til kattaene Sloree og Scoree, og jeg kommer på en ting: Jeg har gått og mumset på matrasjoner helt siden jeg kom til Shapeir, og i går ettermiddag spiste jeg den siste av dem. Uten mat og drikke duger jeg jo ikke, så jeg går bort til boden og spør hva de skal ha for rasjoner. En dinar for fem stikker med tørket firfislekjøtt, sier de. Hm, jeg har ikke smakt firfisle før, men alt det andre de har her lukter jo snadder, så jeg kjøper ti stykker og putter dem i ryggsekken.

Deretter går jeg inn til apotekaren Harik Attar. Han er i fyr og flamme over ild-elementalen. Med tanke på dekoren, bør jeg vel ikke være overrasket. Det slår meg at han antakeligvis vet litt om flammer, og jeg spør ham om råd. Han mener flammen tiltrekkes brennbare ting fordi den er forfengelig, og at han har noe røkelse som elementalen vil finne fullstendig uimotståelig. Han demonstrerer det også, ved å hive litt røkelse på ildgryten han har ved siden av disken, og resultatet er rimelig overbevisende. Røkelsen koster 70 centimer sier han, åpenbart uten å skjønne at det er litt smålig å ta betalt for det som kan redde byen hans fra å brenne ned. Jaja. Jeg gidder ikke å krangle, og betaler for en liten pose med røkelse.

Men besøket til Harik Attar blir langt fra noe tapsprosjekt; jeg har jo to ghoul-klør og to skorpionhaler, som jeg selger for totalt 70 dinarer. Det er ikke verst! Ikke verst i det hele tatt!

Harik Attar hjelper meg også med den siste delen av puslespillet – han mener en god beholder for en magisk flamme må være en … lampe! Det var jo voldsomt åpenbart, når jeg tenker etter. Heldigvis trenger jeg ikke gå langt for å finne en slik, for ved torget finner jeg jo lampeselgeren Tashtari. Han ber om 15 dinarer for et flott eksemplar, og siden jeg har flusst med penger gidder jeg ikke å prute. Jeg takker ham for kjøpet, og putter lampa i sekken.

Okay. Da har jeg røkelse for å lokke flammen bort fra det åpne torget, vann for å gjøre den svak og en lampe som jeg forhåpentligvis kan fange den med. Trenger jeg noe mer nå? Jeg tror ikke det. Jeg tror jeg rett og slett bare skal gjøre dette her.

… neste gang.