Spilldagbok: Quest for Glory II – del 5

Jeg jakter på en magisk flamme, men finner noe helt annet.

For noen år siden lagde jeg en spilldagbok fra eventyr-/rollespillhybriden Quest for Glory. Den ble godt mottatt, og jeg lenge tenkt at det var på tide å lage en fortsettelse. Quest for Glory er det første av fem spill i samme serie, og på slutten av hvert spill kan man lagre figuren sin, slik at man kan fortsette i det neste. Nå har jeg altså hentet inn helten fra det første spillet, for å fortsette i Quest for Glory II: Trial by Fire. I originalspillet var jeg en tyv, men av en eller annen grunn ble figuren min importert som en kampspesialist.

Jeg er ikke redd for flammer!
Jeg er ikke redd for flammer!

Her er den første delen av dagboken, i tilfelle du vil lese eventyrene mine fra begynnelsen. I forrige del ble besøket i ørkenbyen Shapeir brått litt mer alvorlig, ettersom jeg fikk beskjed om at en magisk flamme hadde dukket opp fra løse luften, og skapt kaos på det vesle torget utenfor vertshuset til mine venner, Shameen og Shema. Ifølge dem er flammen så mektig at den kan brenne selve steinen i gatene.

Jeg har overnattet i vertshuset, og nå er det altså på tide å se hva som venter på utsiden.

Kun ett offer

Jeg forbereder meg for det verste, men når jeg åpner døra og titter ut, ser jeg ikke snurten av noen flamme. Det eneste jeg ser, faktisk, er de forkullede restene av Ali Chicas handelsbod. Med en svært sotete Ali Chica stående midt i. Han virker imidlertid ikke skadd, og i stedet for å klage forsøker han å selge meg «ved brent av en ekte flamme-elemental».

Nei takk!
Nei takk!

Fyren har i alle fall en beundringsverdig evne til å gjøre det beste ut av vanskelige situasjoner, uten at jeg tror det nye forretningskonseptet blir noen nevneverdig suksess. Ellers har han lite fornuftig å si om det som har skjedd.

Jeg drar til fontenen, der jeg fyller vannskinnene mine. Keapon Laffin i magibutikken vet enten overraskende lite om flamme-elementaler, eller snakker såpass kronglete at jeg ikke skjønner helt hva han mener. Han tror i alle fall den har en svakhet for vann, noe man i grunnen ikke trenger å være fyrverkeriforsker for å skjønne. Kurvselgeren Saba, som holder til ved fontenen, forteller at folk har prøvd å slukke elementalen med vann, men at den bare hopper unna.

En intelligent flamme, altså?
En intelligent flamme, altså?

Men hvor er den? Jeg går tilbake til porten, men der står bare Ali og titter dumt på meg fra ruinene sine. Ingen flammer. Kanskje magi kan hjelpe meg? Uautorisert magi er egentlig ulovlig i Shapeir, så jeg går inn i gatene der ingen kan se meg, og kaster «detect magic». Resultatet er ikke helt hva jeg hadde sett for meg. Det dukker nemlig opp et veldig tydelig, glødende omriss av ei pil. Huh.

Pila har neppe noe med flamme-elementalen å gjøre. Jeg hadde sett for meg at jeg kanskje kom til å få en indikasjon på hvor i byen den befinner seg, men den har neppe gått rundt og laget magiske piler. Dette må være noe annet.

Hm!
Hm!

Men når man plutselig snubler over en stor, magisk pil, så kan man ikke bare ignorere den. Så jeg går i retningen pila indikerer, og kaster en ny «detect magic» ved neste korsvei. Ei ny pil dukker opp, og viser vei i krysset. Jeg fortsetter på samme måte. Hver gang jeg kommer til et kryss, kaster jeg «detect magic», og følger pila som dukker opp. Helt til jeg kommer inn i ei bakgate, og det ikke lenger er noen veier å gå. Var dette bare en spøk, satt opp av en gal magiker? Jeg kaster «detect magic» igjen, og på veggen foran meg dukker det opp ei dør.

Døra lar seg selvsagt ikke åpne på konvensjonelt vis, men jeg har et annet formular i magi-arsenalet mitt, nemlig «open». Det gjør susen, og døra åpner seg. Det er umulig å se hva som befinner seg på den andre siden, annet enn at det er veldig mørkt der. For alt jeg vet, kan dette være en felle, og det eneste som venter på den andre siden av døren er en umiddelbar død. Men hva skal man egentlig med fornuft og slikt, hvis man ikke kan koble det ut en gang i blant? Jeg går inn.

Wizard’s Institute of Technocery (WIT)

Hvorfor ikke?
Hvorfor ikke?

Bak døra, som forsvinner i det jeg har gått gjennom den, venter heldigvis ikke noen umiddelbar død, men et sted ulikt alt annet jeg har sett. Jeg befinner meg på en bro av marmor, som ser ut til å sveve midt i løse luften. Over og under broen er det bare mørke, så langt øyet kan se, og ved siden av den er det glatte vegger med bilder av tilsynelatende ganske mektige magikere. Jeg har tror ikke jeg er i Shapeir lenger.

Siden døra er borte, er det bare én vei å gå – fremover. Etter en stund ser jeg en kjent person på et av bildene. Erasmus! Trollmannen fra Spielburg. Og vent litt, er det ikke Aziza som er på det andre bildet der? Og Zara, hun som solgte meg magiske formularer i Spielburg? Jeg studerer de andre bildene i nærheten. Et av dem viser en mystisk fyr som ser ut som han kommer fra Shapeir eller et annet lignende sted. I tillegg ser jeg bildet av ei blond kvinne ved et vakkert og vennlig smil – under bildet kan jeg lese teksten Erana. Jeg kjenner igjen navnet, det var hun som skapte den magiske hagen jeg ofte overnattet i mens jeg utforsket skogen rundt Spielburg. Så det er slik hun ser ut! Et siste bilde er helt tomt. Hm.

Rimelig stilig sted.
Rimelig stilig sted.

Før jeg får tenkt noe mer over det jeg ser, hører jeg stemmer som jeg ikke aner hvor kommer fra. De henvender seg til meg, og spør hvem jeg er. Jeg svarer etter beste evne. Så spør de hvorfor jeg har kommet hit – og med «hit», mener de noe de kaller Wizard’s Institute of Technocery. Jeg, uh, nøler litt. Hvorfor har jeg kommet hit? Altså, døra var jo ikke låst … ?

De er tydeligvis ikke fornøyd med akkurat det svaret, og vips er jeg ute i bakgaten igjen. Jeg legger også merke til at jeg ikke er på bakkenivå, men litt over. Eller, det jeg egentlig legger merke til er at det gjør vondt når jeg faller fra det punktet jeg dukket opp, og ned på den harde gaten under. Au!

Jaja, det er bedre å være over gaten, enn under den.

Nytt møte med akrobaten

Se på meg, se på meg!
Se på meg, se på meg!

Jeg reiser meg opp, og børster støvet av klærne mine. Så kaster jeg «detect magic» igjen, og bekrefter at døra dukker opp på nytt. Altså ser det ut som jeg kan vende tilbake senere, om jeg vil. Akkurat nå har jeg brukt nok tid på dette, og får konsentrere meg om elementalen – som jeg fortsatt ikke har sett snurten av. Jeg drar tilbake til porten, men det er fortsatt ingen elemental å se der. Så jeg drar til eventyrerlauget. Den er ikke utenfor lauget heller, men det er til gjengjeld den plagsomme akrobaten som lurte meg til å slå meg gul og blå her om dagen.

Nok en gang har han satt opp et tau mellom to stolper, akkurat så høyt over bakken at man risikerer å knekke både nakke, armer og bein om man faller. Og nok en gang danser han over tauet med den største selvfølgelighet, før han spør om jeg vil prøve på nytt. Jeg trenger bare å gi ham én dinar, og lykkes jeg får jeg fem tilbake.

Hvordan våger du?
Hvordan våger du?

Haha, tror han jeg er en idiot, eller? Hvor dum må man være for å ikke bare risikere liv og lemmer på noe så meningsløst, men også betale for muligheten? To ganger?

Jeg gir ham dinaren, og klatrer opp. Sist gang jeg prøvde dette, hadde jeg en dårlig holdning helt fra starten av. Det virket umulig, og jeg ville bare få det overstått så raskt som mulig. Denne gangen skal jeg ta det rolig, og jeg skal klare det. Jeg flytter meg ut på tauet, som umiddelbart begynner å bevege seg. Men ved å lene meg i riktig retning, klarer jeg å holde balansen. Rolig, rolig, rolig. Jeg går ett skritt fremover, uten å falle. Enda et skritt. Og enda et. Jeg kommer inn i en rytme, og det går overraskende lett. Først når jeg har målet innen rekkevidde, havner jeg i trøbbel. Jeg holder på å miste kontrollen og fotfestet, og det er like før jeg stifter et nytt bekjentskap med brosteinene under.

Men jeg klarer det! Nybegynnerflaks, sier akrobaten, og gir meg fem dinarer. Tør jeg bevise at det ikke var nybegynnerflaks? Haha, tror han jeg er idiot, eller? Jeg har akkurat kommet meg helskinnet over, gjenreist æren min og tjent noen dinarer. Tror han virkelig jeg biter på agnet igjen?

Urf!
Urf!

Jeg gir ham dinaren, og klatrer opp. Det begynner bra, akkurat som sist. Men ja, jeg var en idiot som trodde det var noe annet enn nybegynnerflaks. Jeg vet ikke helt hva som skjer, men det resulterer i alle fall i at jeg faller. For andre gang i dag ender jeg opp med å deise hardt i bakken, og denne gangen gjør det betydelig vondere enn første gang. Akrobaten virker mer fornøyd enn jeg liker, og spør om jeg vil prøve på nytt. Ha, ha, ha. Jeg går inn i lauget.

Æsj, jeg hadde håpet å treffe Rakeesh. Jeg tror nemlig han vet litt om flamme-elementaler og denslags, men han er ikke her. Kanskje ikke så rart, han driver sikkert sin egen etterforskning. Jeg snakker i stedet litt med Uhura, som er overbevist om at elementalen stammer fra Raseir, og at de farlige tingene som har skjedd der, også kan skje her. Hun mener en trollmann står bak, og sier at hun ønsker å gjøre noe for å stanse problemene. Men hun mener det er vanskelig å bekjempe magi med spyd. Jeg er ikke så sikker på det, men vi får se. Jeg tror nokså bestemt at ferien min er over nå, i alle fall. Sverd, spyd eller hva som helst – jeg skal hindre denne elementalen i å brenne ned byen.

Hvis jeg kan finne den, da.

Jeg prøver å øve litt med Uhura, men er helt utslått etter alle fallene mine, så det blir ikke lange økten. Etterpå drar jeg til Aziza – hun virker som den mest fornuftige av byens innbyggere, og har sikkert noen gode råd. De får imidlertid vente til neste del.

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.