Visste du at Chuck Norris fikk et eget spill?

Lenge før han ble et meme på internett.

Ok, jeg innrømmer det: Jeg kan faktisk ikke huske å ha sett en eneste Chuck Norris-film. Ikke har jeg sett Walker: Texas Ranger, heller. Men jeg har spilt det offisielle Chuck Norris-spillet! Altså, det fra 1983. Ikke det nye. Det nye visste jeg ikke at eksisterte engang før i dag.

Etter at utgiveren sa takk og farvel ble spillet relansert uten Chuck Norris-navnet. Bilde: Mobygames.
Etter at utgiveren sa takk og farvel ble spillet relansert uten Chuck Norris-navnet. Bilde: Mobygames.

Verdens tøffeste spill?

Chuck Norris: Superkicks kom altså ut i 1983, til Commodore 64, Atari 2600, Colecovision og Commodore Vic-20. Det ble utviklet og utgitt av Xonox, et av mange selskaper som gikk dukken i kjølvannet av det amerikanske konsollspillkrasjet samme år – som kanskje delvis skjedde som et resultat av nettopp spill som Chuck Norris: Superkicks.

Dette er nemlig ikke et spesielt godt spill.

Ok, la oss ta det positive først. Versjonen jeg har spilt er for Commodore 64, og den har noen halvpene trær i bakgrunnen. Altså, det er egentlig bare ett tre, men det gjentas flere ganger. Det er enkelt, men ser passelig japansk ut. Det er et okay tre, alt i alt. Jeg har sett langt verre. Jeg liker det litt.

Right, så var det de negative aspektene av spillet, da. Og her kan vi holde på ganske lenge, så det er kanskje like greit med en demonstrasjon. La meg vise deg hvordan Chuck Norris: Superkicks funker på Commodore 64:

Ok, jeg forstår det godt om du ikke orket å se hele greia. Det er faktisk enda mer frustrerende å spille enn å se på. Som du kanskje skjønte, er poenget å komme seg til enden av veien før tidsfristen går ut. Om du krasjer i veikanten, mister du tid. Noen ganger deler veien seg, og hvis du velger feil vei, møter du etter hvert en hindring, og må gå tilbake. Det er tilfeldig hvor disse hindringene befinner seg.

Det er et ganske okay tre, er det ikke?
Det er et ganske okay tre, er det ikke?

Et av de første spillene med egne kampskjermer?

Ved jevne mellomrom tas du inn i en separat slåssemodus, for å overvinne én eller flere fiender. Du kan ikke se dem før de angriper, men det er alltid én kampsekvens på hvert segment av veien. Vinner du, får du gå videre. Taper du, mister du litt tid, og sendes tilbake til forrige kryss. Om du skulle være så uheldig å ha valgt en rute som er blokkert, er seieren forgjeves, og du må bekjempe en ny gruppe når du prøver neste rute. Heldigvis får du litt ekstra tid når du overvinner dem, og når neste kryss.

I kampsekvensene får du først to bevegelser til rådighet (slag og spark). Senere får du også et superspark, som er en salto med et spark på slutten. Og helt til slutten, får du et «reversert superspark» der du tar salto, forandrer retning, og sparker. Kampsystemet er egentlig ganske avansert med tanke på spillets alder. Men dessverre kastes potensialet det måtte ha bort, ettersom fiendene bare labber rundt på måfå og du må bruke spesifikke angrep på hver fiendegruppe (den første er for eksempel immun mot slag, og kan kun tas ut med spark – for den neste er det motsatt). Fiendene slår deg aldri selv, men om de vandrer på deg, dyttes du tilbake og mister muligheten til å bevege deg en liten stund. Dette kan godt skje om og om igjen, helt til fienden finner ut at han vil gå i en annen retning.

Chuck Norris er han til venstre.
Chuck Norris er han til venstre.

Fiendene kan også sende ninjastjerner etter deg, og disse slår deg umiddelbart ut av kampen. Det er faktisk den eneste måten de kan overvinne deg på – du er jo tross alt Chuck Norris, og tåler å bli tråkket litt på. Selv vinner du ved å treffe dem med tre angrep per person (altså, det spiller ingen rolle hvem du slår, så lenge du totalt slår dem tre ganger så mange ganger som det er fiender på skjermen).

Helt på slutten når du et slott, der fiendene har en stygg tendens til å gjøre seg selv usynlige. Fordi det er jo veldig moro. Spillet kan ikke vinnes – i slottet angripes du av uendelige mengder fiender og må bare prøve å drepe så mange som mulig før tiden går ut.

Konseptet er jo … greit nok, til å være fra 1983. Men kampsystemet er så kjipt at man kan grine av mindre, grafikken er skikkelig trist (med unntak av de nevnte trærne), og spillet har verken tittelskjerm, musikk eller topplister. Det har egentlig ingenting. Det eneste positive man kan si om det, er at versjonen for Atari 2600 for så vidt er ganske avansert til plattformen å være. Det hjelper jo ikke så mye, men om jeg fikk valget mellom Chuck Norris: Superkicks og E.T., så tror jeg faktisk jeg ville valgt Chuck Norris. På Commodore 64, derimot, finnes det faktisk flere spill på samlingen 75 Spill jeg heller ville valgt over dette.

Her kan du se nettopp Atari 2600-versjonen:

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.