Inntrykk: C64 Forever 7

Vi har tatt en titt på den offisielle Commodore 64-emulatoren, som har over 100 spill inkludert i pakken.

Italienske Cloanto har i ganske mange år gjort det rimelig godt med sin offisielle Amiga-emulator, Amiga Forever. For en stund siden valgte de å sette i gang med et nytt prosjekt i samme gate, som konsentrerer seg om Commodores 8-bits-plattformer, med Commodore 64 som hovedfokus. Jeg skrev om Amiga Forever 7 for en stund siden, og har nå tatt en titt på årets utgave av C64 Forever.

Husker du denne? Eller hadde du en nyere modell? Bilde: Evan Amos.
Husker du denne? Eller hadde du en nyere modell? Bilde: Evan Amos.

Commodore 64 ble lansert i 1982, og var lenge regnet som verdens bestselgende hjemmedatamaskin utenom PC-plattformene. I disse dager har den muligens blitt forbigått av Raspberry Pi, men på åttitallet var det altså Commodore 64 som var kongen på haugen. Faktisk overlevde den kommersielt helt frem til godt inn på nittitallet – selv etter at Sony hadde lansert sin PlayStation i Japan kom det nye, kommersielle Commodore 64-spill ut i butikkene. I starten var plattformen svært populær i USA, men mot slutten av åttitallet var det Europa som i større og større grad tok over. Her til lands var den ekstremt populær, og så godt som alle som vokste opp på åttitallet hadde ett eller annet forhold til plattformen.

Med C64 Forever, har altså Cloanto lansert en enkel og lovlig måte å bli kjent med Commodore 64 på. C64 Forever bruker den allerede eksisterende emulatoren Vice som fundament, men grensesnittet er endret til det ugjenkjennelige, og pakken inkluderer en rekke ferdiginstallerte spill og demoer for systemet.

Vanskeligere å selge?

Før jeg testet C64 Forever selv, tenkte jeg at det strengt tatt ikke var behov for et produkt som dette. Amiga Forever har to fordeler fremfor vanlig Amiga-emulering: Den er mye lettere å bruke, og det er i tillegg en tradisjon for at de nødvendige systemfilene (som Cloanto har rettighetene til) ikke skal distribueres med andre emulatorløsninger. Men med Commodore 64 har de nødvendige systemfilene fulgt med emulatorene siden nittitallet, uten at noen har protestert, og det å laste ned og bruke en tradisjonell, gratis Commodore 64-emulator er dessuten temmelig enkelt. Amiga-emulatoren WinUAE føles som noe man bør ha en doktorgrad for å behandle, men WinVice? Den kan alle bruke.

Et av spillene som følger med.
Et av spillene som følger med.

Den meningen har jeg fortsatt. C64 Forever er ikke et nødvendig produkt, verken for nybegynnere eller de mer erfarne. Men det betyr ikke at det ikke har sin verdi.

Den mest åpenbare verdien finner vi i pakkens spillsamling. C64 Forever kommer med over hundre (for det meste) kommersielle spill forhåndsinstallert, og her er det faktisk ganske mange gode spill. Jeg kritiserte Amiga Forever for å ha litt vel mange ukjente lavbudsjettsspill og litt for få genuine klassikere i samlingen, men det er langt vanskeligere å rettferdiggjøre noen slik kritikk for C64 Forever. For visst er det flusst med spill du neppe har hørt om her, men sjansene er også store for at du vil finne en god del kjente navn i samlingen.

Jeg kan nevne noen – Arkanoid, Auf Wiedersehen Monty, BC’s Quest for Tires, Choplifter, Chuck Rock, Cybernoid I og II, Dan Dare III, Deliverance, Exolon, Frogger, Kikstart I og II, License to Kill, Lode Runner, Lotus Esprit Turbo Challenge, Mario Bros, Pac-Mania, POD, Rampart, Salamander, Smash TV, Stormlord, Super Cars, Supremacy, Trailblazer I og II, Where in the World is Carmen Sandiego og Yie Ar Kung-Fu II. I tillegg er det mange mindre kjente spill, slik som en av mine favoritter, hjernetrimmeren Clik Clak.

Ja, Mario Bros. er inkludert.
Ja, Mario Bros. er inkludert.

Mario Bros?

Som du ser av listen, er det mye som også dukket opp på andre plattformer – og ja, C64 Forever inkluderer faktisk den offisielle Commodore 64-versjonen av Mario Bros. Sannsynligvis uten at Nintendo aner det, men kontraktene var nok litt annerledes den gangen de solgte Commodore 64-rettighetene til Ocean enn de ville vært om den japanske giganten skulle lisensiert bort spillet i dag (uten at jeg kjenner til de faktiske omstendighetene, selvsagt).

Med andre ord er det mulig å se C64 Forever som en ren spillsamling, og faktisk tenke at du får god verdi for pengene her. Det som kunne gjort spillsamlingen enda et par hakk hvassere var om Cloanto hadde fått i stand avtaler med retroutgivere som Psytronik og RGCD for å bringe noen moderne Commodore 64-klassikere inn i stallen. Ah, og med tanke på at Amiga Forever har flere Kick Off-spill enn noen noensinne ønsket seg, er det kanskje bittelitt rart at ikke Cloanto har fått ordnet Commodore 64-versjonen av et av de to første spillene i serien for C64 Forever.

De fleste spillene er piratversjoner, ofte med slike introer og juksemenyer.
De fleste spillene er piratversjoner, ofte med slike introer og juksemenyer.

Det faktum at flesteparten av spillene faktisk er piratversjoner, gir forøvrig samlingen et litt uprofesjonelt preg. Jeg skjønner at det er mye mer praktisk å gjøre det slik (Cloanto spesifiserer at de har fått rettighetsinnehavernes godkjennelse), men jeg hadde satt pris på om originalkopiene også var inkludert i .tap-format og så videre. Gjerne med scannet dokumentasjon og boksbilder – på den måten ville C64 Forever fått en klar fordel fremfor de mange emulatorsidene på nettet, og i tillegg blitt et langt mer verdifullt produkt med tanke på bevaring av spillhistorie.

Ved siden av spillene inkluderes en hel bråte med demosceneproduksjoner, så hvis du liker denslags (og hvem gjør ikke det?), har du mye å kose deg med. Litt merkelig er det likevel at pakken kun har to demoer fra dette tiåret, all den tid det har kommet så mye fantastisk i demoscenen siden 2010. Her er en av demoene fra pakken, sånn i tilfelle du lurer på hva talentfulle folk kan få ut av en lavprisplattform fra 1982:

Andre systemer … og GEOS!

GEOS!
GEOS!

C64 Forever er i grunnen et misvisende navn, fordi produktet lar deg også emulere flere andre Commodore-plattformer. Disse inkluderer naturligvis Commodore PET fra 1977 og Commodore VIC-20 fra 1980, men også mindre kjente systemer som Plus/4 og C16. Den underlige hybriden Commodore 128 er også med, men så langt jeg kan se er ikke operativsystemet CP/M inkludert. Det er heller ingen spill og programmer for de andre systemene. Egentlig er det litt trist; dette hadde vært en glimrende anledning til å distribuere Commodores eget PD-bibliotek for PET, for eksempel.

Men én veldig kul ting som faktisk er inkludert, er operativsystemet GEOS for Commodore 64. Dette er et grafisk, musedrevet grensesnitt som for moderne brukere best kan sammenlignes med Windows, og som faktisk fungerer veldig godt. GEOS ble først lansert i 1986, og selv om det er så godt som glemt i dag, var det faktisk på ett tidspunkt det tredje mest populære grafiske operativsystemet i verden. Med andre ord: Et obligatorisk system å utforske om du har noe som helst interesse av datahistorie.

Ellers inkluderer pakken noen andre småting, slik som et småvittig lydopptak fra en introduksjonskassett om hvordan man bruker Commodore 64, og noen bladartikler. Disse greiene er artige å ha, men det er ikke nok ekstramateriale her til at det er verdt å snakke om. Ah, og er jeg blind, eller mangler den kule instruksjonsmanualen? Den burde jo vært obligatorisk. Hvordan skal ellers nye eiere av virtuelle Commdore-maskiner lære å programmere i BASIC?!?

Hovedmenyen.
Hovedmenyen.

Brukervennlig produkt

Som nevnt, er det ikke slik at gratisemulatorer som WinVice er spesielt vanskelige å bruke. C64 Forever tar det imidlertid ett hakk lengre, med et enda enklere og mer strømlinjeformet grensesnitt. Menyene som lar deg velge innhold og spill er enkle å navigere, og du kan raskt legge til nye spill i samlingen. Dette fungerer som beskrevet i teksten om Amiga Forever, bare at det er enda litt lettere siden det så godt som aldri er behov for å endre på systemoppsettet.

Grensesnittet under emuleringen er også svært fokusert på å gjøre de vanligste tingene du trenger å gjøre svært enkelt. I toppen av vinduet finner du knapper for pause og så videre, samt en knapp du kan trykke på for å lagre emulatorens tilstand (mer om dette etterpå). Du kan også endre vindustørrelsen (uten at jeg helt skjønner hvem som skulle ha interesse av de to minste mulighetene), dele «now playing»-beskjeder på sosiale medier (ikke testet, fordi konseptet er idiotisk) og ta skjermbilder. I den nederste delen av vinduet finner du en håndfull knapper som enkelt lar deg sette inn spesialtegn på skjermen, velge hva du skal ha i de to kontrollerinngangene, og bytte disketter og/eller kassetter.

Emulatorvinduet.
Emulatorvinduet.

I tillegg får du alltid muligheten til å lagre systemets tilstand når du avslutter, og der velger du også om du vil gjennomføre eventuelle diskendringer som har blitt utført under bruk.

Jeg liker godt hvordan C64 Forever forholder seg til lagrede systemtilstander. Du kan tenke på disse som lagrefunksjonen i et spill – trykk på lagreknappen, så lagres systemet slik det er akkurat nå, og så kan du laste den tilstanden inn igjen senere. Veldig hendig for spill som ikke støtter lagring (altså flesteparten av dem), og selv med spill som faktisk har slik støtte er det mye mer praktisk å bare bruke emulatorens system. Dette er ikke en eksklusiv funksjon for C64 Forever, men det som er veldig kult akkurat her er at disse lagrede tilstandene automatisk knyttes til den spillprofilen du holder på med. Det betyr at neste gangen du velger å starte samme spill, så får du automatisk opp muligheten til å velge å starte spillet på nytt, eller hente inn en av lagrefilene dine. Kjempehendig.

Det ser kult ut, ikke sant?
Det ser kult ut, ikke sant?

Det er også ganske stilig at Cloantos Retroplatform-system lar deg starte spill og programmer direkte fra Windows utforsker, og de får til og med ikoner basert på skjermbildet du velger skal representere spillet (om du velger noe, da). Sjekk bildet til høyre for å se hvordan demomappen tar seg ut i Windows Utforsker, for eksempel. Dette betyr jo også at du kan legge snarveier til favorittspillene dine på skrivebordet, om du vil, og starte dem automatisk derfra.

Litt for enkelt på noen områder

Men C64 Forevers trang til å forenkle opplevelsen har også noen åpenbare ulemper. For eksempel liker jeg ikke hvordan fargepaletten tar seg ut. Fargene er i mine øyne for blasse og lyse (det finnes faktisk ikke noen «fasit» på dette området). I WinVice kan jeg endre paletten i en av de mange innstillingsmenyene, men på tross av mye eksperimentering har jeg ikke klart å finne samme mulighet i C64 Forever. Cloanto ser bare ut til å ha bestemt at dette ikke er noe systemets brukere skal forholde seg til.

C64 Forever til venstre, min foretrukne palett til høyre. Jeg har ikke funnet noen måte å endre dette i konfigurasjonen.
C64 Forever til venstre, min foretrukne palett til høyre. Jeg har ikke funnet noen måte å endre dette i konfigurasjonen.

Jeg har heller ikke klart å finne muligheten til å velge hvilken SID-brikke som skal brukes; dette kan i enkelte tilfeller være ganske viktig å gjøre, for at spill skal høres ut slik utviklerne tenkte. En annen merkelig mangel er at når du starter Commodore 64 BASIC via «systems»-menyen, er det ikke noe kassett-ikon i bunnen av skjermen – kun diskett. Jeg kan redigere oppsettet og gi den kassettspiller i stedet for diskettstasjon, men jeg kan ikke enkelt sette opp begge deler. Den løsningen jeg til slutt brukte for å få det til resulterte i at den eneste diskstasjonen fikk «device number» 9 i stedet for 8 (som mange programmer forventer).

Hva ytelse og nøyaktighet angår, er det egentlig ikke så mye å si. Ethvert moderne system bør ha den kraften som trengs for å emulere Commodore 64 uten problemer, og dagens emulatorer er så nøyaktige at det så og si ikke er noen forskjell på ekte og emulert maskinvare. C64 Forever støtter selvsagt også ulike typer kontrollere, inkludert USB-varianten av retrofavoritten Competition Pro, og her er det i grunnen bare å plugge inn og spille.

Konklusjon

Hendig funksjon!
Hendig funksjon!

Som jeg skrev i starten: C64 Forever er ikke et nødvendig produkt. Du kan fint starte opp med Commodore 64-emulering ved hjelp av gratis alternativer – det er overhodet ikke vanskelig, og du trenger ingen andre filer enn de du får med emulatoren (WinVice, for eksempel). I tillegg har C64 Forever gjort så mye for å forenkle opplevelsen, at det har gått på bekostning av fleksibiliteten på enkelte områder.

Men jeg vil ikke anbefale deg å oversé produktet, heller. For det første, får du faktisk over 100 spill her, pluss en bråte demoer og et oppsett som unektelig er veldig enkelt å bruke. I tillegg syntes jeg for eksempel løsningen for å lagre og laste inn igjen systemtilstander er skikkelig hendig, og det er jo skikkelig kult å legge Bubble Bobble på skrivebordet, med passende ikon og det hele. Enn så lenge vil jeg altså ikke si at C64 Forever er noen erstatning for en normal, gratis versjon av WinVice, men det begynner å bli et ganske godt tillegg.

Og når alt kommer til alt, er prisen for fullversjonen av C64 Forever faktisk kun cirka 120 kroner (14,95 dollar). Det er under 1,20 kroner per spill i pakken, bare for å sette det litt i perspektiv. Cloanto har også lansert en gratisutgave av C64 Forever, med litt færre muligheter, så du kan jo alltids teste den om du er i tvil.

Vi har fått tilgang på gratis anmelderkopier av C64 Forever og Amiga Forever fra Cloanto. Begge kjører på Retroplatform-systemet, og slås sammen om du kjøper dem. Bildene i artikkelen er en blanding av egne bilder, og bilder fra Cloanto. Commodore 64-fotoet er tatt av Evan Amos, og er i «public domain».

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar