Her er spillene vi spilte i mars

Vi har vært opptatt med tenåringsangst, imperiebygging og Might & Magic-inspirerte eventyr.

Vi fortsetter tradisjonen med å snakke litt om hvilke spill vi har kost oss med i måneden som har gått. Denne gangen får Nikolai æren av å begynne, og hvis du har lest de tidligere artiklene i denne vesle serien, blir du neppe overrasket over hva han har brukt mest tid på.

Nikolai

Stellaris

Joda, jeg gir meg ikke med gamle travere. Sist måned kom den nyeste ekspansjonen Apocalypse, og jeg skrev litt om opplevelsen i forrige måneds sak også. Denne måneden har jeg prøvd meg på en ny vri, nemlig å spille som roboter! Jeg har også denne gangen skrevet en AAR (After Action Report) på spillets offisielle forum. Her følger vi Omni-rådet fra dets spede begynnelse til galaktisk dominans.

Og jeg skal love deg at dominansen ikke var sikret i starten… Det så stygt ut. Hvilket gjør det enda mer moro når jeg nå er den ledende makten i galaksen og rutinemessig lager energipasta – Matrix-style – av kjøttposene, før de, ahem, ekstermineres.

Civilization VI: Rise and Fall

Denne måneden har jeg også fått tid til litt sivilisasjonsbygging. Blant annet har jeg prøvd en liten mod som en bekjent i miljøet har laget, hvor jeg spilte som Nobunaga, en japansk krigsherre, og bygde hans middelalderske pokemon-krigere. Ja, jeg aner ikke hvor fyren fikk den ideen fra… Jeg hadde det ikke bare lett heller, for tidlig i spillet ble jeg angrepet av Alexander den Store og Tomyris av Skytia samtidig! To mektige riker med bonuser tidlig i spillet.

Og ikke før hadde jeg slått dem tilbake, med store tap, så angrep Gorgo av Sparta meg. Jeg klarte å slå henne tilbake også, men jeg ble ganske forslått og det tok tid å hente meg inn igjen… Nevnte jeg at jeg hadde dårlig start-terreng? Okay, jeg skal slutte å klage nå.

Thimbleweed Park

Denne godbiten kickstartet jeg i sin tid, og hadde mye moro med da den kom ut i fjor. Dessverre ble jeg aldri ferdig med spillet, for vi flyttet samtidig som jeg fikk spillet, så det ble lagt på hyllen midlertidig midtveis i kampanjen. Nå kom jeg endelig rundt til å fortsette, og jeg hadde det veldig moro! Det er noe magisk over å spille et gammeldags eventyrspill igjen, som ser ut og spiller som en av klassikerne, men som samtidig er moderne i noen grad. Jeg satt godt klistret til skjermen i noen timer. Historien mot slutten er også ekstra fornøyelig, de som har spilt spillet vet hva jeg snakker om.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg måtte bruke «walkthrough» mot slutten, men jeg skammer meg ikke. Jeg har aldri vært særlig god i slike spill, og spiller mer for historien og opplevelsen enn for å slå spillet som sådan. Jeg er i og for seg ganske imponert over meg selv, jeg kom lenger enn jeg pleier før jeg tydde til den.

The Sparkle 2 EVO

Dette spillet kjøpte jeg på impuls i Nintendo-salget nylig, fordi det minnet meg om et spill jeg spilte på PC i sin tid som var veldig avslappende. Og det var vel verdt pengene! I The Sparkle 2 EVO spiller du som en slags amøbe som spiser andre amøber og blir stor. Jeg har valgt å spille i avslappingsmodusen, og det er virkelig skikkelig zen. Deilig ambient musikk, ingen stress; bare svømme rundt i vannet og finne godbiter å fortære. Riktignok skal det sies at styringen innimellom er litt kronglete. Jeg har opplevd litt for ofte at jeg styrer i en helt annen retning enn jeg mente å gjøre. Men til en så lav pris og så mye for pengene, så er det i det store og hele en liten ting. Spillet kostet meg ni kroner, og jeg tror det var med 50% avslag. Så det er billig selv til fullpris!

Rayman Legends – Definitive Edition

Jeg kjøpte dette spillet i starten av måneden som en gave til kona, og jeg ble poppis i kjølvannet av det! Jeg så ikke mye av henne uten Switchen i nærheten en god stund etter… Rayman er en klassisk platformhelt, som jeg har likt siden jeg oppdaget ham på PlayStation 1 tilbake på nittitallet. Legends er alt det den utgaven var – bare så mye mer! Musikken er fantasisk, særlig i de brettene hvor dine egne handlinger utløser tonene. Det er så deilig å spille når musikken er så godt tilpasset spillet. Opplevelsen er tøff, morsom og så utrolig, utrolig vanskelig til tider! Hverken jeg eller kona kommer nok igjennom spillet til slutten, men vi kom langt, og det var deilig når et brett vi hadde slitt med endelig ble erobret…!

Plague Inc.

Denne gamle klassikeren hadde jeg ikke spilt på lenge da jeg tok den frem fra glemselen for en tid tilbake. Det er egentlig et ganske groteskt premiss; du er en dødelig sykdom som har som mål å drepe hele verdens befolkning. Skummelt! Min første sykdom var en bakterie som hadde som opphavssted selveste Norge. Sakte, sakte infiserte den hele den norske befolkingen. Men uten å drepe. Så spredde den seg til Russland, og snart hele verden utenom Vest-Afrika. Litt mutasjon her og der, og også Sahara var sikret i dødens vold. På dette tidspunktet hadde sykdommen mutert og blitt mer dødelig. Så gikk det fort. Veldig fort. Syv milliarder mennesker var borte fra Jordens overflate før vi kom midtveis gjennom 2020-tallet. Som dinosaurene var menneskeheten kun et blekt minne. Plasten fløt i havet, men byene rustet og naturen tok tilbake hva var engang dens. En ny art vil kanskje en dag bli Jordens herrer, men menneskenes tid er forbi. The End.

Joachim

Jeg har i all hovedsak spilt Kingdom Come: Deliverance, som har tatt godt over 100 timer å fullføre, ifølge Steam. Mine tanker om dette (fantastiske!) spillet kan du lese et annet sted.

Life is Strange

Life is Strange er et spill jeg aldri egentlig har hatt på radaren min, siden det virker laget for et helt annet publikum enn meg. Jeg ble tross alt født på syttitallet, og jeg har dessuten aldri likt tenåringsdramaer generelt eller amerikansk ungdomskultur spesielt. Men da jeg fikk en Steam-kode via Humble Monthly, tenkte jeg at jeg skulle gi det en sjanse – det er jo tross alt et eventyrspill, og det har fått mye ros.

Det er jeg glad for at jeg gjorde, selv om jeg samtidig ikke vil si at jeg tok feil i mine antakelser om hvordan jeg kom til å oppleve spillet. For ærlig talt, det var mye jeg syntes var oppriktig kleint her, og jeg ble stadig minnet på at spillets verden er helt fremmed fra min egen. Dessuten kjøres vi ganske langt inn i klisjé-territorium til tider,  og noen av dialogene gir klare assosiasjoner til how do you do, fellow kids?

Men det er noe med handlingen som suger meg inn likevel, og noe med figurene som får meg til å bry meg om dem, selv om jeg ikke helt klarer å identifisere meg med dem. Og dermed treffer det likevel. Den første gangen jeg fikk «rusk» i øynene var i siste del av kapittel tre, og det var ikke den siste.

Dessuten er det fascinerende å spille det som ærlig talt er et klassisk eventyrspill, og samtidig laget med et skikkelig budsjett og skreddersydd dagens teknologi og forventninger. Life is Strange er for all del ikke det eneste spillet som gjør dette, men i disse dager der man stadig oftere putter spill i samme bås som sport, er det herlig med populære utgivelser som demonstrerer at dataspill fortsatt har helt unike styrker som et historiefortellende medium.

Så, uansett, jeg likte dette godt. Jeg vet ikke om jeg likte det så godt at jeg lar meg friste til å kjøpe «oppfølgeren», men jeg er glad for at jeg har opplevd det.

Ruiner

Dette er noe helt annet! Et heftig actionspill sett fra «fugleperspektiv», satt til en cyberpunk-by der du spiller en fyr ledes rundt på drapstokt for å redde broren sin, av en hacker du muligens kan stole på. Spillet byr på noen skikkelig intense actionsituasjoner som kombineres med flott og skitten grafikk og et mildt sagt høylydt lydspor. Samtidig er det mye dybde her, med muligheten til å låse opp nye og interessante egenskaper underveis. Ruiner anbefales absolutt, om du liker gammeldags action.

Det eneste som er litt teit er at spillet ikke har stemmeskuespill, men okay. Det er jo ikke den biten som teller mest i et actionspill, akkurat.

Chuchel

Jeg har feilet.

Kristian

I starten av måneden ble det mer Kingdom Come: Deliverance. Jeg har dog lagt det litt på is, mens jeg venter på at et av oppdragene jeg er på skal bli fikset. I mangel av noe annet, valgte jeg å prøve et spill jeg fikk i gave.

Lords of Xulima

Kort oppsummert: Spillet er fra 2014. Grafikk og gameplay er fra 1994. Sånn cirka.

Lords of Xulima er et rollespill av den gamle skolen. Jeg vil ikke bruke ordet «hardcore» (selv om det finnes en slik modus også), men det er definitivt ikke for alle. Det er vanskelig, og jeg angrer av og til på at jeg valgte «veteran» som vanskelighetsgrad. Spillet er imidlertid modernisert noe, for eksempel ved at det finnes mulighet for hurtiglagring når man måtte ønske (unntatt i spesielle områder!), og ved at det finnes et hurtigreisesystem mellom landsbyer. Det gjør at spillet – i følge utviklerne – blir mer «tilgjengelig». Og det er jeg veldig enig i – uten mulighet for hurtiglagring hadde jeg nok neppe spilt Lords of Xulima lenge. Så vanskelig er det.

Spillet minner veldig om Might and Magic-spillene når det kommer til kamp og karakteroppbygging, mens selve navigasjonen rundt omkring på kartet er i 2D sett ovenfra, ala Heroes of Might and Magic-spillene. Man kan sanke ressurser, og slåss med fiender. I tillegg blir man også utsatt for tilfeldige hendelser og bakholdsangrep etterhvert som tiden går.

Man starter med én karakter som historien dreier seg rundt, og så får man mulighet til å lage ytterligere 5 andre karakterer til gruppen sin. Mine seks helter består av Gaulen (hovedkarakteren, en ranger), en paladin, en barbar, en helbreder, en tyv og en sangfugl av en bard. Det finnes flere klasser å velge mellom, blant annet magiker. I tillegg kan man godt ha to fra samme klasse i gruppen sin, så frykt ikke. Det er mange muligheter.

Det største problemet med dette spillet er nok at det er stort. Alt for stort. Det anslås at det tar mellom 60-100 timer å fullføre kampanjen.  Jeg har rundt 50 timer nå, og har enda lenge igjen. Jeg merker også at det begynner å bli kortere og kortere spilløkter, så om jeg noen gang fullfører Lords of Xulima, det vet jeg ikke. Bare tiden vil vise.

Det var oss – hva med dere? Gi lyd fra dere i kommentarfeltet, og fortell hva dere har spilt i den siste tiden!