Disse spillene har vi spilt i februar

Tre av oss har kost oss med samme ekspansjonspakke for samme spill – men ellers har det vært en variert måned!

For en måneds tid siden gjenoppstartet vi tradisjonen med å skrive regelmessige artikler om hva vi har kost oss med på spillfronten i det siste. Det er en fin måte å anbefale (eller eventuelt advare mot) spill uten å måtte skrive større inntrykk, og det er også litt gøy å dele litt fra spillhverdagen. Vi håper at dere gjør det samme, i kommentarfeltet under.

Februar måned har naturligvis vært preget av Civilization VI-ekspansjonen Rise and Fall, som vi også har litt forskjellige meninger om, men den er heldigvis langt fra det eneste vi har spilt.

Kristian

Det har bare blitt plass til to spill i februar. Jeg kjøpte riktignok Stellaris’ nyeste utvidelse, men har ikke fått testet denne ennå.

Kingdom Come: Deliverance

En vakker verden.
En vakker verden.

Hva kan man si om dette spillet? Tja, en ting er i alle fall sikkert. Det er verdt langt mer enn en femmer på tierterningen. Men nå setter vi ikke karakterer her i gården. I tillegg har jeg jo spilt spillet slik det var på lanseringsdagen, med lanseringspatch, og ikke en utdatert beta-versjon. Det er trist at så mange av de som har gitt spillet ufortjent dårlig kritikk, har anmeldt en uferdig og buggete konsollversjon. Men nok om det. Jeg spiller på PC, med Xbox-kontroller i hånda og et GTX 1080 i maskinen. Og det fungerer helt fantastisk.

Jeg kan vel kjapt oppsummere spillet på denne måten: Kingdom Come: Deliverance er for meg det beste rollespillet jeg har spilt siden Elder Scrolls V: Skyrim. Kanskje må jeg helt tilbake til Gothic-spillene for å finne noe som har engasjert meg mer. Joda, det er en del bugs her og der, og tidvis merkelige designvalg. Men det var det jammen meg en del småplukk både i Gothic-spillene og Skyrim. Både da de kom ut og den dag i dag.

Du er tøff i trynet nå, men om en 60-70 timer skal du nok få se hvem som er sjefen!
Du er tøff i trynet nå, men om en 60-70 timer skal du nok få se hvem som er sjefen!

Kingdom Come: Deliverance er vakkert, det er vanskelig, og noe helt annet enn det vi er vant med fra dagens utviklere, som alltid ser ut til å skulle tilfredsstille utålmodige fjortenåringer. Jeg har blant annet bitt meg merke i at enkelte medier har kritisert systemet for «fast travel» på kartet, at det går for tregt. Til det må jeg nesten humre litt. Kingdom Come: Deliverance har et lignende system som finnes i Fallout og Fallout 2. Man reiser fra A til B på kartet, og så kan det dukke opp tilfeldige hendelser underveis. Det er et klart designmessig valg med hastigheten på «fast travel». Det er rett og slett ikke meningen at man skal hoppe fram og tilbake på kartet i ett sett. Men for de som er vant med «nymotens» reisesystemer i spill, så kan det helt sikkert by på litt kjedsomhet. De som bare må fokusere på étt og étt oppdrag av gangen, de som bare må reise fra det ene hjørnet til det andre på det seksten (16!) kvadratkilometer store kartet.

Ja, det er enormt. Og så variert som man kan få det på ett geografisk område på 1400-tallet. Over 1,5 millioner trær er plassert ut for hånd. Overalt hvor jeg går, eller rir, møter jeg vakre og realistiske miljøer som jeg drømmer meg helt vekk i. Jeg har faktisk aldri hatt så mange «screenshot moments» i et spill før – der jeg bare er nødt til å stanse for å ta et skjermbilde. Det er imponerende hva de har fått til.

En fordel med å utforske middelalderen på datamaskin: Man slipper møkklukten.
En fordel med å utforske middelalderen på datamaskin: Man slipper møkklukten.

Alt er ikke bare fryd og gammen da. En virkelig frustrasjon som kunne de løst på en annen måte, er lagresystemet. Slik det er nå må man drikke en spesiell alkoholholdig drikk for å lagre. I tillegg lagrer spillet når du sover i de fleste (men ikke alle) senger, samt ved starten på en del oppdrag. I starten koster en slik drikk mye penger, og det var grobunn for en del frustrasjon. Jeg skjønner likevel hvorfor de har gjort det slik. De vil rett og slett ikke at man skal lagre for hver gang man skal forsøke å leke lommetyv, eller dirke låser, eller foran hver gang man møter en fiende. Likevel, senere i spillet er det ikke noe problem å gjøre nettopp dette – man får fort nok penger. Låsedirking er forresten svært vanskelig om man bruker kontroller, så her skifter jeg alltid til mus og tastatur. Utvikleren har dog lovet at dette skal fikses i en kommende oppdatering.

Når det kommer til historien i spillet, er den slettes ikke klisjefylt. Det er mange overraskelser og sterke øyeblikk gjennom hovedfortellingen. Mellomsekvensene i spillet er for øvrig noe av det beste og mest velregisserte jeg har vært med på. Det er en fryd å se på, der jeg automatisk bare senker kontrolleren (på PC!) for å nyte det hele.

Civilization VI: Rise and Fall

Proporsjonene er selvsagt helt korrekte.
Proporsjonene er selvsagt helt korrekte.

Rise and Fall er det andre spillet jeg har hatt tid til å spille i februar. Jeg skrev i forrige månedsartikkel, at jeg forventet at jeg måtte gå ned et hakk i vanskelighetsgrad, men så har ikke vært tilfelle. Med alle de nye funksjonene på plass, er dessverre den kunstige intelligensen dummere enn noen gang. Jeg spiller nå fast på Immortal uten større problemer, og har også et par lagringsfiler på Deity der det er sylskarp konkurranse.

På en måte er det utrolig gøy å vite at jeg behersker de høyeste vanskelighetsgradene, men på den andre siden veldig kjipt – for jeg har ingenting å strekke meg etter. I tillegg føles det hele tiden konstant urettferdig at datamotstanderne får de voldsomme bonusene de får, bare fordi de er stokk dumme. Det gjør at det på Deity er umulig å henge med i starten av spillet, og man må utnytte alle mulige smutthull for å ta de andre igjen.

Mmh, krabbe!
Mmh, krabbe!

Eksempelvis ved å utnytte innhøsting av ressurser ved bruk av guvernøren som gir dobbel bonus, samt i tillegg politikk som gjør det samme ved produksjon av enkelte enheter. En sikker vinner er guvernør Magnus + 100% produksjon til båter. Når det er én tur igjen av produksjonen, kan man høste inn stein eller skog. Grunnet bonusene, og måten overflytende produksjon virker, får man inntil fire ganger så mye produksjon ut av en skog som normalt. Den tapes nemlig ikke, men flyter over i det uendelige til den er brukt opp.

Når alt kommer til alt, er det likevel svært gøy. Grunnet de store bonusene til datamotstanderne regner jeg ikke med at Deity blir plankekjøring noen gang, så det vil alltid være utfordringer. Men jeg håper at Firaxis snart kan dedikere ressurser på den kunstige intelligensen. Nå er det ikke mye av den.

Joachim

Jeg har spilt en blanding av gammelt og nytt denne måneden. Høydepunktet har nok vært Subnautica, som jeg allerede har skrevet om, men jeg har spilt mye annet snadder også. Og noe som ikke har vært like kult.

Rime

Rime er nydelig.
Rime er nydelig.

Wow! Her har vi et spill som så til de grader overgikk forventningene mine. Dette er et plattform/gåtespill ikke helt ulikt Ico og de gode delene av Tomb Raider, der stilen åpenbart er mer inspirert av førstnevnte enn sistnevnte. De grunnleggende plattformmekanismene er ikke direkte briljante, faktisk har spillet litt å gå på hva kontrollsystemet angår, men resten er helt fantastisk.

Presentasjonen, stemningen og, ikke minst, måten nivåene og utfordringene er designet på, skaper en minneverdig og herlig spillopplevelse, og jeg elsket virkelig å utforske de mystiske ruinene og landskapene i spillet. Spillet er dessuten overraskende variert, og disker stadig opp med nye og spennende opplevelser. Handlingen skal jeg ikke si så mye om, men jo flere av spillets hemmeligheter du klarer å finne, jo mer forstår du når slutten kommer.

Rime er rett og slett et kunstverk av et spill, og det eneste jeg angrer på var at det tok meg så lang tid å få summet meg til å spille det. Jeg anbefaler det varmt.

Ken Follett’s The Pillars of the Earth

Det samme er The Pillars of the Earth.
Det samme er The Pillars of the Earth.

Del to av dette episodebaserte eventyrspillet basert på romanen ved samme navn har vært ute en stund. Jeg skrev om den første delen, og hadde opprinnelig tenkt å skrive en egen sak om den andre også. Men det ble litt vrient, spesielt fordi mye av grunnen til at jeg ønsket å skrive om det var handlingen. Og den kan jeg jo ikke røpe! Men la meg i det minste si at dette fortsetter å være skikkelig bra saker, og jeg føler spillet fortjener mye mer oppmerksomhet enn det har fått.

Jeg elsker hvordan Daedalic bruker tid på å utforske de ulike figurene i fortellingen, med lange og rolige sekvenser som føles veldig atypiske for spillmediet. Men alt er ikke like rolig; det skjer mye forferdelig i løpet av denne andre delen, og dette treffer bare enda voldsommere av når vi på forhånd har blitt så godt kjent med disse personene.

I løpet av del to har det også blitt klart at valgene man tar underveis kan få ganske store konsekvenser for handlingen, og det er slett ikke sikkert at alle som overlever i boka overlever i spillet (eller motsatt). Nå grugleder jeg meg uansett til den tredje og siste delen, som visstnok skal slippes i mai.

Civilization VI: Rise and Fall

Det er gøy med et Civilization VI-gjensyn.
Det er gøy med et Civilization VI-gjensyn.

Jeg har ikke spilt Civilization VI siden månedene rundt lanseringen. Selv om jeg likte det godt da (til tross for visse svakheter), har jeg aldri fått det samme suget etter å spille det igjen som jeg regelmessig har fått med tidligere titler i serien. Men med den nye ekspansjonen måtte jeg ta fatt på en ny runde, og det var stort sett trivelig.

Jeg syntes Rise and Fall fortsetter i samme stil som hovedspillet – mange gode ideer, men ikke alle er like godt gjennomført, og siden den kunstige intelligensen fortsatt suger, er det ikke alle som blir like godt utnyttet, heller. Men ekspansjonen har gjort spillet mer dynamisk, og jeg liker for eksempel godt hvordan lojalitet fungerer. Spesielt fordi det nå gjør det mye lettere å unngå at dataspillerne skviser seg inn i mellomrom mellom byene dine eller rapper gode lokasjoner tett opptil ditt område; grunnlegger de en teit by midt i «ditt» land, kan du nå bare ta tålmodigheten til hjelp, så løser det seg stort sett selv via et lite opprør.

Ingen kommer til å savne deg!
Ingen kommer til å savne deg!

Andre ting funker dårligere – guvernørsystemet er så uinteressant som det kan få blitt, og de nye alliansemulighetene er passe meningsløse, all den tid den kunstige intelligensen til motspillerne er så dårlig at diplomati bare er bortkastet tid. Jeg opplevde egentlig heller ikke at den siste fasen av spillet ble mer interessant med ekspansjonen, og jeg syntes fortsatt at religionskonseptet trenger et rasjonelt alternativ for å fungere (personlig skulle jeg likt å kunne vinne ved å gjøre John Lennons Imagine til virkelighet).

Dirt Rally

Det blir ikke så mye bedre enn dette (sånn bortsett fra at det ser ut som jeg har snurret her).
Det blir ikke så mye bedre enn dette (sånn bortsett fra at det ser ut som jeg har snurret her).

Jeg vender stadig tilbake til Dirt Rally, som i mine øyne er tidenes beste rallyspill. De siste gangene jeg har spilt, har jeg storkost meg med Renault Alpine, en bakhjulsdrevet lekkerbisken fra sekstitallet. I motsetning til enkelte bakhjulsdrevne biler i spillet er den ikke ute etter å drepe deg hele tiden, men samtidig er den veldig underholdende å kjøre.

I det siste har jeg jobbet med å ta alle «delta-tidene» i spillet, noe som innebærer å sette en okay tid på hver enkelt fartsetappe. Dermed har jeg nok en gang blitt forelsket i de fantastiske veistrekningene i spillet, som alle er håndlagde versjoner av virkelige veier fra rallysirkuset (slik som den finske etappen Ouninpohja). Jeg tror disse banene er grunnen til at jeg fortsatt ikke lar meg friste over på Dirt 4, med sine datagenererte etapper. Jeg håper virkelig at Codemasters vender tilbake til håndskapte baner i Dirt Rally 2. Hvis det noensinne kommer, da…

Quantum Break

Verdens minst karismatiske hovedperson.
Verdens minst karismatiske hovedperson.

Jeg hadde glemt at dette spillet eksisterte, men da jeg fikk det via Humble Monthly tenkte jeg at jeg måtte prøve det. Jeg er jo tross alt en stor fan av Remedys tidligere spill. Dessverre er det en oppvisning i dårlig spilldesign, med fullstendig latterlige nivåer, utrolig kjipe fiender (da tenker jeg spesielt på de ulike variantene av «tungt pansret dust som kun har ett sårbart punkt»), et grusomt sjekkpunktsystem, og irriterende «gåter». Det ser flott ut og historiefortellingen mellom spillsekvensene er kul (i selve spillet funker det stort sett dårlig), men etter cirka syv timer hadde jeg fått mer enn nok. Det var forresten også helt umulig å like hovedpersonen.

Nikolai

Civilization VI: Rise and Fall

Dette spillet igjen?!?
Dette spillet igjen?!?

Jeg har spilt mye Civilization opp gjennom årene. Siden 2010 har jeg også testet noen av Firaxis sine spill på hobbybasis, en jobb som innebærer mye krasjing og bugs, men også mye moro – det er spennende å teste tidligere utgaver av et spill, se utviklingen fra innsiden og få gode internettvenner i inn- og utland gjennom interaksjonen med testergruppa og utviklerne. Rise & Fall er derfor en ekspansjon jeg har spilt en god del i mange måneder nå, men det stoppet ikke meg fra å ha mye moro med den også etter utgivelse!

Jeg har spesielt hatt det gøy med Korea – en ganske sterk vitenskapssivilisasjon som er ny i denne første ekspansjonen til et spill som jeg allerede vil kalle et av de bedre i serien. Mye bedre enn Civilization V, det synes jeg definitivt! Selv om jeg hadde mye moro med det spillet også. Jeg har også klart en liten personlig milepæl denne måneden; jeg har lenge spilt på vanskelighetsgraden King, og har vært fornøyd med det. Men jeg ble oppfordret av en av utviklerne til å prøve vanskelighetsgraden over – Emperor – etter at han hadde sett en av rapportene mine. Han mente jeg var god nok til det, og han hadde faktisk rett. Så vet vi det. Men jeg er en fredelig spiller som ikke liker krig så godt, så jeg er litt ukomfortabel med behovet for å gå til krig på dette nivået. Jaja. Moro er det ‘lell.

Stellaris

Krigføring har fått seg en overhaling.
Krigføring har fått seg en overhaling.

Mot slutten av måneden kom den til nå største utvidelsen og oppdateringen av Paradox Development Studios store romstrategispill ut. De fleste sider ved spillet er påvirket av de store forandringene, alt fra hvordan man ekspanderer fredelig, til romkampene (såkalte «doomstacks» er borte nå) og fredssystemet, til pirat- og det nye «marauder»-systemet. Og du kan bygge Dødsstjerner. Dødsstjerner, mann!

Jeg har skrevet en liten fortelling fra min første kampanje i versjon 2.0 med Apocalypse-utvidelsen, som du kan finne blant annet her. Ellers har utviklerne selv laget en kort video med en oversikt over de største forandringene i utvidelsen, som du finner under. Jeg kan anbefale helhjertet å sjekke ut utvidelsen, det er veldig moro. Men det koster ca 20 euro, så helt gratis er det ikke.

Mario Kart 8 Deluxe

Rørlegger og racerbilsjåfør.
Rørlegger og racerbilsjåfør.

I forrige uke ble jeg onkel, og det var samtidig vinterferie for oss lærere, så jeg og kona dro over til Bergen for å møte vidunderet. Vi tok selvsagt med oss Switchen vår, en fantastisk oppfinnelse som lesere av Spillhistorie muligens har forstått jeg har stor entusiasme for! I Bergen var også min kusine i tenårene på besøk, og jeg og kona utfordret henne til duell i Mario Kart 8 Deluxe. Vi hadde mye moro, og det er en viss sjanse for at jenta vil ha Switch til bursdagen sin. Hun elsket det. Og jeg elsket å dele gleden med en ny generasjon! Selv om jeg ble slått av en nybegynner. Meh. Sånn går nå dagan… En dag skal Grønne Yoshi få sin revansje…

Mats

…. har spilt akkurat det samme som i forrige måned.

Relaterte innlegg

2 kommentarer om “Disse spillene har vi spilt i februar

  1. Rime er såpass bra sier du? Må nesten sette den litt høyere på lista mi da. Synes den ser ut som en neddumma Zelda-lite, men godt å høre at det ikke stemmer i det hele tatt.

    Det jeg har spilt i februar er:

    Subnautica:
    Joachim har allerede sagt det som kan sies om dette spillet. Helt fantastisk. Har vi sett årets beste spill allerede kanskje?

    Into The Breach:
    Hadde det ikke vært for dette, for dette er også fantastisk bra, så jeg klarer ikke bestemme meg! Fra skaperne av FTL, så det er utrolig deilig å se at de ikke er en one hit wonder. En slags blanding av sjakk og gåteløsning. Lett å lære, men vanskelig å mestre. Kanskje litt for lett allikevel? Rundet det på normal på første forsøk, i motsetning til FTL, som tok litt tid, men der FTL var veldig tilfeldig er ingenting overlatt til tilfeldighetene her. Hvis det går dårlig er det din egen feil.

    Civilization VI: Rise and Fall:
    Egentlig litt enig med Joachim angående denne. Liker golden age-systemet veldig godt, men guvernørene er ganske unødvendig. Alliansene kunne også vært gjort mer spennende, men de gir deg i alle fall et insentiv til fred, og jeg liker å spille fredlig.

    Kingdom Come Deliverance:
    Et av få åpen verden-spill jeg faktisk har likt veldig godt. Om man hadde kombinert dette spillet med Twitcher 3 sine karakterer og historie så hadde det vært helt fantastisk. Dessverre er karakterne i dette spillet utrolig generiske, historien ganske kjedelig, og hovedpersonen virker litt smådum. Spillet virker også mer tilrettelagt for at du skal være slem, men karakteren du styrer virker som sagt å være litt smådum og naiv, så det blir veldig kræsj der for min del. Dessuten liker jeg å være snill i spill, og da blir det det veldig mye fetch-quests, i stedet for å kunne planlegge kule måter å stjele ting på. Men kampsystemet er skikkelig bra, og verdenen er virkelig dynamisk og levende, noe bare Morrowind og Fallout New Vegas har fått til av spill i denne sjangeren, og det er så viktig i denne typen spill for at de skal være troverdige. CDProject har virkelig mye å lære her til neste spill de skal lage.

    The Forest:
    Fremdeles vårt go to coop-spill.

    The Sexy Brutale:
    Har fått veldig mye skryt, og konseptet er genialt. Du skal forhindre mord ved å kunne gå tilbake i tid, men av en eller annen grunn fengte det meg ikke like mye som det burde. Et bra spill for all del, men at et spill bare er bra er ikke nok lenger.

    Darkwood:
    Mørkt og vanskelig historiedrevent overlevelsesspill i 2D sett ovenfra. Dette er veldig bra saker, men Subnautica overskygger jo alle slike spill.

    The Flame In The Flood:
    Dette er også et overlevelsesspill, med en kul setting og grafikkstil, men det blir veldig hemmet av et forferdelig konsoll-GUI, som gjør alt utrolig uoversiktlig. Dessuten: Subnautica.

  2. Ang guvernørene i Rise and Fall – de er høyst nødvendige på høyere vanskelighetsgrader, som jeg også nevner i mine kommentarer. Når man lærer seg hvordan de fungerer, og hvordan de kan utnyttes best mulig, så er det faktisk et svært bra aspekt ved spillet som ikke er til å komme utenom, særlig på immortal og deity.

    Ikke alle guvernører er like interessante, og Firaxis kunne nok gjort en bedre jobb med poleringen på denne funksjonen – det som irriterer meg er at de alltid har det samme navnet. Er det syv sivilisasjoner med, er det syv versjoner av Magnus, f.eks.

    De kunne mye heller løst dette ved å brukt tilfeldige navn. Det hadde også åpnet opp for enda mer variasjon, ved at ulike guvernører innenfor en kategori, kunne hatt små forskjeller i bonuser. Men, vi får se om denne delen får en større overhaling i neste utvidelse, eller om det er en ting som senere blir tatt helt vekk i Civ 7.

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.