En klassiker er tilbake. TheC64 Mini er langt fra perfekt, men den byr på mye moro.
Hvis du vokste opp med spill på åttitallet, er sjansene store for at du på ett eller annet tidspunkt har vært innom Commodore 64. Dette var en av de mest populære spillplattformene her til lands, ikke minst takket være den lave prisen på spill. Man måtte helst være oljemillionær for å kunne opparbeide seg et solid spillbibliotek for Nintendos konsoller, men på Commodore 64 kunne man skaffe seg klassikere for en femtilapp. Og om selv det ble for mye, var det selvsagt rikelig med andre måter å få tak i spill på, også.
Maskinen ble opprinnelig lansert i 1982, og nøt i starten stor popularitet i USA. Utover åttitallet ble den mer og mer populær i Europa, mens amerikanerne i større grad lot seg friste av Nintendo og deres fargerike verden. Men systemet fortsatte å selge godt overraskende lenge, og ble faktisk ikke tatt ut av produksjon før Commodore selv gikk konkurs i 1994.
Nå har Commodore 64 blitt født på ny, i en miniatyrutgave med 64 innebygde spill, som åpenbart er inspirert av Nintendos nyversjoner av NES og SNES. Men det er noen store forskjeller mellom TheC64 Mini og Nintendos maskiner, som vi kommer inn på etter hvert.
- Inntrykk: Nintendo Classic Mini – SNES
Lekker innpakning, dårlig joystick
TheC64 Mini selges i en pen eske, og innpakningen er minst like profesjonell som den Nintendo har fått til. I eska finner du den vesle Commodore 64-modellen, og én joystick modellert etter klassiske Competition Pro. Dessuten får du en HDMI-kabel og én USB-strømledning, samt en oppstartsmanual. Ekstra joysticker selges separat.
Selve maskinen er rett og slett bare utrolig søt. Den er formet og farget som en «brødboks»-modell, men bare halvparten så stor, og når den ikke er i bruk kan den like godt settes på utstilling i nerdehylla. Tastaturet fungerer ikke, og det er litt synd at det ikke har PETSCII-tegnene malt på undersiden av tastene, men okay. Et fungerende mekanisk tastatur hadde utvilsomt vært et svært fordyrende element, og dessuten ganske vrient å bruke med mindre man har fingre som en syvåring. Maskinen har to USB-porter, der man kan koble til joysticker (og enkelte andre kontrollere), USB-lagring og, selvsagt, et standardtastatur som kan brukes om man ønsker det. Det er mulig å bruke USB-hub, for å koble til flere ting samtidig.
Joysticken er i full størrelse, men er ikke helt som originalen. Den har ikke mikrobrytere, så den føles litt løsere og mindre presis. Den er riktignok ikke like ille som jeg hadde fryktet, men jeg skulle virkelig ønsket at Retro Games hadde investert noen ekstra kroner for å gi oss en skikkelig stikke. Hvor holdbar den til syvende og sist er, gjenstår også å se – jeg tror ikke jeg skal slippe niesen min på fire løs på den, men den har overlevd både Summer og Winter Games så langt.
Ledningen er forresten også skuffende kort, bare 1,5 meter. Jada, vi er i samme territorium som Nintendos bokser her, men det er fortsatt ganske kjipt å måtte sitte så nærme TV-en når man spiller. Jeg føler meg kanskje som et barn igjen når jeg bruker systemet, men jeg er fortsatt voksen, og liker å sitte komfortabelt.
Stikka har to ekstra knapper foran, og fire ekstra knapper bak. Dette kan kanskje virke som litt «overkill», med tanke på at de aller fleste Commodore 64-spill brukte tradisjonelle joysticker med én knapp (eller to, der begge har identisk funksjon), men siden TheC64 Mini ikke har fungerende tastatur, kommer det godt med likevel. Flere av de innebygde spillene er nemlig avhengig av knapper på tastaturet, og disse har nå blitt lagt til joysticken.
Greit å sette opp
Å koble opp og starte systemet bør gå uten problemer, og det eneste du trenger å gjøre første gang du starter den opp, er å velge språk. Så havner du rett i spillmenyen, der du kan velge mellom de innebygde spillene. Grensesnittet er enkelt – du beveger stikka mot høyre eller venstre for å skrolle gjennom spillboksene, og får opp skjermbilde og litt informasjon om hvert spill når det er aktivert. Det funker, men man merker at det er 64 spill her, og ikke 30 eller 22 slik som på Nintendo-boksene, så et litt mer avansert system der man kanskje kunne lagt inn favoritter eller bare skrollet gjennom en liste med navn hadde vært kjekt å ha.
Det er flere innstillingsmuligheter for skjermen. I utgangspunktet leverer konsollen bilde i 720p, med skarpe og klare piksler, men man kan selvsagt aktivere CRT-filter om man vil få skjermbildet til å se litt mer «autentisk» ut. Er det én ting jeg ikke savner, så er det åttitallets fjernsynsapparater, så jeg kunne aldri i livet tenke meg å ødelegge skjermbildet med CRT-filter. Men jeg skjønner at folk har like sterke meninger på på den andre siden av debatten, og heldigvis prøver TheC64 Mini å blidgjøre begge grupper. Du kan også velge hvordan bildet skal vises på skjermen, og i hvor stor grad du ønsker å beholde det originale 4:3-forholdet (i utgangspunktet er bildet zoomet litt inn, slik at du ikke får se hele rammene øverst og nederst).
Mange av de inkluderte spillene er nok litt for vanskelige for sitt eget beste – europeiske spillutviklere på åttitallet var ikke akkurat kjent for å sy puter under armene på spillerne – men her har TheC64 Mini en fordel som ikke en ekte Commodore 64 har: Du kan når som helst lagre spillposisjonen din. Hvert spill har fire lagreposisjoner, og det bør være mer enn nok for de fleste. Lagring og lasting av spill er enkelt, og skjer uten ventetid. Ventetider er det generelt få av når du bruker de innebygde spillene – de starter umiddelbart, og selv de som laster inn mer informasjon underveis har svært korte pauser. Veldig bra.
Jeg savner forøvrig instruksjoner til de ulike spillene. Disse kan du lese på nettstedet til Retro Games, men de er ikke å finne på selve systemet. Dette er også et problem med Nintendos bokser, men spillene på dem er vanligvis litt enklere å komme inn i uten instruksjoner enn mange av disse Commodore 64-spillene kan være.
Spillutvalget
Konsollen har altså 64 innebygde spill, og på papiret slår den dermed knockout på konkurrentene fra Nintendo. Men det er selvsagt ikke alle spillene som er like gode, eller har tålt aldringsprosessen like godt, så mengden spill du faktisk vil ønske å bruke tid på er nok en god del lavere. Her er alle spillene:
|
|
Spillutvalget er i all hovedsak hentet fra bibliotekene til spillutgiverne Epyx, Thalamus, Hewson, Gremlin og Alternative Software. Med mulig unntak av sistnevnte, bør alle være kjente navn for Commodore 64-veteraner. Men man legger jo samtidig merke til at Commodore 64-giganter som Electronic Arts, Elite, Firebird, Ocean og Activision ikke er representert. Jeg kan forstå hvorfor – selskapet bak TheC64 Mini er knøttlite, og de har ikke noe forhold til de største utgiverne fra før av. Det er nok ikke bare bare å skulle banke på døra til Electronic Arts eller Activision for å skaffe seg lisensavtaler med dem, når man ikke heter Nintendo eller Sega. I tillegg var mange av de kuleste Commodore 64-spillene arkadekonversjoner, og dermed blir rettighetssituasjonen ekstra komplisert.
Resultatet er at spillutvalget er litt vridd i europeisk retning, med mye science fiction-greier som kanskje ikke har den bredeste appellen i dag. Hvis du liker romskytespill får du for eksempel massevis å kose deg med, fra Armalyte og Mega Apocalypse, via Uridium og AlleyKat, til Cybernoid og Hunter’s Moon. Men har du mest lyst til å spille bilspill, er utvalget tynnere – Pitstop 2 er faktisk det eneste alternativet, hvis vi ikke tar med motorsykkelspillet Super Cycles.
Plattformsjangeren er for så vidt godt representert, men mange av dem er enten veldig tidlige (Jumpman, Monty Mole), har merkelige kontrollsystemer (Thing on a Spring) eller er blodig vanskelige (Nobby the Aardvark, Nebulus, Creatures). Dette er for all del gode spill, men man skal generelt være ganske dedikert for å komme noen vei her.
Redningen, for min del, er det Epyx som står for. Deres sportsspill (California Games, Winter Games, World Games og Summer Games-spillene) har allerede blitt slagere her i gården, også hos spillere som er langt yngre enn spillene selv. Pitstop 2, Impossible Mission og Chip’s Challenge er også briljante spill, som i mine øyne har tålt aldringsprosessen godt. Jeg er nesten litt fristet til å si at Epyx-samlingen gjør maskinen verd inngangsbilletten alene. Når vi i tillegg får herlige utgivelser som Boulder Dash og Paradroid, vil jeg alt i alt si meg ganske fornøyd med spillutvalget. I tillegg er det mange spill her jeg vet har fått god kritikk, men som jeg ikke har testet selv, og jeg gleder meg til å sjekke dem ut.
BASIC og egne spill
Commodore 64 har en innebygd BASIC-variant, utviklet av Microsoft. Det er denne som starter når du skrur en standard Commodore 64-maskin på, med sin karakteristiske blå skjerm og det hele. Faktisk er kommandoene du bruker for å laste inn spill på ekte maskinvare rene BASIC-kommandoer, så programmeringsspråket fungerer også som operativsystem. BASIC finnes også i TheC64 Mini, som et eget menyvalg. Om du kobler til et USB-tastatur, kan du til og med lage dine egne programmer og spill, akkurat som i gamle dager. Det er nesten litt synd at maskinen ikke kommer med den originale BASIC-manualen inkludert, for programmering er skikkelig gøy.
Det er også BASIC du, enn så lenge, må bruke om du ønsker å starte egne spill på TheC64 Mini. Da må du putte inn en minnepenn eller lignende, der du har lagt en diskettfil du ønsker å bruke, og så laster du denne inn som en ordentlig Commodore 64-diskett via BASIC. Dette betyr altså at du ikke er begrenset til de 64 spillene som er innebygd, og selv har jeg allerede kost meg med spill som Bubble Bobble, BC’s Quest for Tires, Ghosts ‘n’ Goblins og West Bank.
Her har altså TheC64 Mini en potensielt enorm fordel over Nintendos minimaskiner, der du i utgangspunktet er begrenset til de spillene som fulgte med. Enten du tar på deg øyelapp og sjørøverhatt, og viser langfingeren til ESA mens du laster ned klassikere fra nettet, finner gratis «public domain»-spill eller kjøper nye, kommersielle spill via Itch.io, er dette noe som garantert øker levetiden til systemet. I tillegg kan du laste ned scene-demoer – jeg lastet for eksempel ned den helt ferske demoen We Come in Peace, og den var skikkelig kul å se på den store TV-en i stua.
Knotete system
Dessverre er det temmelig knotete å laste inn egne spill. Da jeg hørte at TheC64 Mini skulle støtte nedlastbare spill, tenkte jeg naturligvis at man ville få mulighet til å plugge inn en minnepinne med masse filer på, og bruke et fornuftig grensesnitt til å velge filer man kunne putte i en virtuell diskettstasjon, kassettspiller eller «cartridge»-port, slik man kan med en tradisjonell emulator. Men dette er ikke tilfellet.
- Oppdatering: Det viser seg å finnes noen ganske hendige metoder for å gjøre ting mye enklere!
| Et lite tips: BASIC har fire lagreposisjoner, slik som resten av spillene i samlingen. Disse kan du bruke til å få rask adgang på spill du har hentet fra USB. Hvis du laster inn et spill og lagrer når det starter, trenger du ikke lenger diskettfilen.Husk også at du kan bruke programmer som Dirmaster for å sette sammen dine egne diskettfiler, der du kan samle favorittspill slik at du slipper å «skifte diskett» så ofte. |
Du må som nevnt laste inn eksterne spill via BASIC, og du kan kun ha en aktiv diskettfil i .d64-format på minnepinnen. Denne diskettfilen må ha et spesifikt filnavn, så for å skifte diskett må du rett og slett ta ut minnepinnen, putte den i PC-en din, legge inn en ny fil og endre navn på den. Så må du putte minnepinnen tilbake i TheC64 Mini. Dette krever også en restart av systemet; du kan bruke lagrefunksjonen til å krongle deg til noe som fungerer med spill som krever diskbytting underveis, men det er håpløst. For å gjøre vondt verre, kan du ikke konfigurere spillene selv, og spill som bruker joystickport 1 i stedet for 2 vil ikke kunne spilles.
De gode nyhetene er at dette er problemer som er fullstendig løsbare, siden TheC64 Mini støtter oppdateringer via USB (noe som forøvrig fungerer fullstendig smertefritt, så bonuspoeng der). I tillegg har Retro Games faktisk sagt at den neste oppdateringen skal legge til et langt mer robust system som vil gjøre det mulig å selv velge diskfilene man vil bruke, og konfigurere spill slik at joystickport-problemene forsvinner.
Det er heldigvis ingen problemer med selve emuleringsprosessen, og alt av eksterne filer jeg har kjørt på systemet har fungert som forventet.
Vanskelig å finne alternative kontrollere
Joysticken som følger med TheC64 Mini er ikke kjempegod, men heldigvis har systemet USB-porter. Dermed kan man i teorien koble til ulike typer kontrollere. Dessverre er det en god del kompatibilitetsproblemer her, og lite av det jeg har prøvd å koble opp fungerer. Ingenting med ordet Xbox i har virket, mens PS4-kontrolleren tilsynelatende virker fint frem til jeg prøver å gå inn i menyen – da er det som om knappen trykkes to ganger, så jeg ender alltid opp i lagremenyen i stedet. Jeg kan heller ikke spesifisere hvilke knapper som skal gjøre hva. Folk melder heldigvis om suksess med ulike retrokontrollere som for eksempel USB-variant av SNES-kontrolleren.
En skulle tro at TheC64 Mini ville støtte klassiske joysticker via USB-adapter, eller for eksempel USB-versjonen av Competition Pro som ble lansert for noen år siden. Men det nytter ikke, siden disse ikke har den mengden knapper man trenger for å bruke systemet. Det kan jeg for så vidt skjønne, men det burde i det minste være mulig å koble til «enklere» stikker som sekundære kontrollere for flerspiller. Forhåpentligvis vil kompatibiliteten øke via oppdateringer.
Siden TheC64 Mini kun har to USB-porter, er du forresten avhengig av å koble til en USB-hub – hvis ikke, kan du for eksempel ikke ha joystick(er), minnepinne og/eller tastatur samtidig. Dette fungerer heldigvis også knirkefritt.
Avsluttende tanker
Jeg har nok av ting å utsette på TheC64 Mini, men jeg må understreke at jeg i det store og hele er fornøyd. Jeg har hatt noen skikkelig herlige dager i godt selskap, der vi har kost oss med både innebygde og eksterne spill. Sportsspillene fra Epyx har virkelig fått kjørt seg, og spesielt California Games og World Games byr fortsatt på massevis av moro. Det er som nevnt fristende å si at Epyx-samlingen gjør systemet verd prisen alene, i alle fall hvis du har noen å spille med.
Dessuten har TheC64 Mini potensialet til å bli mye nyttigere enn Nintendos minibokser, siden den støtter USB-oppdateringer. Utviklerne har som nevnt allerede lovet å gjøre det langt enklere å laste inn eksterne spill. Hvis dette gjøres riktig, vil faktisk denne lille dingsen gi deg så godt som full Commodore 64-funksjonalitet til langt under prisen en ekte maskin vil koste deg. I tillegg slipper du vedlikehold og ekstrautstyr. Det aldri helt det samme som å bruke ekte maskinvare, men dette er nok ikke et produkt for de aller største entusiastene uansett. De kan på sin side trøste seg med at TheC64 Mini kanskje vil gjøre noe med de oppblåste prisene på Finn og eBay.
Skjønt, vi er altså avhengige av at disse oppdateringene kommer, slik at vi kan laste ned eksterne spill uten alt styret og problemene som dette innebærer per nå. Hvis hovedgrunnen til at du er interessert i TheC64 Mini er muligheten til å laste ned ting fra nettet og spille den på systemet, bør du rett og slett vente og se om Retro Games leverer det de har lovet. På samme måte hadde denne minimaskinen vært mye lettere å anbefale om den hadde hatt en bedre stikke eller bredere kontrollerkompatibilitet.
Men som sagt: Jeg er egentlig fornøyd. Vi har hatt det kjempegøy med denne dingsen, og jeg er glad for at jeg kjøpte den.
NB: Retro Games har også sagt at de planlegger å følge opp TheC64 Mini med en større modell, som har fungerende tastatur og mer avanserte funksjoner. Den virker strengt tatt enda kulere enn Mini-en. Selskapet sa senest i dag at denne er på vei, og at de planlegger å gi mer informasjon om den snart.
Nostalgi og litt sjalusi i bøtter! Flott artikell som gjør at jeg ser meg selv med min sorthvite 14tommer på gutterommet sent 80tall.. litt sjalu da du får gjenoppleve de minnene mye oftere enn meg ;)