Inntrykk: Mirror Drop

Wow, wow, wow! Dette spillet er nydelig!

Det har vært en del snakk om raytracing-teknologi i det siste, med noen imponerende teknologidemoer som har gitt et lite innblikk i hva teknologien kan tilføre spillgrafikk. Men hvis du har lyst til å se hvordan teknologien fungerer i praksis, så bør du teste hjernetrimmeren Mirror Drop. Dette hjernetrimspillet bruker nemlig kun raytracing, og det ser nærmest absurd vakkert ut.

Lysstråler

Fra Wikipedia:

Raytracing er en algoritme[1][2][3] for å beregne synligheten av tredimensjonale objekter fra et bestemt punkt i rommet.

Teknikken kan produsere realistiske bilder, vanligvis bedre enn typiske metoder for rendrering, men koster mer tid. Derfor er raytracing best for programmvare hvor ting kan rendre sakte. Det brukes enda i ting som rendrerer i sanntid, som demoer, hvor det brukes for å gi bedre visuelle effekter. Raytracing kan simulere mange optiske effekter, som refleksjon og refraksjon.

Når jeg hører begrepet raytracing, tenker jeg ikke på spillteknologi. I stedet husker jeg tilbake til Amiga-plattformens storhetsdager, og klassiske Amiga-demoer som ofte hadde en eller annen sekvens bestående av forhåndsgenerert 3D-grafikk. Disse kunne vise alt fra abstrakte kuleformasjoner til konkrete objekter som, eh, toaletter, og det de hadde til felles var at de så spektakulært flotte ut – langt bedre enn hva som på dette tidspunktet var mulig å få til med sanntidsgenerert grafikk.

Det kanskje mest kjente Amiga-eksempelet er Eric Grahams Juggler-demo, som enkelt og greit viser en figur som sjonglerer noen glasskuler. Den ser ikke så imponerende ut i 2018, men da den ble sluppet i 1986 var den temmelig vanvittig. Hvis man husker på at dette var EGA-grafikkens storhetsperiode på PC og før Apple Macintosh i det hele tatt fikk støtte for fargegrafikk, så er det ikke så rart at Grahams sjonglør fikk folk til å måpe.

Som en spillbar Amiga-demo

Var det noen som sa refleksjoner?
Var det noen som sa refleksjoner?

På åttitallet tok det typisk flere timer å få datamaskinen til å generere selv enkeltbilder ved hjelp av raytracing, men i dag er altså PC-ene våre kraftige nok til at dette kan gjøres i sanntid. Og det er temmelig imponerende, spesielt om du (som meg) husker tilbake på den «umulige» grafikken fra Amiga-tiden. Mirror Drop føles faktisk litt som å dykke inn i en raytracet sekvens fra en klassisk Amiga-demo, og ikke bare få lov til å flytte seg fritt i det tredimensjonale bildet, men også manipulere det.

Men selv om du ikke har noen erfaring med Amiga-demoer eller slike ting, bør Mirror Drops presentasjon være imponerende. Spillets abstrakte grafikk er preget av enkle geometriske former, speilende overflater og vakre farger, og spillrommet er nesten alltid slående nydelig. I tillegg leker spillet med utradisjonell geometri og uendelighet på en måte som får det til å se helt fullstendig unikt ut. Det er en visuell festforestilling, og av den grunnen alene syntes jeg det er verd å få med seg.

Men det er ikke den eneste grunnen. Mirror Drop er nemlig et intelligent og utfordrende spill, som er veldig tilfredsstillende å sette seg ned med. Spesielt om du har sansen for hjernetrimspill.

Spillet er kjemisk fritt for triangler.
Grafikken er preget av enkle former.

Enkelt, men utfordrende

Konseptet er i utgangspunktet ganske enkelt, selv om det selvsagt er vanskeligere å beskrive enn det er å forstå. Jeg gjør et lite forsøk, uansett. Spillet finner sted i tredimensjonale miljøer, der du kan navigere kameraet rundt ved hjelp av WASD-knappene og musen (eller en håndkontroller). I disse miljøene vil du også finne et kuleformet objekt, som du må flytte rundt. Men dette kan ikke gjøres direkte. Ved å klikke på ulike overflater vil du aktivere eller deaktivere disse. En aktivert overflate er magnetisk, og tiltrekker seg kulen. Dermed kan du ved å aktivere ulike overflater, påvirke kulen til å bevege seg dit du ønsker. Hvert brett har tre spesifikke punkter, som du må finne ut hvordan du skal få kulen til å ligge stabilt i en kort periode.

Dette er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, og du skal ikke voldsomt langt inn i spillet før hjernen må arbeide så det knaker. Men så er det desto mer tilfredsstillende når kula til slutt går dit du vil ha den, enten det skjer etter et «aha!»-øyeblikk eller målbevisst eksperimentering.

Hvert brett avsluttes ved at du må finne en skjult utgang, gjerne samtidig med at nye områder låses opp slik at du kan forlate det begrensede spillområdet du har jobbet i.

There must be some kind of way outta here
– There must be some kind of way outta here.

Variert og overraskende

Spillet har 25 ordinære nivåer, og selv om dette ikke høres ut som så voldsomt mye, føles det temmelig variert. Spesielt fordi senere nivåer leker med perspektiver og umulig geometri på en måte som ofte overrasker og fryder. Nivåene utvikler seg også underveis, så det du ser i starten er ikke nødvendigvis det du ender opp med.

De 24 første nivåene kan du fritt hoppe mellom som du vil, og det er ikke nødvendig å spille dem i noen spesiell rekkefølge. Om du setter deg bom fast, kan du altså stort sett hoppe til et annet nivå for å se om det går bedre der. Men for å låse opp den siste nøtten må du altså fullføre alle de andre nivåene. I tillegg telles det hvor mange trekk du bruker på hvert nivå, sånn i tilfelle du vil ha en grunn til å gå tilbake til tidligere løste nivåer for å se om det er mulig å perfeksjonere løsningene. Utvikleren selv skriver at spillet har «over tre timer» med innhold, noe jeg mistenker er ganske rett (jeg har kommet omtrent halvveis).

Jeg kunne fint hatt dette som skrivebordsbakgrunn.
Jeg kunne fint hatt dette som skrivebordsbakgrunn.

Så mye mer vet jeg ikke om det er å si, annet enn at den spektakulære grafikken følges opp av et flott og svevende lydspor, og at all denne herligheten får plass på under 30 MB. Du kan til og med laste ned spillet helt gratis fra utviklerens nettsted, og om du så velger å støtte ham ved å kjøpe det på Steam (som også gir deg tilgang på «achievements» og topplister) slipper du selvsagt å starte på nytt.

I denne videoen spiller jeg et par tidlige brett, som jeg allerede har løst én gang, for å vise konseptet og den deilige grafikken:

Ta også en titt på den offisielle traileren:

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.