Disse spillene har vi spilt i juni

Vi har lekt oss med dinosaurer, bilvrak og sjøuhyrer – hva har du spilt i juni?

Tiden flyr, og plutselig er det tid for nok en artikkel om hvilke spill vi har kost oss med i det siste. Nikolai er på flyttefot, men resten av oss har klart selvsagt klart å få inn litt spilletid mellom finværsøktene. Her er det vi har syslet med i juni måned, og som vanlig håper vi at du gir lyd fra deg i kommentarfeltet for å fortelle litt om din spillmåned.

Kristian

Den siste måneden har vært preget av fortsatt mye godt vær, fotball-VM, og ellers lite spilletid. Men noen godbiter (enkelte med en liten bismak) har det blitt tid til.

The Council

The Council er et episodebasert eventyrspill med rollespillelementer, satt til slutten av «virkelighetens» 1700-tall. Man er med i en orden som forsøker å styre det politiske klimaet i verden. Man må finne ut av forsvinninger, mord, løgner og sammensvergelser, løse gåter og dekryptere koder.

George Washington i The Council
Han her har du kanskje hørt om?

I utgangspunktet høres dette kanskje ut som et hvilket som helst eventyrspill. Det som gjør det hele mer interessant for min del, er at karakteren man spiller har et ferdighetstre som man gradvis utvikler i spillet. Man får erfaringspoeng etter oppdrag, og får mulighet til å bruke poeng for å enten låse opp nye ferdigheter, eller forbedre de man allerede har. Dette gir igjen utslag når man spiller, på måten oppdragene kan løses. For eksempel kan man oppdage svakheter med personene man møter, som man kan utnytte i dialoger. Eller motsatt, ting de rett og slett ikke vil bite på.

Man får faktisk også beskjed hvis gåtene kunne vært løst på en annen måte, eller om man går glipp av en mulighet fordi man mangler en ferdighet. Det er kult, og gjør at jeg får lyst til å spille om igjen med andre ferdigheter. I tillegg er det slik at det ikke er noe «feil» måte å spille på. Uansett hvilke valg du gjør, fortsetter spillet. Valgene får selvsagt konsekvenser, både på kort og lang sikt.

Spillet er episodebasert i fem deler. Den den første episoden ble sluppet i mars, den andre episoden i mai, og nå venter jeg spent på episode tre.

PS: jeg har brukt ca 9 timer på de to første episodene. Det gjør at spillet allerede er verdt investeringen.

Jurassic World Evolution

Dinosaurer. Fornøyelsespark. Mennesker. Grådighet. Hva kan egentlig gå galt?

Jeg elsker Jurassic Park-filmene, og jeg elsker dinosaurer. Kombinert med at jeg elsker Theme Park, og Frontiers forrige spill, Planet Coaster, burde dermed Jurassic World Evolution treffe midt i blinken. Dessverre blir spillopplevelsen forstyrret av sterk sidevind.

Det som er gøy er, vel, spillet har dinosaurer!

Triceratops Jurassic World
En blid og fornøyd dinosaur.

Trenger det være noe mer? Tydeligvis ikke, i følge utvikleren av spillet. Makan til tynn suppe skal man lete lenge etter. Likevel har jeg spilt godt over 10 timer, mange av dem med mye frustrasjon. Øvingsdelen er syltynn (like greit), men samtidig er det mange spillfunksjoner som ikke blir forklart før man googler temaene eller leser på spillets diskusjonsforum. Det er også «greit nok». Men tar man vekk dinosaurene fra spillet, sitter man igjen med en svært begrenset sandkasse, der de eneste utfordringene man har er tilfeldige hendelser av sabotasje.

Som for eksempel da en eller annen sabotør saboterte hele seks porter på en gang, slik at alle dinousaurene mine – inkludert Tyrannousaurus Rex og en haug med Velociraptorer – fikk fri ferdsel blant skuelystne gjester. Det gikk rimelig raskt å fikse portene, men jeg måtte deretter bruke nesten en time på å bedøve alle dinousaurene, og frakte de tilbake der (jeg trodde) de hørte hjemme. Dessverre bommet jeg på et par, slik at kjøtteterne jafset i seg en del planteetere. Whoopsie!

t-rex jurassic world
Næmmen så store tenner du har?

Problemet er at dette alldeles ikke var gøy! Jeg holdt på med noen hovedoppdrag som skulle løses, og denne tilfeldige sabotørhendelsen som oppsto ødela nærmest hele framdriften min. Hadde det ikke vært for at spillet utover dette er så ekstremt simpelt, så hadde jeg slettet spillet i sinne. Men etter at de verste erstatningene til ofrenes familier var utbetalt, strømmet folk like ukritiske til parken min som før, og pengene strømmet enda fortere inn igjen.

Kort fortalt – Jurassic World Evolution er ikke Theme Park med dinosaurer, som mange (inkludert meg) hadde inntrykket av før jeg kjøpte spillet. Spillet har omtrent like mye dybde som No Man’s Sky hadde da det kom ut. Nei, vent, jeg vil ikke stille No Man’s Sky i dårlig lys her. Vi prøver på nytt: Spillet har omtrent like mye dybde som et middels mobilspill. Sånn.

Men for all del. Jeg kommer nok til å tilbringe noen flere timer i spillet. Det har jo dinousaurer, tross alt.

The Elder Scrolls VI

Jeg har spilt dette spillet. Helt sant. Jeg sprang rundt i et vakkert landskap og utforsket noe som lignet svært mye på det lille klippet vi fikk se under E3. Med meg hadde jeg alt for mange rustninger på slep, og fikk hele tiden beskjed om at jeg var overbelastet. Likevel var jeg svært skuffet da jeg våknet, og fant ut at det hele var en drøm.

Mats

Førstepersons synsvinkel er et must.
Det går hardt for seg i Wreckfest.

Wreckfest

Dagen har kommet. Grisene har oppgradert til langdistanse. Istiden har inntruffet i de nedre deler av bibelens hierarkibeskrivelser. Wreckfest er ute av Early Access, og det er et drivende godt spill som er en verdig oppfølger til FlatOut 2. Det har tatt alt for lang tid, og det mangler fortsatt litt småsnacks her og der, men etter at THQ Nordic kom på banen som utgiver begynte ting å bevege seg framover.

Spillet har en enspillerdel, men der dette spillet virkelig inviterer på sydenferie og sene kvelder er når hele den utvidede vennegjengen har klart å få kidsa i seng (det begynner å dra seg til) og ramler inn på voicechatten en etter en. Da er det ikke lenger langt mellom både banneord, dramatikk og noen av de morsomste spillkveldene jeg har hatt på lang tid (med unntak av Human Fall Flat, som fortsatt er det morsomste jeg noensinne har spilt).

Stemningsfulle Dead Cells.
Stemningsfulle Dead Cells.

Dead Cells

Det har vært et visst savn etter noe i samme retning som Rogue Legacy her, og Dead Cells har sett ut til å endelig kunne fylle behovet for en 2.5D actionbasert roguelite. Jeg har bevisst holdt meg på sidelinja mens Early Access-utviklinga har gått sin gang, men på et nylig salg måtte Steam-lommeboka gi tapt. Investeringen har vært vel verdt det bare de timene som har gått med hittil, for her sitter kontrollene like tett som mygg i Finnmark, og spillet har klart å balansere persistens over gjentatte forsøk glimrende mot følelsen av at alt går til helvete om du dør.

Anbefales.

Dette spillet har du kanskje hørt om.
Dette spillet har du kanskje hørt om (men vi har faktisk ikke skrevet om det før).

PLAYERUNKNOWN’S BATTLEGROUNDS – NEI VI FANT IKKE CAPS LOCK

Jeg antar du kjenner konseptet allerede, men hvis ikke så har sikkert noen på internett skrevet om hvordan denne sjangeren fungerer nå. Nytt brett – denne gangen det knøttlille Sanhok. Med størrelse som tilsvarer en fjerdedel av de tidligere brettene er det allerede duket for vesentlig mer heftige runder enn tidligere, og når krana for våpenkvalitet og -antall er skrudd helt opp, så blir det farlig fra første sekund. En ganske annerledes opplevelse enn de vanlige brettene i PUBG (majuskelbudsjettet er snart brukt opp), men jeg merker at det begynner å bli lenger og lenger mellom hver gang jeg tar turen innom spillet til den ukjente spilleren.

Overwatch

Endelig! En hamster.

Joachim

Jeg har fortsatt å bruke over gjennomsnittet mye tid utendørs, og har til og med blitt premium-medlem på Geocaching.com igjen. Men heldigvis er vinteren rett rundt hjørnet (du vet det er sant), så det blir nok snart litt mer spilletid.

Godt, gammeldags rollespill.
Pillars of Eternity 2.

Pillars of Eternity 2

Nå har jeg endelig fått kommet i gang med dette etterlengtede rollespillet, men jeg må innrømme at jeg ikke liker det like godt som jeg hadde håpet. Jeg trives alltid når jeg setter meg ned med det, og det kan fort gå en time eller to før jeg reiser meg igjen, men jeg føler samtidig at jeg kan slutte å spille når som helst uten å føle at jeg noensinne må tilbake igjen.

Handlingen hekter meg rett og slett ikke. Og, som Kim var inne på i en kommentar til forrige måneds artikkel, er spillet rett og slett ikke spesielt godt skrevet. Det er så banalt, og figurene man liksom skal bry seg om snakker alle som om de skulle vært fjortenåringer. Jeg er klar over at originalen heller ikke var noe litterært mesterverk, men den var da litt bedre enn dette?

Jeg er også litt enig med Kristian, som syntes det ble så mye styr å gå opp i nivå. Det er så himla mange spesialegenskaper og trylleformularer å holde styr på, samtidig som det ikke føles som valgene er så voldsomt viktige i det store og hele. Akkurat det kan nok fikses på ved å gå opp i vanskelighetsgrad, men jeg syntes uansett figurutviklingen er litt pes. Kanskje det rett og slett er for mange karakterer i dette spillet. Fire, som i Divinity: Original Sin 2, er perfekt for min del. Her er det en hel haug, med fem som kan styres samtidig.

Det er temmelig lekkert til tider.
Det er temmelig lekkert til tider.

Apropos Divinity: Original Sin 2 – det er kanskje dette spillet som ødelegger Pillars of Eternity 2 for meg. Ikke bare har det et langt bedre kampsystem, og mye mer interessante figurer, men det er noe statisk og forutsigbart over Obsidians nyeste i forhold til Larians mesterverk. Larian har tatt tak i de elementene som gjorde klassiske rollespill kule og utviklet dem videre, mens Obsidian egentlig bare gjentar seg selv.

Men! Jeg må tilbake til det jeg sa i starten: Jeg trives faktisk godt med Pillars of Eternity 2 når jeg setter meg ned med det. Miljøene er kule, utforskingen er spennende, og så langt syntes jeg spilløkonomien er god, ved at jeg alltid har bruk for pengene og skattene jeg finner. Samtalene fungerer også godt, selv om de ikke er så velskrevne, siden det er en god del genuine rollespillmuligheter her. Dessuten ser spillet temmelig nydelig ut – bare synd det av en eller annen grunn kjører temperaturen på skjermkortet mitt i været uten noen tilsynelatende god grunn.

Jeg har altså fått mye moro ut av dette spillet, og angrer definitivt ikke på at jeg backet det på Fig i sin tid. Men nå skal jeg på ferie i et par uker, og det blir spennende å se om jeg plukker det opp igjen når jeg kommer tilbake…

Slowdrive

Jeg grabbet dette bilspillet på Steam-salget. Det er litt som TrackMania, bare ikke like gøy. Men merkelig nok nesten like vanedannende. Jeg vil egentlig ikke anbefale det, men jeg klarer ikke helt å slutte å spille det.


Hvordan var din spillmåned? Noen positive overraskelser eller store skuffelser? La oss høre det i kommentarfeltet!

Relaterte innlegg

5 kommentarer om “Disse spillene har vi spilt i juni

  1. Kult at det strålende Dead Cells har nådd panelet! Hvor bra er egentlig The Council? Har den på ønskelista mi, men litt skeptisk til at det er noe mer enn et 7/10-spill…..

    Jeg også er i sommermodus (vel, det jeg egentlig sier er nok VM-modus), så ikke fått spilt så mye, og mesteparten av den spilltiden har gått til det strålende:

    Unforeseen Incidents
    Et herlig eventyrspill med gode karakterer, strålende stemmeskuespill, en interessant historie og logiske gåter. I tillegg er grafikken helt fantastisk, med en unik stil, som ikke kommer godt nok frem på skjermbilder. Anbefales på det varmeste. Et av årets beste spill, selv om det ikke er noe revolusjonerende her. Det er bare rett og slett bunnsolid på alle måter.

    We Were Here
    Coop-spill for to personer, bittelitt i samme gate som Keep Talking And Nobody Explodes, men med varierte gåter. Relativt enkelt om man har spilt et eventyrspill i sitt liv, men absolutt å anbefale om man kun er to personer og vil spille et samarbeidsspill. Dessuten er det gratis!

    Slay The Spire
    Plukket opp denne hypede-tittelen på Steamsalget, og angrer ikke på det. Kjempegøyalt «kortspill», hvor man skal velge kort fra et tilfeldig utvalg og sette sammen en stokk som man skal bruke til å nedkjempe tilfeldige monstre i en tilfeldig generert dungeon. Om man aldri har spilt et kortspill ala Magic The Gathering før, så er dette en genial inngangsport.

    The Forest
    Enda en coop-runde…. grotter er skumle.

  2. Nå er jeg ikke noen hardbarket spiller i sjangeren, faktisk er jeg etterhvert ganske lei «vanlige» adventure-spill. Det siste jeg spilte var vel remakene av Monkey Island I og II :) – så sånnsett bør du ta min mening med en klype salt. Men jeg likte The Council svært bra (de to første episodene). Det har også «very positive» tilbakemeldinger på Steam. Det har vært veldig variert, og episode to var faktisk minst like bra som episode 1. Hittil har det ikke føltes ut som man bare gjør det samme. Det er gåter og mysterier – både små og store som danner en rød tråd gjennom episodene, og jeg gleder meg virkelig til å fortsette på episode 3. Det er rett og slett veldig spennende.

    Et par av «puzzlene» har vært litt vanskelig / tidkrevende, men alt er i grunnen svært logisk når alt kommer til alt.

    Grafikk er så som så. Fungerer greit, lipsync er «meh» til tider – og dialoger kan være litt stive i kameraregien, men dette er mer småplukk.

    Skulle jeg satt en karakter etter de første to episodene, ville jeg muligens endt opp med en sterk åtter eller svak nier. Det er rett og slett et av de beste spillopplevelsene jeg har hatt på lenge. Håper bare de klarer å opprettholde spenningen og mysteriene, og at de ikke får finansielle problemer slik at de siste episodene blir hastverkspreget. Det har visstnok solgt veldig dårlig ut i fra det jeg forstod på diskusjonsgruppene på Steam.

    • Takk for utfyllende svar! Lei vanlige adventure-spill? Snakk om å banne i kirken! ;) Du fikk meg til å følge litt mer med på spillet enn den vanlige «Vente til det er sinnsykt på salg»-forholdet jeg har til 90% av spill jeg er interessert i. Hvis ikke det hadde vært sånn hadde jeg blitt ruinert, så mange spill som jeg er interessert i…..

      • Hehe – jeg er nordlending, så det hender jo. Det har vel mest med at «vanlige» adventure-spill for meg bare ble «prøv alt du har i inventory på alle mulig måter». Føltes sånn i alle fall. Og så har det jo med tid å gjøre. Jeg må prioritere mye mer enn før, da jeg kunne spille alt jeg kom over :)

        Har vel forstått det slik at Joachim har blitt ganske interessert i spillet etter at jeg fortalte han om det, så kan jo være at du kan vente på hans meninger :)

  3. Pillars of Eternity 1 har jeg testa litt. Har akkurat samme følelse som du har I 2 Joachim. Jeg elsker baldurs gate spillene, som jeg faktisk også har spilt noe I sommer, hvorfor klarer jeg ikke like dette?

    Eller har det blitt mange timer Wrecfest I løpet av sommeren. Dette er tidenes artigste spill :)

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.