Bilskilt

Noen bilskilt er gøyere enn andre.

Her om dagen kjørte jeg elbilen (Leaf 2018, red. anm.) på E18 fra Kristiansand mot Oslo med kjerring og unger. Stillheten hadde senket seg i bilen, etter at de små endelig fikk utdelt hvert sitt nettbrett slik at de kunne se på film. Kilometer etter kilometer i tropevarme (30 grader) kjørte vi. Rumlingen fra dekk mot asfalt, og motorstøy fra passerende biler preget lydbildet. Men dette ble mer bakgrunnsstøy. I praksis satt vi der i stillhet. Bilen styrte for det meste av seg selv.

På tre- og firefeltsstrekningene ble vi stadig forbikjørt. Jeg holdt meg til fartsgrensen, og i alle fall ikke noe over. Hadde aldri dratt på langtur med elbil før, så jeg var ikke helt sikker på rekkevidde på motorvei. Frykten for å komme til opptatte ladestasjoner når vi trengte de som mest, viste seg forresten å være totalt ubegrunnet. Men det er en annen sak. Vi hopper til et bestemt øyeblikk på reisen:

Plutselig bryter jeg ut i rå, spontan latter. Vi blir forbikjørt igjen. På firefelts, så bilen smyger seg forbi. Egentlig ikke noe unormalt i det. Kjerringa ser rart på meg og spør hva i alle dager jeg flirer av. «Se på bilskiltet til den bilen der,» hikster jeg fram. Hun ser. Leser. Staver. Bare masse rare bokstaver. Fem bokstaver. Noen gjentar seg. Hun skjønner ingenting. Ser bare dumt på meg. Jeg smiler, og humrer videre.

IDDQD

Håper bare for hans (eller hennes) del at det funker.

Har dere noen gang brutt ut i spontan latter av et bilskilt, eller er jeg den eneste? Fortell oss gjerne i kommentarfeltet!