Kommentar: Trenger vi egentlig nyversjoner?

Er det noe poeng i å restaurere gamle spill? Jeg syntes det.

Her om dagen skrev tidligere Gamer.no-skribent (og kollega) Kent William Innholt et leserinnlegg på Gamer.no, der han argumenterte mot nyversjoner av klassiske spill, og mente at de heller bør spilles i sin originale form. Siden denne typen nyversjoner får betydelige mengder spalteplass her på Spillhistorie.no, føler jeg meg nesten forpliktet til å svare – og det er jo alltid godt med en unnskyldning til å tenke litt nøyere over et tema som tross alt preger spillhverdagen i stor grad.

Enig og uenig

Jeg er grunnleggende enig i veldig mye av det Innholt sier i kommentaren sin, men konklusjonen er jeg likevel ikke med på. Jeg deler hans begeistring for de originale spillopplevelsene, men jeg mener likevel at nyversjoner av ulike typer absolutt har sin plass i spillverdenen. Mange ganger vil jeg faktisk heller anbefale at folk spiller dem enn originalene.

Det beste er kanskje å begynne der vi er enige. I konklusjonen skriver han dette:

Det eneste jeg ønsker meg, som ihuga spillfanatiker, er at gamle spill skal være mulig å spille igjen, slik de var. Jeg trenger ikke trofeer, nye lagringssystemer, mer vegetasjon, høyere oppløsning, eller onlinemodi.

Stryk ordet «eneste» her, og dette er en uttalelse jeg kan stille meg hundre prosent bak. Det er nettopp derfor tjenester som GOG, Virtual Console og så videre er så viktige – de henter frem igjen de gamle spillene slik de var, sikrer at de kan kjøre på moderne systemer, og legger dem ut for salg. Slik bevares spillhistorien, og både nye og gamle spillere får muligheten til å oppleve gamle spill i (mer eller mindre) sin originale form.

Å sikre at flest mulig gamle spill, enten de regnes som klassikere eller ikke, er tilgjengelige og mulige å spille på ny maskinvare, er sentralt for å sikre at spillkulturen vår bevares. Nyversjoner kan aldri erstatte originalene – de er, som Innholt skriver, i bunn og grunn andre spill. Selv minimale endringer tar dem, steg for steg, bort fra det originalene var. Jo flere forbedringer, jo mer annerledes blir spillet.

Men der jeg altså ønsker at originalene fortsatt skal være mulige å spille, er det ikke slik at jeg nødvendigvis mener det er å foretrekke at man spiller dem. Endringer er ikke negative i seg selv. De kan faktisk være svært positive, og gjøre gamle spill relevante på nytt. Det er én ting å være et viktig historisk dokument, tilgjengelig for almenheten, men det er noe annet å være et godt spill i 2018. Og mange spill, selv de vi regner som soleklare klassikere, trenger litt hjelp for å bli det siste.

Nyversjoner er ikke noe nytt

Det er lett å se på nyversjoner som et nytt og moderne fenomen, og kanskje også plassere oss som vokste opp med spill på åtti- og nittitallet i sentrum for det hele. Men det er feil. Nyversjoner har eksistert nesten like lenge som det har vært et kommersielt spillmarked, selv om drivkraften bak dem ofte var en annen enn i dag. Mange av de tidligste, kommersielle dataspillene var i praksis nyversjoner av spill fra syttitallet, som hadde vært låst til stormaskiner og arkademaskiner, og nå kunne overføres til hjemmeplattformene.

I starten var mange av dem nedgradringer – eventyrspillet Zork var for eksempel så stort i sin originale form at det måtte deles i tre separate utgivelser for hjemmemarkedet. Men utviklingen gikk raskt, og snart kom oppgraderingene. Bedre grafikk og lyd, nye kontrollsystemer, og så videre. Ofte ble individuelle spill oppgradert flere ganger, da ny teknologi tillot stadig større forbedringer. Eksempler fra vårt eget tilbakeblikkarkiv inkluderer Star Fleet, Reach for the Stars og Empire.

Det tok heller ikke så lang tid før de «skikkelige» nyversjonene dukket opp. Da den legendariske eventyrspillutvikleren Sierra lanserte sin nye spillmotor (SCI0) i 1988, var et av de første prosjektene for denne en nyversjon av det originale King’s Quest, med helt ny grafikk og lyd, et forbedret grensesnitt og massevis av små og store endringer og tillegg. Da de oppgraderte motoren nok en gang et par år senere, fulgte de opp med nyversjoner av spill som Space Quest, Police Quest og Quest for Glory.

Om disse nyversjonene faktisk er bedre enn originalene er et annet spørsmål (som jeg ikke nødvendigvis vil svare ja på), men jeg vet om mange som foretrekker dem. De har sin egen plass i spillenes historie, akkurat som dagens nyversjoner har, og jeg tror vi hadde vært fattigere om de ikke hadde eksistert.

Hva er egentlig «originalen»?

Denne turen tilbake i tid fører oss også til et annet spørsmål, nemlig hva som egentlig er den originale versjonen av et spill. For noen titler er svaret enkelt, fordi de var låst til enkeltplattformer eller debuterte som arkadespill. Men mange andre spill kom til en bråte vidt forskjellige plattformer samtidig. I dag er et typisk multiplattformspill rimelig likt på de fleste plattformer. Selv om én versjon kanskje har litt bedre grafikk og en annen har støtte for mus og tastatur, er de i praksis det samme spillet.

På åttitallet var plattformene så forskjellige at ulike versjoner av samme spill ble dramatisk annerledes hverandre, med helt forskjellig grafikk, lyd og til og med nivådesign og kontrollsystem.

I mange tilfeller er altså jakten på «det originale» nytteløs. Og selv i de tilfellene der et spills opphavsplattform er kjent og åpenbar, er det ikke nødvendigvis slik at det er den originale versjonen det er knyttet mest følelser til. Jeg vil påstå at langt flere husker Bubble Bobble fra NES og Commodore 64 enn fra arkademaskinene, og jeg vil tippe at mange av oss som opplevde spillet på en av hjemmeplattformene faktisk trodde at det vi satt og spilte i stua var den originale versjonen. Selv i dag vil jeg mye heller starte opp Bubble Bobble på Commodore 64 enn den opprinnelige arkadeutgaven.

Dette kan kanskje oppfattes som en avsporing, men poenget mitt er at det slett ikke er noe nytt at samme spill har fått ulike versjoner tilpasset ulik maskinvare, ofte over flere generasjoner. Det er slik det alltid har vært, og det er ikke noe negativt ved dette. Det betyr egentlig bare at spillene lever videre.

Er det nødvendig?

Så kommer spørsmålet om hvorvidt nyversjoner er nødvendige eller ikke. I mange tilfeller vil jeg si nei. Klassikere som Super Mario World og The Settlers er ikke spill man trenger å tukle med. De er så gjennomtenkte og -designede at selv minimale endringer truer med å ødelegge balansen og gjøre dem til noe mindre enn de egentlig er, og det holder i massevis at de blir gjort tilgjengelige igjen (så, hei, Ubisoft … The Settlers på GOG snart?)

Like ofte vil jeg motta nyheten om en nyversjon av en eller annen klassiker med glede. Jeg spiller mye gamle spill, både spill jeg kjenner fra før og spill jeg ikke har noe nostalgisk forhold til. De byr ofte på spillopplevelser helt ulike de moderne spill leverer, og ved å sidestille gamle og nye spill føler jeg at jeg får en rikere spillhverdag. Men denne litt pragmatiske holdningen til gamle spill gjør også at jeg har vanskelig for å glatte over problematiske aspekter og svakheter, og derfor sier jeg ofte «ja takk!» når disse spillene får løfte om et lag eller to med ny maling.

Kent William Innholt påpeker at de klassiske spillene er formet av begrensningene til plattformene de kom til, og at det i mange tilfeller er nettopp disse begrensningene som er skyld i at spillene er så gode i utgangspunktet. Det er jeg helt enig i. Men like ofte, syntes jeg det er klart at teknologiske begrensninger holder dem tilbake. Fjern noen av disse, og spillene vil skinne igjen. Det kan være så enkelt som å sikre at et gammelt 3D-spill får glatt grafikk i stedet for en bildeoppdateringsfrekvens på under 10 bilder per sekund, eller det kan være en totalrenovering av hele greia som tar vare på originalens stil men moderniserer resten.

Grensesnitt til besvær

Det er ikke bare tekniske aspekter som kan være modne for en overhaling. Et typisk problem med eldre spill er grensesnittet, og nå tenker jeg spesielt på litt mer kompliserte spill og ikke lettbeinte arkadetitler. Har du prøvd å spille det legendariske sanntidsstrategispillet Dune 2 i det siste? Det er en forferdelig opplevelse. Ikke kan du velge flere enheter samtidig, og skal du få en enhet til å flytte seg fra ett punkt til et annet må du først klikke på den, så klikke «move»-knappen i sidemenyen, og så klikke på stedet du vil ha den.

Jeg aner ikke hvordan jeg taklet det de tre-fire gangene jeg fullførte spillet på nittitallet, men jeg holder det ikke ut i dag.

Grensesnittet i Dune 2 er i seg selv en essensiell del av spillhistorien, der det demonstrerer det første skikkelige steget mot dagens sanntidsstrategispill. Det er derfor litt viktig å oppleve, om man skal få en forståelse av hvordan sjangeren har utviklet seg. Hvis man endrer det, vil man risikere å begå en form for historieforfalskning. Men her kommer vi tilbake til det å gjøre originalen tilgjengelig igjen, i tillegg til nyversjonen, slik at man kan oppleve den med alle sine skavanker – uten at det nødvendigvis er den man trenger å bruke tid på.

I mine øyne er nemlig det viktigste hva spillet gjør, og ikke nødvendigvis hvordan det gjøres. Og Dune 2 gjør mye. Fra kampanjestrukturen til hvordan det introduserer nye elementer – det er proppfullt av interessant spillhistorie. Ved å fikse litt på grensesnittet, vil resten av spillet få sjansen til å vise seg frem igjen, og til en viss grad kunne gjenoppleves slik vi opplevde det i gamle dager, da standarder og forventninger var på et helt annet nivå enn i dag.

Fandango i underverdenen

Et godt eksempel på en nyversjon der man har gjort nettopp dette er Grim Fandango Remastered. Originalen var et av de første eventyrspillene som brukte direkte kontroll av en tredimensjonal figur, og … vel, kontrollsystemet sugde ganske hardt. Det klarte kanskje ikke å ødelegge spillet, men Grim Fandango er en klassiker på tross av kontrollene, og ikke på grunn av dem. Så når Double Fine fikset dem i sin nyversjon, fremhevet de dermed det som faktisk var godt med spillet.

Resultatet er en fabelaktig opplevelse, og jeg vil aldri anbefale noen å spille originalen fremfor nyversjonen med mindre det er som ren research.

Men det er for all del også eksempler på det motsatte, eller på nyversjoner der tillegg og nyheter egentlig er ganske verdiløse. Det beste jeg kan si om nyutgaven av The Secret of Monkey Island fra noen år tilbake, er at den lar oss droppe den slurvete, nye grafikken til fordel for den gamle (skjønt, Monkey Island er jo et interessant eksempel her, siden den versjonen flesteparten av oss har spilt faktisk ikke er den originale). Men den gjorde i det minste spillet relevant igjen, og ga det en ny sjanse til å treffe nye spillere. Og det er, i seg selv, verdifullt.

Jeg vil gjerne ha nyversjoner

Jeg er altså langt mer positiv til nyversjoner enn min gamle kollega er. Ikke bare kan de være med på å gjøre klassiske spill aktuelle igjen, men de kan i noen tilfeller frigjøre gode konsepter fra begrensninger som har holdt dem tilbake. Dermed får spillene en ny sjanse til å vise seg frem fra sin beste side, til glede for nye og gamle spillere.

Hvordan en god nyversjon bør være er et tema for en annen gang, men jeg tenker at hvis man faktisk kan gjøre opplevelsen bedre og samtidig holde seg innenfor originalspillets ånd, så er det ikke noen grunn til å ikke prøve. Jeg bryr meg egentlig om hvor mye eller hvor lite som endres, så lenge det gjøres skikkelig av utviklere som har kjærlighet til kildematerialet, tar valgene sine med omhu og respekterer originalutviklernes intensjoner.

De må selvsagt også huske at det ofte er utdaterte designprinsipper og konsepter som gjør klassikerne unike og verd å spille i 2018 – for mye tukling, og særegenhetene forsvinner sammen med verdien.

Men som sagt helt i starten: Nyversjoner kan ikke erstatte originalversjonene, og derfor bør den eller de som eier rettighetene alltid gjøre sitt beste for å sikre at originalene er tilgjengelige ved siden av, eller sammen med, nyutgavene. Aller helst bør så mange versjoner av et spill som mulig være tilgjengelige, noe som gjøres i alt for liten grad i dag (GOG har jo som regel bare MS-DOS-versjonene, for eksempel). Og å faktisk fjerne originalene fra markedet når man lanserer en nyversjon? Det er utilgivelig.

TLDR; Ja takk, begge deler.