Sniktitt: Mage’s Initiation

Jeg har testet en tidlig versjon av denne kommende eventyr-/rollespillhybriden, og liker det jeg har sett.

Å si at jeg er litt over gjennomsnittet begeistret for Quest for Glory-serien er en underdrivelse av dimensjoner. Jeg har spilt gjennom det originale spillet i serien flere ganger enn jeg kan huske, og den siste uken har jeg faktisk flere ganger vært på nippet til å starte eventyret på nytt. Så da jeg fikk tilbud om å ta en titt på en tidligversjon av Mage’s Initiation, et pek-og-klikk-eventyr med rollespillelementer der Quest for Glory nevnes som den viktigste inspirasjonskilden, var jeg ikke direkte vond å be.

Sniktittversjonen inkluderer ifølge utviklerne cirka én tredjedel av spillet, og den tok meg litt over tre timer å spille gjennom. Disse tre timene har overbevist meg om at Mage’s Initiation er et spill jeg kommer til å fullføre når den ferdige utgaven slippes i januar. Om dette spillet når helt opp til den nevnte Sierra-seriens nivå tør jeg ikke si, men det er – så langt, i alle fall – et skikkelig hyggelig eventyr.

Handlingen foregår i en eventyrinspirert fantasiverden med en postapokalyptisk vri (som riktignok ikke har vært særlig viktig til nå). Du spiller en seksten år gammel gutt som ble tatt fra familien i ung alder, da det ble oppdaget at du hadde magiske evner. Frem til nå har du levd i et magisk tårn, der du har fått opplæring for å kunne mestre disse evnene. Nå er dagen kommet for å bevise at du har det som trengs for å bli en magiker, gjennom tre prøver.

Egne rollespill-løsninger

Du treffer mange ulike folk i spillets verden.
Du treffer mange ulike folk i spillets verden.

Som Quest for Glory, kombinerer Mage’s Initiation rollespill og eventyrspill. Du må utforske en stor verden, full av bifigurer du kan snakke med, gåter som må løses og fiender som må overvinnes i kamp. Rollespillelementene inkluderer karakterutvikling, en enkel økonomi, muligheten til å skaffe seg ulike typer utstyr, samt valgfrie sideoppdrag.

Mage’s Initiation skiller seg vesentlig fra Quest for Glory på flere områder. Der du i Sierras klassikere hadde et bredt spekter figuregenskaper som påvirket hvor god du var på alt fra klatring til sniking, handler de fire forskjellige egenskapene i Mage’s Initiation kun om kamp. Og mens du i Quest for Glory-spillene ble flinkere til ting ved å øve på dem, har dette spillet et mer tradisjonelt rollespillsystem der du får erfaringspoeng for ulike oppgaver, og går opp i nivå når du har fått så og så mange. Da får du fire poeng som kan investeres i karakteren din.

Fordelen med dette er at vi slipper all repetisjonen vi fikk i Quest for Glory-spillene, der vi ofte endte opp med å prøve på samme handling om og om igjen helt til spillet endelig bestemte at vi hadde fått nok øvelse til å lykkes i oppgaven. Ulempen er at de to sjangerne ikke føles like godt vevd sammen her – den frie karakterutviklingen påvirker ikke gåtene eller andre aspekter av spillet som ikke har med kamp å gjøre.

Kampsystemet har så langt vist seg ganske simpelt, men jeg har ikke fått tilgang på alle egenskapene (som dette offisielle skjermbildet viser).
Kampsystemet har så langt vist seg ganske simpelt, men jeg har ikke fått tilgang på alle egenskapene (som dette offisielle skjermbildet viser).

Samtidig har spillet ulike klasser du kan velge. Du må være en magiker, men tidlig i spillet får du velge mellom fire forskjellige magiske retninger basert på de fire elementene. Hver magiske skole bringer med seg unike kampformularer samt egenskaper som kan brukes i andre situasjoner (slik som at du kan snakke med vesener som hører til ditt utvalgte element), og i løpet av spillet vil du også kunne tilegne deg nye slike. Enn så lenge føler jeg ikke at valget preget min opplevelse så veldig mye, men så er jeg jo fortsatt til en viss grad i startgropa.

Det er et eventyrspill også

Men spillet er jo ikke bare et rollespill, det er også et eventyrspill i klassisk stil. Gåtene i Mage’s Initiation har så langt vært rimelig rett-frem, skjønt såpass involverende at de har vært tilfredsstillende å løse. Når jeg tenker tilbake på gåtene, er det et par-tre stykker som utmerker seg som ekstra artige og finurlige. Flesteparten var grei skuring, og ikke så voldsomt mye mer enn det, men jeg skal også understreke at jeg aldri ble frustrert eller irritert på noen av gåtene.

Her har spilleren gått for et Sierra-aktig grensesnitt.
Her har spilleren gått for et Sierra-aktig grensesnitt.

Spillet har generelt vært ganske lineært, og med unntak av de situasjonene der jeg har brukt min karakters spesialegenskaper, virker det generelt ikke som de individuelle oppgavene har hatt flere enn én løsning. Alt i alt har det vært trivelig å pusle seg gjennom spillets gåter, uten at jeg føler jeg har blitt voldsomt utfordret på noe som helst tidspunkt. Vi får bare se om det fortsetter slik i fullversjonen.

Teknisk sett fungerer spillet stort sett som forventet, spesielt om du har vært innom andre eventyrspill laget i Adventure Studio (slik som flesteparten av de fra Wadjet Eye Games). Et interessant valg utviklerne har tatt er å gi oss muligheten til å velge mellom tre ulike grensesnitt, nemlig et Sierra-aktig system med en «verb-linje» i toppen av skjermen, et mer LucasArts-inspirert opplegg med en «verb coin» som dukker opp når du høyreklikker på noe, og et mer kompakt system med en liten meny som gjør det samme. Jeg valgte sistnevnte, og det fungerte utmerket.

Med tanke på at spillet fortsatt er et par måneder unna, ville det ikke overrasket meg om jeg traff på noen «bugs». Men utenom noen gufne småkryp i skogen, var det ingen slike i sniktittversjonen. Det lover godt.

Dette stedet har jeg ikke utforsket.
Dette stedet har jeg ikke utforsket.

Konklusjon

Jeg innser at jeg har nevnt Quest for Glory veldig mange ganger i denne sniktitten, og det er kanskje litt uheldig. Men det er samtidig veldig vrient å finne andre eksempler på denne typen kombinasjon av rollespill og eventyrspill, og de få jeg kan komme på følger nesten alle samme modell som Sierra-serien. Utviklerne i Himalaya Studios har imidlertid funnet sin egen måte å kombinere de to sjangerne på, som så langt ser ut til å fungere godt. Forhåpentligvis kan Mage’s Initiation gi denne unike hybridsjangeren litt ekstra energi og nye ideer.

Sniktittversjonen av Mage’s Initiation har definitivt gitt mersmak. Jeg skal ikke påstå at vi er i klassiker-territorium her, men jeg har kost meg med spillet så langt, og jeg er ganske overbevist om at hvis resten holder samme nivå som de tre første timene, kommer dette til å bli et veldig hyggelig bekjentskap. Det er fint å se at sjangeren vil fortsette å levere varene også i 2019, etter at dette året ga oss solide utgivelser som Unavowed, Lamplight City og til og med det nye Larry-spillet. Når var det man først begynte å snakke om at eventyrspillene var døde, igjen?

Mage’s Initiation slippes den 30. januar 2019, blant annet på Steam. Sniktitten er basert på tidlig kode som jeg fikk tilgang på via utviklerens PR-ansvarlige. Alle skjermbildene er hentet fra et pressekit, ettersom det ikke var tillatt å ta egne bilder fra sniktittversjonen. Bildene er uansett representative. Her er resten av de offisielle bildene:

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.