Spillåret 2018 – Joachims favoritter

Et godt spillår går mot slutten. Her er titlene som har preget 2018 for min del.

De fleste ser ut til å være enige om at 2018 har vært et glimrende år for spillmediet, med nye klassikere på rekke og rad. Mitt spillår har også vært ganske solid, selv om jeg strengt tatt ikke har spilt så voldsomt mange av de store utgivelsene. Mye av det jeg har spilt har vært av litt eldre dato, eller kommer fra små og mellomstore utviklere.

Jeg tror ikke jeg skal rangere spillene, men jeg kan si at de tre første på lista står i en særstilling som årets desidert beste spillopplevelser for min del. De to siste er jeg også veldig begeistret for, men det er ikke så voldsomt mye som skiller dem fra en håndfull andre utgivelser som også, egentlig, kunne ha havnet på lista. Samtidig syntes jeg dette utvalget representerer spillåret mitt på en god måte.

Kingdom Come: Deliverance

Disse årslistene mine har en tendens til å toppes av et rollespill, og slik er det også i år. Men Kingdom Come: Deliverance er ikke noe typisk rollespill. Her får vi ingen drager, demoner, orker eller troll, eller overivrige ulver, for den saks skyld. Ingen magi, heller, sånn hvis man ser bort ifra de ulike vidunderkurene man kan brygge. I stedet sendes vi inn i en realistisk gjengivelse av den tsjekkiske langsbygda i middelalderen, der hovedpersonen opplever å få landsbyen sin jevnet med jorden av en invaderende hærstyrke.

Konseptet var forfriskende og fascinerende i seg selv, men langt fra det eneste jeg elsket ved Kingdom Come: Deliverance. Den fantastiske verdenen utvikler Warhorse har skapt var en fryd å eksistere i – det var faktisk først etter at jeg hadde passert 30 timer med spilletid at jeg gradvis begynte å bruke «fast travel»-funksjonen, og selv etterpå reiste jeg som regel uten. I tillegg har spillet noen av tidenes kuleste rollespilloppdrag, med nydelige gullkorn både i kampanjen og sideoppdragene. Rollegalleriet er jeg også veldig begeistret for, med interessante bifigurer som man gradvis lærer seg å kjenne underveis.

Man kan nok argumentere for at utviklerne prøvde å gape over litt for mye da de planla dette spillet, noe som kanskje spesielt kommer frem når vi av og til må delta i større slag, som generelt føles alt annet enn episke. Og spillet var ikke direkte problemfritt ved lansering – skjønt, det var ikke særlig mye verre enn et typisk Bethesda-rollespill, heller. Ingen av problemene klarte uansett å hindre Kingdom Come: Deliverance i å være en fantastisk opplevelse, og jeg gleder meg vanvittig til å se hva Warhorse disker opp med i fremtiden.

Subnautica

Subnautica er i mine øyne det beste overlevelsesspillet siden Minecraft. Her strandes vi på en ukjent planet som ser ut til å være dekket av et stort hav, og målet er å ikke bare overleve der, men også finne en vei bort fra den våte kloden. Heldigvis har vi rikelig med avansert teknologi til vår disposisjon, og tilgang på ressurser står det heller ikke på. Bare litt synd med alle sjøuhyrene.

Jeg elsker progresjonen i dette spillet. Man starter med en liten overlevelseskapsel og to tomme hender, og har mer enn nok med å holde seg i live. Men gradvis plukker man opp ressurser, og finner nye måter å bruke dem på, og hvert steg på veien føles som en genuin seier. Det er direkte herlig å etter mye arbeid kunne pumpe vannet ut av sin første base, eller for første gang sette seg inn i en spell ny miniubåt. Men like viktig er det hvordan disse tingene forandrer spillets dynamikk, og gjør at spillopplevelsen endrer seg betydelig underveis. Her er det ingen repetitiv «grinding», og hvert steg på veien gir deg meningsfulle, nye muligheter.

Resultatet er at når du endelig begynner å nærme deg slutten av eventyret, spiller du omtrent et helt annet spill enn det du spilte i starten. Med denne endringen kommer en herlig mestringsfølelse, der du har gått fra å være en ubetydelig liten reddhare som måtte ha øyne i nakken for å ikke bli middagsmat til å i praksis være kongen på haugen (hvis man ser bort fra et par-tre sjøuhyrer som heldigvis holder seg på behørlig avstand). Denne reisen gjør Subnautica til en uhyre tilfredsstillende spillopplevelse.

Return of the Obra Dinn

Det er ikke så ofte man kan si at et spill byr på en opplevelse helt uten like, men det er nettopp dette Return of the Obra Dinn gjør. På samme måte som han gjorde med Papers, Please har indie-utvikleren Lucas Pope kokt sammen unike spillmekanismer for å skape et spill som ikke minner om noe som helst annet på markedet.

Men Return of the Obra Dinn er ikke bare annerledes, det er også svært, svært godt. Jeg vil påstå at det byr på et av spillhistoriens mest intrikate detektivmysterier, der hele spillet i praksis er én eneste, gigantisk gåte som må løses. I starten virker mysteriet nesten uoverkommelig, men gradvis begynner du å trekke i de løse trådene, og finne ut hvor de kommer fra og hvordan de passer inn i helheten. Den ene oppdagelsen leder til den andre, og vips er du fullstendig hektet.

Å pusle sammen Return of the Obra Dinns mysterium er kanskje årets aller beste enkeltstående spillopplevelse for min del. Andre spill har gitt meg mer glede, sånn alt i alt, men ingen har fengslet meg i like stor grad som dette.

Wreckfest

Jeg elsker et godt bilspill, og Wreckfest er det mest underholdende bilspillet jeg har spilt siden Dirt Rally. Dette er den åndelige oppfølgeren til FlatOut-serien, og kombinerer bilcross-aktig racing med destruction derby-inspirerte minispill. For min del kunne utvikleren godt ha droppet den siste delen og i stedet fokusert på racing, for Wreckfest skilter med utrolig herlig og vanedannende kjørefysikk. Det er rett og slett fantastisk moro å sette seg bak rattet på de rustne fartsmonstrene i Wreckfest, og prøve å få dem helskinnet gjennom spillets mange baner.

Jeg må samtidig innrømme at jeg har en god del innvendinger mot Wreckfest. Jo lenger inn i kampanjen du kommer, jo viktigere blir flaksen, og spillets hyperaggressive datamotstandere blir etter hvert ganske frustrerende å kjøre mot. Men uansett hvor sint jeg kan bli på dette spillet, kommer jeg ikke utenom hvor ufattelig gøy den grunnleggende bilkjøringen er. Og det er jo det som er det viktigste.

Into the Breach

Med Into the Breach har Subset Games vist at suksessen FTL ikke var et blaff. Dette turbaserte taktikkspillet er ved første øyekast en svært enkel affære, men jo mer du spiller, jo mer avdekker du. Med fare for å havne i klisjesumpen, så er det litt som sjakk – det har et lite og lettfattelig sett med grunnregler, som kombinert byr på en svært dyp og interessant taktikkopplevelse. I dette spillet er hver tur sin egen nøtt som må løses, der du jakter på den optimale løsningen som ikke bare redder deg gjennom de umiddelbare utfordringene, men også setter deg opp til å takle det som kommer senere på best mulig vis.

Into the Breach er et spill du kan fordype deg i over flere timer, men det fungerer også glimrende som et lite, taktisk mellommåltid. Forvent mange runder før kan stikke av med din første seier, og den er bare begynnelsen. Into the Breach er spillet for deg som har kost deg med titler som Battle Isle, Advance Wars og Massive Assault, og ønsker deg noe som spiller på mange av de samme strengene, men samtidig byr på en frisk og annerledes opplevelse.

---

Her var altså mine favoritter fra året 2018. Dette var ikke noe forsøk på å kåre årets «beste» spill, og det faktum at åpenbare toppkandidater mangler betyr ikke annet enn at jeg ikke har spilt dem, eller at de kanskje ikke appellerte så voldsomt til meg. Men nok om meg og mine spill – hva er deres favoritter fra spillåret 2018? Gi lyd fra dere i kommentarfeltet!