Nikolai har kost seg med sin Nintendo Switch i år, blant annet med det norske spillet Pode.
Så er atter et år at ende, som man sier på gammelnorsk, og spillåret mitt når jeg ser tilbake, er som vanlig preget av gamle travere som Stellaris og Crusader Kings II, samt retroklassikere. Spill ikke utkommet i 2018, med andre ord. Disse spillene skal jeg ikke vie plass her, for dette er listen over ferske 2018-spill.
Jeg spiller mest på Nintendo Switch og PC, og eier faktisk hverken PlayStation 4 eller Xbox One, så storspillene til 4K UHD superduper-dingsene er ikke noe du vil lese om i det følgende. Faktisk er de tre spillene jeg vil ha med i listen min alle for Nintendo Switch, og kun ett av dem er å kunne regne som AAA-tittel!
Jeg er også av den leie tendens å aldri fullføre spill, uansett hvor gode de er. Unntaket er evighetsspill som Civilization og mine kjære Paradox-spill. Men jeg koser meg gjerne gløgg ihjel mens det varer! Med dette sagt, la oss begynne:
Pokemon Let’s Go: Pikachu
Jeg har en greie for å fange dyr og plassere dem inni baller… PETA har meg muligens på sortelista. Det første spillet jeg spilte i serien var passende nok Pokemon Yellow. Passende, fordi Pokemon Let’s Go: Pikachu er en slags remake av dette spillet, men en del interessante forandringer. Jeg likte veldig godt at fanging av ville pokemon ikke lenger er en evig kamp mot tilfeldige dyr. Nå kan du se hvilke dyr som er i nærheten og eventuelt manøvrere unna.
Men det er lurt å fange alle du kommer over, så lenge du har pokeballer til det, for det gir utrolig mye erfaringspoeng. Som en pokemontrener som liker å fange alt jeg kommer over, er det ganske okay pluss. Jeg ble litt overrumplet av at min erkefiende i spillet er en snill og omtenksom fyr, og jeg skal ærlig innrømme at jeg angret en smule på at jeg ga ham navnet «Dorkboy»!
Pode
Norsk film pleier å være krise i min bok, men norske spill er en helt annen sak. Bransjen er kanskje liten i forhold til for eksempel søta bror, men på indie-scenen har det kommet flere spennende spill på våre breddegrader de siste årene. Et av dem er 2018s deilige Pode!
Pode kjøpte jeg som bli-frisk-gave til kona mi som lå hjemme med influensa, men jeg ble fort hektet på det stemningsfulle og interessante spillet selv. Du styrer to karakterer som utfyller hverandre og må hjelpe hverandre med å løse gåter rundt hvordan komme seg fra A til Å på kartet. Dette i seg selv er ganske grunnleggende og enkelt, men utviklerne har klart å få selv et så enkelt premiss til å bli en herlig opplevelse.
Stemningen er upåklagelig, og karakterene er søte. Spillet er som skapt for mindre spillsesjoner når man har tid til overs, og krever ikke lang, dedikert spilletid. Jeg liker begge typer spill, men som voksen mann med den mer begrensede tiden man jo har en tendens til å få når man bikker de tredve (#oldmantalking), er det ikke fritt for at jeg verdsetter spill som gir meg muligheten til å løse små oppgaver av gangen. Slik er det jo egentlig med Pokemon Let’s Go: Pikachu også – det kan spilles i korte eller lengre sesjoner også mens andre ting skjer rundt en.
Octopath Traveller
Octopath Traveller er et vakkert, stemingsfullt spill som sugde meg inn med en gang jeg fikk det i hus. Men i motsetning til de to andre spillene på lista mi, er det definitivt ikke et spill for korte sesjoner! Enkelte kamper kan vare i det uendelige, i hvert fall for meg – kanskje finnes det smarte grep man kan gjøre for å optimalisere ting og tang. Det er i hvert fall et spill som krever en del mer tid av gangen enn de to overnevnte.
Dette er det ikke noe galt ved, det er bare en annen opplevelse som krever en annen grad av planlegging for meg. Derfor var det knallbra at det kom i sommer, da skoleåret for oss lærere ikke var i gang enda! Jeg satt raskt noen timer når jeg først satte i gang, for å si det slik. Hurra for en forståelsesfull kone med gamer-gener selv!
Her var altså mine topp tre spill i år. Det er vanskelig å rangere dem opp mot hverandre, men om jeg får en pistol mot hodet vil jeg nok helle mot Pokemon Let’s Go: Pikachu. Alle tre ga meg dog mye moro, og det er jo det viktigste – er det ikke? Men hva var deres toppspill i 2018? Gi gjerne lyd fra dere i kommentarfeltet!