Her er spillene vi spilte i januar

Vi har kost oss (og latt oss frustrere av) et variert utvalg spill.

Årets første måned er historie, og innimellom all snømåkingen har det heldgivis blitt tid til litt spilling. Her er spillene vi har spilt denne måneden, og som vanlig håper vi du gir oss din liste i kommentarfeltet.

Nikolai

Det var kort mellom oppturer og nedturer av en annen verden denne måneden.

What Remains of Edith Finch

Miljøene er stappfulle av detaljer.
What Remains of Edith Finch.

Wow. Bare. Wow.

Det summerer fint opp min opplevelse av What Remains of Edith Finch. Det er enkelt den beste spillopplevelsen jeg har hatt på årevis. Hvorfor jeg ikke opplevde det før må fåglarna vite. Hadde jeg spilt det året det kom ut hadde det enkelt toppet årets spill-liste for meg! Spillets atmosfære er av en annen verden, og selv om jeg føres stramt etter ferdiglagde spor, så føles det som om jeg oppdager alt nesten helt på egen hånd. Organisk om du vil.

Historien fortelles på en elegant måte via Ediths egne kommentarer underveis, og måten de ulike personene i spillet sin historie fortelles via minispill er fascinerende og varierte. Du aner hvor det bærer for hver enkelts historie, du opplever hver enkelts historie, og på tross av at du kanskje ikke helt vil spille det ut – for du skjønner jo sånn halvveis hva som vil skje rundt neste sving – så bare må du spille videre. Det er rent ut magisk.

Så takk, Epic Games, for at dere gir bort gratis spill annenhver uke. Jeg kommer tilbake til dere om det er slik kvalitet som vi serveres videre!

Game Dev Tycoon

Game Dev Tycoon.
Game Dev Tycoon.

En gammel slager jeg knapt husket jeg hadde i Steam-biblioteket, og som jeg ikke har spilt på noen år. Da en kompis fortalte han hadde skaffet seg det, måtte jeg nesten laste inn den gamle lagringsfilen min og prøve igjen. Og man, er jeg dårlig til å lage virtuelle spill! Jeg skjønte aldri hvordan jeg skulle lage gode produkter i dette spillet da jeg spilte i sin tid, men klarte likevel å få 800.000 fans og 840 millioner på bok etter førti år inni spillet.

Da jeg kom tilbake, viste det seg raskt at jeg ikke er blitt noe bedre. Men jeg bare måtte prøve ett spill til, i tilfelle det gikk bra. Første spill fikk anmeldelsene 2/3/2/3. Ikke særlig bra. Neste fikk 1/1/1/1. Kunne definitivt gått bedre. Så fikk jeg plutselig – uten at jeg aner hvorfor – 9/8/9/8. God stemning, masse grunker og fans inn.

Så fikk jeg 1/2/2/1. Ante ikke hva jeg gjorde galt, men jeg bare måtte prøve en gang til. Så slik ble det at klassikeren Civilization II, en 9/9/9/9-tittel fra forrige gang jeg spilte, fikk en oppfølger – Civilization III – som fikk 1/2/1/1. Au da.

Men moro var det!

Endless Space 2

Endless Space 2 – Penumbra.
Endless Space 2.

Den siste helgen i januar var det gratis å spille Endless Space 2, så jeg slo til. Lastet opp spillet, og joda, det gir en viss følelse av «bare én til omgang». Men for alle de gale grunnene. Årsaken er rett og slett at jeg følte at snart – snart – ville dette blir en god spillopplevelse. Snart – snart – ville spillet gjøre det jeg ba den om, og, ikke minst, forklare de tingene jeg trengte å vite i øvingsdelen, og ikke det jeg skjønte av meg selv.

Det skjedde ikke. Skipene gikk ikke dit jeg ville, på tross av at jeg klikket på de rette stedene. Det vil si, av og til gjorde de det. Men ingenting forklarte meg hvordan jeg kunne få mer avanserte skip enn speiderne jeg startet med. Ingenting forklarte hvorfor jeg ikke fikk rikket den negative stolpen for diplomatisk suksess over til positiv, på tross av at jeg prøde å gi alt jeg hadde for å få en avtale. Og, hver 5. omgang eller så klagde spillet over at antivirusprogrammet mitt var dumt, på tross av at jeg hadde gitt alle de tillatelsene den trengte.

Historien hadde potensiale, men det var uklart hvor historien de fortalte sluttet og hvor resultatene av avgjørelsene mine startet. Spillet var rett og slett frustrerende, selv for en godt erfaren Civilization- og Paradox-spiller. Jeg er vant med komplekse spill. Men dette blir ikke noe kjøp.

Joachim

Jeg har spilt en del som enten har blitt eller skal bli artikler her på nettstedet, inkludert Guard Duty og Mage’s Initiation. Men i tillegg har vi en håndfull andre spill.

Mutant: Year Zero

Spillet vekker minner om XCOM.
Mutant: Year Zero.

Jeg skrev litt om Funcoms nye spill i forrige artikkel, men nå har jeg altså fullført spillet. Den høye vanskelighetsgraden som jeg slet litt med forrige gang, ble et mindre problem etter hvert som spillet utviklet seg videre. Jeg vil aldri si at det ble lett, men jeg følte samtidig ikke at jeg var på etterskudd hele tiden. Spillet har en god del sideinnhold, altså kart og kamper som du ikke trenger å gjøre for å fullføre kampanjen, men det er nesten helt nødvendig likevel. Du trenger erfaringen, utstyret og skrapet du plukker opp for å lykkes i kampanjen.

Dette er for så vidt noe jeg liker veldig godt ved spillet – da jeg kom tilbake til et brett som skapte trøbbel etter å ha brukt mye tid på sideinnhold, var det skikkelig tilfredsstillende å ta knekken på fiendene som tidligere hadde drept meg flere ganger. Samtidig vil jeg ikke karakterisere det jeg gjorde som «grinding» – spillet har en gitt mengde fiender, og hver enkelt kampsituasjon har blitt designet på forhånd av utviklerne. Så alt innholdet er sånn sett unikt, og det er aldri snakk om at man gjør de samme tingene om og om igjen.

Alt i alt likte jeg Mutant: Year Zero veldig godt. Det er et utfordrende og intelligent spill med mange stilige aspekter (slik som måten spesialegenskapene fungerer på, der du bør velge egenskaper foran hver kamp i stedet for å bare kjøre på med ett oppsett gjennom hele spillet), lekker grafikk og kule figurer. Brukergrensesnittet har imidlertid overraskende mye å gå på, og jo mer jeg spilte, jo mer irritert ble jeg over merkelige småting i grensesnittet. Forhåpentligvis fikses dette i neste spill i serien, hvis det kommer.

Chuchel

Uh.
Chuchel.

Det tok sin tid, men nå har jeg endelig fått spilt denne sjarmbomben av et spill. Chuchel kommer fra Amanita Design, altså galningene bak Samorost-serien, og er en absurd spillkomedie der du spiller en lodden liten fyr som jakter på et kirsebær. Spillet er delt opp i en lang serie mer eller mindre uavhengige sekvenser, der du må gjennom den ene prøvelsen etter den andre for å få tak i kirsebæret (bare for å stort sett oppleve at det blir tatt fra deg igjen på slutten).

På sitt beste er Chuchel helt herlig. Animasjonene er fantastisk godt laget, og om spillet hadde vært en animasjonsfilm kunne det glidd rett inn på NRK Super og generelt tatt seg bedre ut enn det meste annet som sendes der. Jeg elsker også all humoren i spillet, og alle de nydelige små detaljene som belønner eksperimentering.

Men det kan også være ganske frustrerende, må jeg innrømme, spesielt i de sekvensene som krever at man gjør en serie spesifikke handlinger i riktig rekkefølge. Hvis man da ikke er helt med på spillets logikk, så blir det mye prøving og feiling og stanging mot veggen, og uansett hvor sjarmerende animasjonene er, blir man lei når man har sett dem ti ganger. Heldigvis har spillet et innebygd hjelpesystem, som i seg selv byr på litt komikk (spesielt om du trenger å bruke det flere ganger).

På tross av litt frustrasjon her og der, er dette et spill du virkelig bør spille.

Q.U.B.E. 2

Q.U.B.E. 2.
Q.U.B.E. 2.

Det er alt for lenge siden vi har fått et nytt Portal-spill nå, men heldigvis har vi spill som Q.U.B.E. 2, som byr på førstepersons hjernetrim i samme stil. Det er en langt tørrere og mindre fantasifull opplevelse enn Valves to mesterverk, men gåtene er stort sett intelligente og hyggelige å løse.

Jeg klarte riktignok ikke å spille Q.U.B.E. 2 veldig lenge av gangen, for spesielt i midtpartiet føltes det rett og slett litt fantasiløst. Men det kom seg mot slutten, spesielt etter at alle de ulike mekanismene var introdusert. Et veldig typisk 6/10-spill, egentlig.

At the Gates

At the Gates.

Det første spillet i år jeg virkelig gledet meg til har vist seg å være en aldri så liten skuffelse. Jeg må riktignok innrømme at jeg ikke har spilt det så voldsomt mye – jeg ble litt nedslått av alle de åpenbare manglene som burde ha vært ordnet før lansering. Jeg mener, spillet ble sluppet med en bug som gjorde at tittelmelodien ikke ville spille, og nesten to uker etter lansering har den fortsatt ikke blitt fikset.

Jeg har fortsatt tro på At the Gates, men det burde strengt tatt vært en «early access»-lansering, og basert på utviklerens nåværende fremdriftsplan virker det som jeg bør la det ligge i alle fall frem til høsten. Jaja.


Det var oss, nå er det din tur – hva har du spilt i januar?

2 kommentarer om “Her er spillene vi spilte i januar”

  1. I januar spilte jeg disse spillene:

    Pillars Of Eternity 2:

    Begynte å spille denne igjen etter at de innførte turbasert modus! Dette gjør spillet en del bedre, selv om det ikke akkurat er Divinity 2-kvalitet over implementasjonen. Dessverre er historien og karakterene like dårlige… Det er de i Divinity 2 også, men av en eller annen grunn forventer jeg mer av Obsidian.

    Don’t Starve Together:

    En av kongene på coop-haugen! Fremdeles utrolig gøy sammen med venner.

    Slay The Spire:

    Fyrte opp fullversjonen (spilte det i early acces også), og ble ganske besatt på å runde det igjen. Fikk det til til slutt! Absolutt en kandidat til å bli et av årets 10 beste spill.

    Sunless Skies:

    Og det har denne også! Liker det mye bedre enn forløperen. Fremdeles litt mye blah blah som ikke gir leseren noe som helst, men gameplay funker bedre synes jeg, og dessuten kan man endre tekststørrelse, noe som ikke gikk (i utgangspunktet i alle fall) i det forrige spillet. Fantastisk grafikk og stemning, og selv om det er litt grindete, så er det spennende å utforske de farlige regionene i spillet. Kommer til å komme høyt på manges GOTY-lister.

    • PS: What Remains of Edith Finch er fryktelig oppskrytt. SÅ bra er det da ikke. ;) Men jeg hadde det vel på 10. plass over årets beste spill i 2017, så til å være gåsimulator er det absolutt et av de bedre. Mye bedre enn forferdelige Gone Home f.eks. Historien er grei og måten det presenteres på er bra, men det når ikke Kentucky Route Zero til tåneglene engang. (Hvor i «#%»#%¤#%¤# er siste episode?!)

      Chuchel derimot! Kanskje det beste barnespillet jeg noensinne har spilt. Tror jeg hadde introdusert alle barn til spillmediet med dette spillet. Jeg foretrekker nok de litt mer «voksne» spillene deres selv, da.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.