Inntrykk: The 7th Guest: 25th Anniversary Edition

Dette spillet var revolusjonerende da det kom, men hvor gøy er det egentlig i dag?

The 7th Guest er en bauta i spillhistorien. Spillet, som av selveste Bill Gates ble beskrevet som «den nye standarden innen interaktiv underholdning» ble lansert i 1993, som et av de aller første PC-spillene for CD-ROM-formatet. Det skapte oppsikt ved å kombinere rike, forhåndsrendrede 3D-miljøer med ekte video og skuespillere, på en måte som ikke hadde vært i nærheten av praktisk å gjøre om det hadde blitt lansert på disketter. Resultatet var at hundretusenvis av PC-eiere kjøpte CD-ROM-stasjon for PC-ene sine, og nye maskiner ble utstyrt med slike som standard.

Kake?
Kake?

Nå er The 7th Guest tilbake, i en nyutgave som skal markere spillets 25-årsjubileum. Jeg har brukt noen timer på å pusle meg gjennom spillet, og med forbehold om at det er en rimelig god mengde år siden jeg spilte originalen nå, opplevde jeg den som svært trofast mot kildematerialet. Den har noen forbedringer og endringer her og der, samt et innebygd grafikkfilter som i teorien i alle fall skal gjøre spillet litt penere, men alt det der kan vi komme tilbake til. Først må vi snakke litt om selve spillet.

Galningens drømmehus

The 7th Guest foregår i den forlatte herregården til Henry Stauf, en mildt sagt tvilsom karakter. Han var i mange år en omstreifer, men etter å ha begått et drap begynte han å få merkelige drømmer som inspirerte ham til å begynne å lage lekedukker. Disse ble svært populære, og Stauf ble en respektert mann. At barna som kjøpte dukkene hans hadde en tendens til å dø unge var det tilsynelatende ingen som la merke til, og pengene rant inn. Men de underlige drømmene fortsatte, og inspirerte ham etter hvert til å bruke rikdommen på å bygge en svært uvanlig herregård. Kort etter inviterte han byens fineste borgere på innflyttelsesfest – en fest ingen av dem kom levende hjem fra. Men hva skjedde egentlig, og hvorfor er du plutselig i Staufs uhyggelige hus?

En gang i tiden var dette grensesprengende. Denne sekvensen var nok gøyere å filme enn den er å se på.
En gang i tiden var dette grensesprengende. Denne sekvensen var nok gøyere å filme enn den er å se på.

For å finne svarene på disse spørsmålene må du, satt på spissen, gå fra rom til rom i herregården og løse de ulike gåtene som finnes der. Hver av gåtene fungerer som et separat minispill, som oftest inspirert av en eller annen klassisk puslenøtt, så dette er ikke et tradisjonelt eventyrspill der du finner ting i ett rom og bruker dem i et annet. I starten er mange av herregårdens rom låst, men ved å knekke de tilgjengelige nøttene låser du gradvis opp hele herregården, helt til kun avslutningen gjenstår. Underveis får du se spøkelser eller visjoner, som gjenforteller det som skjedde under den siste festen.

Spillet er i bunn og grunn fryktelig enkelt. Men den stilfulle og en gang så imponerende presentasjonen gjorde det til en slager, og en spill du nesten garantert har vært innom om du spilte PC-spill i første halvdel av nittitallet. Om du opplevde spillet mens det fortsatt var rimelig nytt, satte det helt sikkert også spor. Det teknologiske hoppet de første CD-ROM-spillene representerte var så stort at jeg tipper yngre spillere vil ha problemer med å forstå det – uansett hva man kan si om kvaliteten på dette og andre tidlige CD-baserte spill, var overgangen fra diskett til CD-ROM en av de aller største tekniske revolusjonene i spillindustriens historie.

Hvor godt er dette spillet, egentlig?

Av de tre sjakknøttene i spillet, var det denne jeg likte best.
Av de tre sjakknøttene i spillet, var det denne jeg likte best.

Men dette var altså for 25 år siden. Noen klassikere er eviggrønne, eller i alle fall ikke så langt unna. Jeg tror for eksempel aldri vi vil komme til et tidspunkt der The Secret of Monkey Island ikke lenger vil være en glimrende spillopplevelse. Men The 7th Guest? Jeg vil påstå at vi kom til det punktet allerede på nittitallet.

Da spillet ble lansert var det lett å la seg blende av hvordan det brukte ekte videosekvenser og ga oss et hus man kunne navigere seg rundt i lekker, forhåndsrendret 3D. Men utviklingen gikk i en enorm fart på den tiden, mye raskere enn i dag, og det som imponerte i 1993 var kraftig utdatert allerede få år etter. Det tok faktisk ikke så voldsomt mange årene før 3D-motorene ble så avanserte at de kunne gjenskape The 7th Guests ambisiøse, forhåndsrendrede miljøer i sanntid.

Når teknologien ikke lenger imponerer, er det spillmekanismene og -designet som må bære det meste av opplevelsen. Og det er her The 7th Guest faller flatt, sammenlignet med spill som The Secret of Monkey Island. For hva er det egentlig dette spillet tilbyr, utenom den utdaterte presentasjonen? Jo, en samling puslenøtter som kunne vært hentet fra oppgavesiden i Donald Duck, eller et typisk påskehefte av den typen du finner liggende i tusenvis av hytter langs kysten og i fjellet.

Ett klikk til nå!
Ett klikk til nå!

Flere av nøttene har du garantert vært innom dem før – vi har for eksempel den klassiske sjakknøtten der du skal putte åtte dronninger på spillbrettet uten at noen av dem kan true noen andre – sist gang jeg prøvde meg på den var da jeg i et anfall av galskap valgte å spille gjennom spillsamlingen 75 Spill for Commodore 64. Det er altså det nivået vi ligger på, her. Spill som, hvis man ser bort ifra den fancy grafikken, like gjerne kunne vært laget i BASIC for Commodore 64.

Varierende kvalitet på gåtene

For all del; mange av nøttene er artige, og kan være tilfredsstillende å løse når man går inn for det. Man må gruble litt, og klø seg i skjegget om man har et slikt, og det kan være genuint gøy når man kommer i mål. Da jeg klarte å lukke alle kistene i krypten uten å på noe tidspunkt søke hjelp på nettet, måtte jeg ta skjermbilde i triumf. Men da jeg litt senere i spillet kom frem til en nesten identisk (men et par hakk vanskeligere) gåte, var det mer frustrasjon jeg følte.

Mange av gåtene er rett og slett billige, og noen er direkte kjipe. Lykke til med hermetikkboksene i kjøkkenskapet om du ikke er både synsk og har et absurd godt engelsk ordforråd. Spillets obligatoriske labyrint er fæl selv når man har funnet «hintet» som gjør den til en formalitet. At tre av nøttene er sjakkrelaterte er ikke bare fantasiløst, men også litt kjedelig om du ikke har snøring på sjakk. Og når et av rommene drar frem en grufull variant av hermespillet SIMON, er det fristende å snu i døra.

Jeg klikker snart selv!
Jeg klikker snart selv!

Men greit, majoriteten av nøttene er altså ikke ille. De er bare veldig … ordinære. Det er en grunn til at du finner dem i gamle påskehefter – det er slikt man tar seg til når man har brukt opp alle de andre mulighetene. Slikt man fyller nedetiden med, litt som Sudoku og kryssord og alt det der. Men her er det altså selve ryggraden i spillet.

Så er det jo selvsagt også slik at enkelte er mer begeistrede for denne typen mental gymnastikk enn andre, samtidig som det varierer hvor mottakelig man er for å sette seg ned med en puslenøtt eller to. Sånn sett er i alle fall spillets struktur ganske grei; siden hver nøtt er uavhengig av alle de andre, kan du pusle litt nå og da, når trangen griper deg.

Noen av gåtene har forøvrig blitt justert litt i nyversjonen. Originalen har for eksempel et minispill som er så vanskelig at det i dag finnes minst ett nettbasert program for hjelpe frustrerte spillere å løse det, men utviklerne har gjort dette langt mer overkommelig i nyversjonen. Faktisk tror jeg de har gått litt for langt, ettersom jeg vant på første forsøk uten å noensinne lære meg reglene.

Innpakningen rundt gåtene – handlingen, utforskingen, og så videre – fungerer fortsatt på et vis. Skuespillet er skikkelig dårlig, og jeg kan ikke si at jeg på noe tidspunkt var kjempeinteressert i å komme til bunns i skjebnene til herregårdens avdøde gjester, men det er noe med stemningen og mysteriene som fascinerer likevel. Det er alltid litt artig å låse opp et nytt rom for å se hva som venter deg der. I motsetning til grafikken, er George «The Fat Man» Sangers spøkelsesaktige lydspor like godt den dag i dag som på nittitallet, og det er en viktig bærebjelke i opplevelsen.

Si hva du vil om spillet, men dette er en klassisk sekvens.
Si hva du vil om spillet, men dette er en klassisk sekvens.

Hva med restaureringen?

Så har vi selve nyversjonen, da. Utviklerne har som nevnt foretatt noen spillmessige justeringer, men i det store og hele er spillet det samme. Man kan velge om man vil bruke den gamle grafikken slik den var eller legge over et filter som jevner ut kantene – jeg er vanligvis ikke noen fan av slikt, spesielt ikke når det er snakk om klassisk pikselkunst, men effekten er ganske subtil og egentlig ikke ødeleggende. Skjønt, den får ikke spillet til å automagisk se ut som om det ble laget for HD-skjermer, heller.

Lyden har også fått en oppgradering – skuespillet er dessverre det samme som før, men stemmene er klarere og lettere å høre – og skulle du fortsatt slite med å skjønne hva som sies, kan du skru på teksting. Grensesnittet er litt annerledes enn før, da musepekeren ikke lenger forandrer seg dynamisk (i stedet dukker de gamle musepekeranimasjonene opp på skjermen når du peker på noe). Ærlig talt syntes jeg systemet var bedre før, men noe stort problem er det ikke. At man kan nå kan hoppe over videosnutter og slikt er imidlertid et pluss i boka.

Ah, og kall meg overfladisk, men jeg liker at man nå får en «achievement» for hver nøtt man løser. Det gir meg litt ekstra motivasjon til å streve videre, i stedet for å «jukse meg forbi» vanskelige oppgaver slik man kan via hintboka i biblioteket.

Moro? Nei.
Moro? Nei.

Dessuten er det rikelig med ekstramateriale inkludert i pakka, slik som en gammel dokumentarfilm om utviklingen av spillet og en rekke scener som ikke ble med i spillet. Lydsporet kan også nytes utenfor spillet, og du får til og med en roman med på kjøpet – om du virkelig har lyst til å sette deg inn i universet.

Originalversjonen av spillet er også med, i form av en ferdigoppsatt DOSBox-installasjon inkludert som gratis DLC på Steam og i «extras»-kategorien i GOG. Dette er et ganske gigantisk pluss; jeg vil ikke anbefale den over nyversjonen, men det er viktig å ta vare på historien.

Konklusjon

Utviklerne bak denne jubileumsutgaven av The 7th Guest har gjort en grei jobb med å pusse opp det originale spillet, problemet er bare at det originale spillet ikke er så veldig godt i utgangspunktet. Hvis du ikke har spilt The 7th Guest før, så er det egentlig bare én grunn til å kjøpe dette produktet, nemlig å prøve det som tross alt er en historisk viktig tittel. Du vil neppe elske The 7th Guest, men det vil kanskje fascinere deg, og fra tid til annen vil du helt sikkert også ha det moro – om du er tålmodig og gir det en sjanse.

Jau.
Jau.

Hvis du har spilt spillet før, vet du antakeligvis hva som venter deg. Kaka, edderkoppene, de bisarre animasjonene, skjelettet som spiller orgel … alt er her. Om du ønsker å mimre, er dette en god måte å gjøre det på – utviklerne har slipt bort noen av originalens røffere kanter, og har generelt gjort spillet litt triveligere i prosessen. Og skulle du likevel savne den klassiske utgaven, så er den som nevnt inkludert i pakka.

Om du har lyst til å lese mer om The 7th Guest, kan du lese tilbakeblikket til Erik-André Vik Mamen på Gamer.no. Det har rikelig med sitater fra utviklerne, som blant annet nevner at spillet var inspirert av kultklassikeren The Fool’s Errand.

Du kan kjøpe The 7th Guest: 25th Anniversary Edition på GOG og Steam. En eldre nyutgave er ute på mobil (men utviklerne bedyrer at PC-versjonen ikke er basert på denne). Jeg fikk en anmelderkopi av spillet direkte fra utviklerne.

En kommentar om “Inntrykk: The 7th Guest: 25th Anniversary Edition”

  1. Joachim er overfladisk! ;) Dette spillet var egentlig ikke spesielt bra i 1993 heller…. Jeg likte det aldri veldig godt, men ble jo selvsagt imponert over videosekvensene!

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.