Dette spillet imponerer fortsatt med sin avanserte vannfysikk.
Jeg har en absurd mengde spill på Steam, og majoriteten av disse har jeg faktisk aldri spilt. Nå har jeg imidlertid tatt grep for å i alle fall få spilt noen av de uspilte titlene i biblioteket mitt. I denne serien får jeg et nettsted som heter Random Steam Game Picker til å velge et tilfeldig Steam-spill fra profilen min. Så skal jeg spille det i én time (såfremt jeg får det til å fungere), og når timen er omme skal jeg bedømme spillet utfra ett enkelt spørsmål: Kommer jeg til å fortsette å spille dette spillet?
Hydrophobia: Prophecy
Steam Game Picker måtte ha et par forsøk for å finne et spill jeg ikke har spilt denne gangen. Først fikk jeg forslag om å spille Motorhead, som jeg til og med har skrevet om på Spillhistorie.no (hvorfor døde den PlayStation 1-spill på Steam-greia bort så raskt, forresten?). Det andre forslaget var Type:Rider – et actionspill om typografi, og mye artigere enn det høres ut. På tredje forsøk ble Hydrophobia: Prophecy trukket opp av flosshatten.
Min første reaksjon var et aldri så lite sukk, for etter Hacker: Evolution, Ancient Space og Elf hadde jeg håpet å få et spill med et genuint godt rykte. I stedet ble det nok en tittel med middelmådig metascore og brukeranmeldelser i «mixed»-land.
Historien bak denne utgivelsen er faktisk litt trist. Hydrophobia ble skapt av det uavhengige utviklerstudioet Dark Energy Digital. Det brukte en egenutviklet spillmotor som het HydroEngine, og hadde tatt flere år å lage. Spillet debuterte på Xbox Live Arcade i 2010, der det fikk en mildt sagt blandet mottakelse. Dark Energy Digital ga imidlertid ikke opp spillet sitt, og investerte store ressurser i å fikse problemene. Det endelige resultatet var Hydrophobia: Prophecy, som ble sluppet i 2011 for Xbox 360, PlayStation 3 og Steam.
Men selv om spillet kanskje ble fikset (det finner vi i alle fall snart ut av), kunne det ikke redde studioet, som la ned virksomheten i 2012.
Jeg kjøpte Hydrophobia: Prophecy den 29. juni 2011, tilsynelatende i sommersalget på Steam. Dagen etter løste jeg nemlig inn noe som het Summer Sale Prize – SpaceChem DLC på kontoen min. Spillet har altså ligget uspilt på kontoen i rundt åtte år, så selv om jeg ikke har høye forhåpninger var det i alle fall på tide å få kommet i gang med det.
Flytende by
Handlingen finner sted i en fremtid der en økologisk katastrofe har ført til at havnivået har økt betraktelig. Kombinert med overbefolkning er resultatet at det begynner å bli veldig trangt om plassen på land. En av løsningene har vært å bygge gigantiske, flytende byer, og det er en slik handlingen finner sted på. Du spiller en usedvanlig atletisk ingeniør ved navn Kate ..uh, ettellerannet, ombord på superskipet Queen of the World.
Kort etter at spillet starter viser det seg en gjeng terrorister – som mener at total utryddelse av menneskehten er den eneste løsningen på den globale krisen – har kommet seg ombord i skuta og klart å sabotere den. Nå er det tilsynelatende din jobb å stoppe dem før skipet går ned.
Spillet er et tredjepersons actionspill som kombinerer plattformhopping, utforsking og kamp. Ikke noe nytt der, altså, men spillet har ett massivt ess i ermet: Spillmotoren HydroEngine. Den sikrer nemlig dynamisk vannfysikk i stor skala, og ærlig talt? Vannet i dette spillet er fortsatt skikkelig imponerende.
Det er for eksempel utrolig kult å skyte i stykker et vindu og se hvordan vannet fosser inn i rommet, for så å smelle inn i veggen på andre siden. På sitt beste er det faktisk litt som å spille hovedrollen i en katastrofefilm, og det hadde ikke overrasket meg å treffe på en brølende Kristoffer Joner i skipets korridorer.
Vannet er ikke bare en imponerende, visuell effekt. For det første spiller det en stor rolle i spillets mer gåteaktige sekvenser, og for det andre vil den dynamiske vannfysikken kunne hjelpe og hindre deg i kampsituasjoner. Brennende olje vil for eksempel flyte og følge strømmen, forhåpentligvis rett mot en gjeng fiender.
Det er riktignok ikke til å komme unna at fysikkmotoren gjør noen rare ting av og til, og vannet ser ikke alltid like ekte ut (noen ganger minner det mer om vesenet i The Abyss). Men det gjør jo bare historien bak spillet enda tristere – hvis de kunne gjøre dette for ti år siden, hva kunne ikke dagens konsoller og PC-er få til om utviklerne hadde klart seg og fått videreutvikle teknologien sin?
Overraskende spennende start
Da jeg startet å spille Hydrophobia: Prophecy ble jeg overrasket over hvor raskt jeg ble hektet. Det tar bare noen minutter fra spillet har begynt til dritten har truffet vifta, som de sier, og selv om presentasjonen er foreldet og stemmeskuespillet er så som så, er selve handlingen overraskende engasjerende. Spillet benytter seg av rikelig med skriptede sekvenser, og det hele utvikler seg i forrykende tempo.
I likhet med Enslaved: Odyssey to the West, veksler spillet mellom plattformhopping, enkel gåteløsning og kamp, noe som sikrer at det hele tiden føles variert. Et slags hacking-minispill er også inkludert, og det fungerer helt greit.
Men det er ikke uten grunn at spillet har et litt dårlig rykte. Plattformhoppingen er helt grei, selv om merkelige «bugs» av og til skaper problemer, men kamp er … ikke så veldig kult. Det er riktignok mye dynamikk i kampsystemet, takket være vannfysikken og de mange ulike typene ammunisjon du etter hvert får tilgang på. Men selve skytingen er langt fra tilfredsstillende, og fiendene er kjedelige og forutsigbare. Enda verre er det i de tilfellene der du slåss i rom overfylt med vann, og må forholde deg til dykkere som angriper fra flere kanter.
Ingen av disse tingene klarte å ødelegge den første timen, men det er urovekkende hvordan omgivelsene ble mer og mer generiske og repetitive jo lenger jeg kom i spillet. I starten var miljøene distinkte og interessante, men mot slutten av timen beveget jeg meg gjennom den ene grå og pregløse korridoren etter den andre, og uten vannet ville spillet rett og slett sett dritkjedelig ut. På samme måte virker det som kamp tar opp stadig mer plass, og jeg mistenker nok at de neste timene ikke vil være like spennende og varierte som den første.
Men jeg kommer til å fortsette å spille Hydrophobia: Prophecy. Jeg garanterer ikke at jeg kommer til å fullføre det, men per nå koser jeg meg fortsatt, og jeg ser dessuten at jeg har kommet til den andre akten (av tre) allerede. Så det virker som spillet er rimelig kort, noe som sikkert hadde irritert meg fra et «valuta for pengene»-perspektiv i 2011, men som nå egentlig bare er en bonus. Jeg mener, jeg har lyst til å se hele spillet, men jeg vet jo at hvis det varer i ti-femten timer, så er det ekstremt usannsynlig at jeg orker å runde det.
… noen dager (og to timer med spilling) senere
Okay, det som har skjedd er at artikkelen har blitt liggende upublisert en liten stund, og i mellomtiden har jeg fullført spillet. Så jeg kan jo like godt gi min endelige dom her. Kort sagt, så hadde jeg helt rett i mine to siste antakelser. For det første, blir spillet mye mer repetitivt etter den første timen, og historiefortellingen tar også betydelig mindre plass. For det andre, er spillet veldig kort – det tok meg like over tre timer å fullføre. Hadde det tatt mer tid, så hadde jeg ikke orket.
Merk, jeg sier «fullføre», men i rettferdighetens navn ga jeg opp sistebossen etter noen forsøk. Den var bare skikkelig irriterende og langdryg, så jeg overlot jobben til noen på YouTube.
Generelt sitter jeg med en følelse av at dette er et spill som ble dyttet ut døra lenge før det egentlig skulle. Handlingen gir egentlig mindre og mindre mening, og det er masse løse tråder som aldri blir nøstet opp. Jeg er faktisk ikke helt sikker på om skipet ender opp med å synke eller ikke, for eksempel.
Helt på slutten fikk jeg også tilgang på «magiske» spesialegenskaper, som lot meg manipulere vannet. Veldig kult, selv om kontrollene er litt klumsete, men det innføres godt under en halvtime før spillet er over, og brukes kun i et par situasjoner før sistebossen. Så det virker nesten litt meningsløst – her virker det åpenbart at utviklerne hadde større ambisjoner enn tid og budsjett tillot.
Men okay. Hydrophobia: Prophecy var faktisk et rimelig hyggelig bekjentskap. Definitivt et «B-spill», og et spill som burde ha vært mye bedre enn det endte opp med å være (hadde bare utviklerne fått en rik utgiver med på laget…). Men med unntak av et par veldig frustrerende kampsituasjoner og den nevnte sistebossen, hadde jeg det moro her. Vannfysikken er dessuten fortsatt såpass imponerende at jeg har lyst til å gi spillet en nølende tommel opp.