Steam-lotteriet: Satellite Reign

Syndicates åndelige oppfølger skal testes i én time.

Jeg har en absurd mengde spill på Steam, og majoriteten av disse har jeg faktisk aldri spilt. Nå har jeg imidlertid tatt grep for å i alle fall få spilt noen av de uspilte titlene i biblioteket mitt. I denne serien får jeg et nettsted som heter Random Steam Game Picker til å velge et tilfeldig Steam-spill fra profilen min. Så skal jeg spille det i én time (såfremt jeg får det til å fungere), og når timen er omme skal jeg bedømme spillet utfra ett enkelt spørsmål: Kommer jeg til å fortsette å spille dette spillet?

Det første spillet som ble trukket ut denne gangen var Amid Evil. Endelig et spill fra 2019 – bare synd jeg allerede har spilt det. Solide saker, da.

Cyberpunk-taktikk i Satellite Reign.
Cyberpunk-taktikk i Satellite Reign.

Satellite Reign

På forsøk nummer to ble det full klaff, med Satellite Reign. Dette er et av de mange spillene jeg har støttet på Kickstarter og lignende, og av en eller annen grunn ikke fått spilt. Jeg er glad for at jeg har vært med å sikre at det ble laget, men jeg føler meg jo litt dum for at jeg faktisk ikke ga spillet et forsøk da jeg fikk belønningen min for å ha backet det. Lanseringen fant sted i august 2015, så nå er det virkelig på tide å få valuta for pengene.

Satellite Reign er et åpen verden-basert cyberpunk-spill tungt inspirert av Bullfrog-klassikeren Syndicate, utviklet av en gjeng som blant annet inkluderer Syndicate Wars-produsent Mike Diskett. Syndicate er en av nittitallets store kultklassikere, og et spill jeg koste meg mye med på Amiga i sin tid, så det bør med andre ord være ganske åpenbart hvorfor jeg backet dette spillet i utgangspunktet.

Dette er sannsynligvis et spill av den typen som man ikke får et fullgodt inntrykk av etter én time, men jeg får bare prøve.

Du starter med tre agenter, og et av de første oppdragene handler om å få den fjerde ut av fengsel.
Du starter med tre agenter, og et av de første oppdragene handler om å få den fjerde ut av fengsel.

[en time senere]

Jepp, jeg hadde rett. Det føles som jeg kun har skrapt litt på overflaten av hva dette spillet har å tilby, men jeg liker mye av det jeg ser her. Samtidig kan jeg ikke si at det har klart å «hekte» meg så langt. Jeg tror nok jeg må gi det mer tid.

Generisk cyberpunk-fremtid

Jeg skal ikke kaste bort plass på bakgrunnshistorien, det holder å vite at handlingen finner sted i en erketypisk cyberpunkverden der internasjonale selskaper har tatt over det meste, og du representerer et lite selskap med store planer. Disse involverer selvsagt rikelig med lovbrudd, for som vi vet fra virkeligheten er det ikke mange større selskaper som kvier seg for litt skittent spill om de tror de kan komme unna med det.

En av agentene kan analysere spillmiljøet for å se koblingen mellom systemer som kan hackes (og lignende) og hva de styrer.
En av agentene kan analysere spillmiljøet for å se koblingen mellom systemer som kan hackes (og lignende) og hva de styrer.

I praksis styrer du en gjeng agenter rundt i en åpen og overraskende stor by, sett skrått ovenfra. Det hele starter med en lineær øvingsdel der du får presentert de grunnleggende spillmekanismene. Den er litt tam, men varer heldigvis ikke så voldsomt lenge. Du styrer gjengen din som i et sanntidsstrategispill, bare at dette er en litt mer taktisk affære ettersom du kun har fire individuelle agenter. Siden de har ulike egenskaper lønner det seg å detaljstyre dem, og ofte spre dem ut.

Allerede i første skikkelige oppdrag fant jeg ut at Rambo-taktikk ikke fungerer så godt i dette spillet. Jeg feilet ganske hardt, og mistet hele teamet mitt. Heldigvis ble de klonet tilbake i aksjon, og jeg kunne gå tilbake til tegnebrettet. På forsøk nummer to gikk alt mye bedre. Da holdt jeg agentene mine i skjul, studerte layouten til området jeg skulle infiltrere, brukte hackeren til å snike seg forbi vaktene og ta ut sikkerhetssystemene, og generelt oppføre meg som en cyberpunk-versjon av Egon Olsen med en perfekt gjennomføring av en fullstendig «tima og tilrettelagt» plan. Gøy!

Mange muligheter

Jepp, cyberpunk-estetikken er i orden. Spillet ser faktisk veldig bra ut i bevegelse.
Jepp, cyberpunk-estetikken er i orden. Spillet ser faktisk veldig bra ut i bevegelse.

Så langt ser det ut som spillet generelt byr på mange ulike tilnærmingsmåter og stor frihet. Handlingen finner som sagt sted i en åpen by, og det som er litt interessant her, er at alt forgår på samme kart. Så hvis jeg skal infiltrere en bank, for eksempel, er det ikke slik at jeg går inn i et separat kart for det oppdraget. I stedet befinner hele anlegget seg i selve bykartet slik at jeg kan studere stedet, sjekke ulike måter å komme seg inn på, og planlegge alt på forhånd.

Dessuten er det allerede nå flere oppdrag tilgjengelig samtidig, så det ser ut som man kan styre fremdriften i spillet sitt slik man ønsker. Den følelsen av å være sjef over spillopplevelsen sin liker jeg godt – det er derfor jeg elsker åpen verden-spill generelt, og i tillegg er spesielt glad i spill som Mount & Blade, Battle Brothers og Space Rangers 2. Så langt føler jeg Satellite Reign trykker på veldig mange av de riktige knappene for min del. I tillegg elsker jeg cyberpunk-estetikken her – natt, regn, neon, hologrammer og glorete, animerte veggreklamer – det er så godt som perfekt.

Jeg ser at jeg fortsatt har mye å oppdage. Spillet har for eksempel et forskningssystem jeg så langt ikke har fått testet i særlig grad, og det er også mulig å skaffe nye (ufrivillige) agenter for kloning. Individuelle agenter har ulike egenskaper, og spillet har også rollespillaktig figurutvikling slik at man gradvis vil få tilgang på nye muligheter ettersom agentene blir bedre.

Jeg har ikke kommet såpass langt at jeg kan skape såpass kaos enda.
Jeg har ikke kommet såpass langt at jeg kan skape såpass kaos enda.

Litt «tørt»?

Samtidig har altså ikke Satellite Reign helt klart å hekte meg så langt. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det, men jeg merker at jeg må grave litt for å finne motivasjon til å spille videre. «Handlingen» fortelles gjennom tekstbaserte e-poster, og alt føles litt fjernt og uinteressant. Spillet har ikke lykkes å etablere meg i noen interessant kontekst, og dermed har jeg heller ikke fått noen skikkelig følelsesmessig investering i situasjonen.

Jeg trenger kanskje noe mer enn følelsen av å være en mellomleder i et tvilsomt selskap, selv om selve jobben har vist seg trivelig så langt (det er nok litt mindre trivelig for de stakkars undersåttene mine, som må bøte med sitt blod for mine feil).

Jeg kommer uansett til å spille videre. Hvor lenge vet jeg ikke, men jeg liker som sagt mye av det jeg har sett så langt, og syntes mange av de elementene jeg ikke har fått så mye erfaring med enda virker spennende. Jeg mistenker uansett at det som kommer til å avgjøre spillets fremtid for min del rett og slett er de individuelle «oppdragene». Så lenge de er varierte og byr på interessante problemstillinger og spillmuligheter, så kan det godt være jeg vil bruke mye tid på Satellite Reign selv om det skorter litt på innlevelsen.

PS: Hvis du føler deg fristet til å prøve Satellite Reign selv, anbefaler jeg at du umiddelbart skrur av «automatic screen rotation» i innstillingene. Den funksjonen resulterer bare i at kameraet gynger på en veldig ubehagelig måte.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: