Gnnngh!
Jeg har en absurd mengde spill på Steam, og majoriteten av disse har jeg faktisk aldri spilt. Nå har jeg imidlertid tatt grep for å i alle fall få spilt noen av de uspilte titlene i biblioteket mitt. I denne serien får jeg et nettsted som heter Random Steam Game Picker til å velge et tilfeldig Steam-spill fra profilen min. Så skal jeg spille det i én time (såfremt jeg får det til å fungere), og når timen er omme skal jeg bedømme spillet utfra ett enkelt spørsmål: Kommer jeg til å fortsette å spille dette spillet?
Jeg holder i skrivende stund fortsatt på med Satellite Reign. Etter cirka tre timer med spillet er jeg litt på samme sted som etter den første – spillet er ikke så engasjerende som jeg skulle ønske. Samtidig begynner jeg i større og større grad å få øynene opp for alle de taktiske mulighetene spillmekanismene tilbyr, og jeg ser for meg at det er mulig å få til noen skikkelig komplekse og tilfredsstillende operasjoner her.
Men jeg trenger noe å holde på med ved siden av, så jeg klikker meg inn på Random Game Picker igjen.
En liten omvei
Det første spillet jeg får opp er NyxQuest: Kindred Spirits, som debuterte på Wiiware i 2009 og kom til Steam året etter. Dette har jeg spilt, i 21 minutter, og jeg får et lite dilemma. 21 minutter er veldig lite, og jeg husker selvsagt ingenting av opplevelsen. Så i praksis vil det være som å spille et spill jeg ikke har spilt. Men det kunne jeg si om Recettear også, og ideen med dette prosjektet var jo å finne nye spill å spille. På ett eller annet tidspunkt har jeg spilt NyxQuest, og ikke likt det nok til å bruke mer enn 21 minutter på det.
Men ga jeg det en skikkelig sjanse den gangen? Recettear spilte jeg jo tross alt i over én time, som er minstekravet mitt i dette prosjektet.
Så … jeg laster det ned, og tester det. Liker jeg det ikke, hopper jeg bare videre.
[cirka 40 minutter senere]
Jeg ga opp, men nå har jeg i det minste spilt NyxQuest i over én time totalt! Spillet startet ganske bra – det er et hjernetrim-/plattformspill der man må utnytte seg av halvrealistisk fysikk for å løse gåter og overvinne hindringer (litt som Trine-spillene, egentlig). Etter hvert får man også mulighet til å manipulere verden rundt seg ved hjelp av musepekeren (det lukter veldig «hvordan kan vi utnytte Wiimoten?» av den biten). Og det er ganske gøy. Spillet har solide nøtter, og det ser helt fint ut da det uten problemer støtter moderne oppløsninger. Men det er også litt knotete å kontrollere, og jeg syntes ikke kontrollene egner seg så godt til de farligere situasjonene der spillet krever raske og/eller nøyaktige bevegelser.
Men kombinasjonen av litt knotete kontroller og økende vanskelighetsgrad gjorde at jeg likte spillet mindre og mindre jo lenger jeg kom, og da jeg støtte på den første bossen fikk jeg nok. Jeg kunne nok ha fortsatt, og en del av meg skulle ønske at jeg hadde gjort det da spillet var nytt. Men livet er for kort, og så videre. Nå har jeg i alle fall fått bittelitt ekstra valuta for pengene jeg brukte på spillet i 2010. Og kan gå videre til noe nytt. Nærmere bestemt (trommevirvel!) OMSI 2!
Tilbake til åttitallet
OMSI 2 er en simulator der du får rollen som bussjåfør i (Vest-)Berlin på åttitallet. Jeg kjøpte det i forbindelse med sommersalget i 2015, og på tross av at jeg ikke har spilt det enda har jeg lenge hatt lyst til å prøve det.
Jeg trives nemlig veldig godt i selskap med for eksempel American Truck Simulator, men føler samtidig at litt variasjon er på sin plass ettersom jeg har spilt SCS Softwares lastebilspill i fryktelig mange timer nå. Dessuten vokste jeg jo opp på åtti- og nittitallet, og har brukt mye tid i busser ikke helt ulike de som simuleres i spillet. De eldste bussene jeg husker å ha kjørt med var nok fra syttitallet, kanskje bygd ved Brødrene Repstads Karosserifabrikk i ex-nabokommunen Søgne, og dette var noen helt andre beist enn de overprisede bussene jeg en sjelden gang tar i dag (i så fall etter en gåtur, på tross av at det bor betydelig flere mennesker i bygda mi nå enn på åttitallet kommer det ikke lenger buss hit).
Det er derfor ved godt mot jeg starter OMSI 2 for første gang. Hovedmenyen virker riktignok ganske arkaisk, og ta en titt på det eneste tilgjengelige profilbildet:
Ikke så veldig fristende å bruke. Jeg går ut av spillet og lager meg noe annet, som jeg heldigvis får valgt uten problemer. Så er det bare å hive seg ut i det første øvingsoppdraget for å få lært hvordan jeg kjører buss!
Vel. Det er lettere sagt enn gjort. Etter at øvingsoppdraget har mast i det uendelige om hovedmenyen (jeg har forlatt den allerede, OMSI 2!) får jeg beskjed om å trykke Shift og Z for å aktivere en informasjonsrad i grensesnittet. Jeg trykker Shift og Z flere titalls ganger, uten at noe skjer. Så tenker jeg at jeg skal gå inn i innstillingsmenyen for å se om kanskje en annen tastekombinasjon aktiverer informasjonraden i stedet, men da får jeg opp en feilmelding om at jeg ikke får lov til å gå inn i innstillingene mens jeg er i øvelsesoppdraget. Gnngh!
Ved en feil trykker jeg på innstillingsknappen i menyen en ekstra gang, og den samme feilmeldingen kommer opp på nytt – men bak selve menyvinduet. Det betyr at jeg ikke lenger kan trykke på knappen som stenger feilmeldingen, samtidig som jeg ikke kan trykke på noe annet i menyen før jeg faktisk har stengt feilmeldingen! Så spillet er helt låst.
Alt+CTRL+Delete.
Jeg starter spillet på nytt, og denne gangen går jeg inn i innstillingene for å sjekke de ulike tastaturkombinasjonene. Som jeg mistenkte; spillet ga feil instruksjoner. Jeg skulle ha trykket Shift og Y i stedet. Bevæpnet med denne kunnskapen starter jeg øvingsdelen på nytt, og får passert det problematiske stedet. Det første øvingsoppdraget er ekstraordinært langdrygt, med forferdelig mye gnål om ulike måter å kontrollere kameraet på. Når jeg endelig skal gå videre til neste øvingsoppdrag, krasjer spillet.
Okay, så nå har jeg «spilt» i 28 minutter. Tiden flyr når man, eh, har det moro.
Nytt øvingsoppdrag, nye problemer
Jeg starter spillet på nytt, og går inn i andre øvingsoppdrag. Det begynner selvsagt ikke med kjøreleksjoner, i stedet må det lære meg å laste inn busser og velge mellom disse. Den første gangen det skal hente opp grensesnittet for å velge nye busser, får jeg opp en feilmelding på tysk, og spillet låser seg. Alt+CTRL+Delete, igjen.
Nok et forsøk. Denne gangen klarer jeg å velge buss uten problemer, opp til flere ganger (her skal alle detaljer inn med teskje!). Og til slutt får jeg sette meg i førersetet, og starte bussen min. Haha. Neida. Jeg gjør det jeg på kronglete vis får beskjed om – jeg klarer å sette nøkkelen inn i tenningen, starte det elektriske systemet, og så skru på lyset over meg, men å starte bussen? Samme hvor mye jeg prøver, nekter bussen å starte. Jeg vet ikke om det er fordi øvingsoppdraget har låst seg igjen eller om jeg har gjort noe galt.
Argh. Jeg går til slutt tilbake til hovedmenyen. Gjett hva som skjer? Joda, spillet krasjer.
Så nå har jeg spilt i 43 minutter uten å få start på bussen min engang. Nå er jeg lei, så jeg ignorerer øvingsdelen. I stedet starter jeg et nytt spill, og overlater bussen til en datastyrt sjåfør (det lærte jeg nemlig hvordan jeg skulle gjøre). Han starter bussen og begynner å kjøre, og så tar jeg over igjen. Siden bussen nå er i gang, kan jeg bare fortsette å kjøre uten å bry meg med oppstarten. Woohoo! Endelig kjører jeg buss!
Håndkontrolleren fungerer ikke (jeg prøvde å få spillet til å sette den opp automatisk, men det gjorde tydeligvis ikke noe som helst), så jeg må styre med nummertastaturet og flytte kameraet ved å holde inne musehjulet og bevege musen. Det er veldig knotete. Jeg klarer selvsagt heller ikke å finne ut hvordan jeg åpner dørene for å slippe folk inn i bussen, og jeg gidder ikke å rote i menyen nå – da krasjer sikkert spillet, uansett. Så de sure tyskerne får bare stå igjen på bussholdeplassen. Tschüss!
Selve kjøringen virker overraskende troverdig, og lydene er det ingenting å si på – de tar meg rett tilbake til åttitallet og de gamle skranglekassene jeg på mystisk vis har begynt å savne. Grafikken er dessverre forferdelig dårlig. Nå er riktignok OMSI 2 fra 2013, og dermed litt eldre enn jeg egentlig trodde, men selv etter den standarden ser det ganske kjipt ut. En viss sørgmodig stemning klarer det likevel å skape. Busstilbudet var kanskje bedre på åttitallet, men byene så tristere ut.
Kjøreturen ender med at jeg kjører ned et par fotgjengere og får beskjed om at de ble stygt skadet. Jeg kan fortsette, men på dette tidspunktet velger jeg å gjøre et nytt forsøk på å konfigurere kontrolleren (forgjeves), og starte på nytt. Uten å gå gjennom flere øvingsoppdrag eller kanskje gå på YouTube for å finne instruksjoner (det hadde nok vært det lureste) blir det bare med eksperimenteringen, og jeg går raskt lei av å surre målløst rundt i de triste omgivelsene.
OMSI 2 fremstår fortsatt litt interessant. Ikke bare fordi jeg liker disse meditative, rolige spillopplevelsene, men også fordi jeg finner tanken på å være virtuell tidsturist i åttitallets Berlin veldig fascinerende. Og så liker jeg jo simulatorer generelt, og det virker faktisk som OMSI 2 er en ganske solid simulator. Under alle problemene. Men disse problemene har samtidig ødelagt alt jeg måtte ha av motivasjon for å lære meg å spille det skikkelig. Man skal aldri si aldri, men nå som den frustrerende timen med OMSI 2 er over, tror jeg ikke jeg kommer til å røre spillet igjen.