Lokal flerspiller i strategispill

Ofte er det gøyest å spille strategispill med folk man sitter rett ved siden av.

Denne helgen var jeg på hyttetur med en venn, som jeg har kjent helt siden vi var klassekamerater på barneskolen. Vi har i årenes løp hatt mye moro med dataspill sammen, og helt siden spill som The Patrician og The Settlers hektet oss på Amiga har vi hatt en forkjærlighet for strategispill som støtter lokal flerspiller. I årene som fulgte har vi kost oss med alt fra Capitalism Plus til diverse spill i Civilization-serien, men som vanlig når man blir «voksen» og får stadig flere forpliktelser har det i de siste tiårene gradvis blitt mindre og mindre tid å vie til slikt. Og når vi først har hatt anledning til å treffes, har det vanligvis vært andre interesser som har blitt prioritert.

Patrician III. Hvorfor lages det så få slike spill nå for tiden?
Patrician III. Hvorfor lages det så få slike spill nå for tiden?

Men da vi dro på tur denne helgen hadde vi med en bærbar PC, med en håndfull installerte spill på. Så etter å ha kommet frem på fredags kveld, fått varmet opp hytta til en levelig temperatur og fått middagen på bordet, bestemte vi oss for å teste noen av dem. Vi endte opp med å spille Patrician III, et spill ingen av oss har spilt på over femten år, og … vel, det ble veldig sent, for å si det slik. «Tidlig» er kanskje et mer dekkende ord.

Noen spill er best sammen

Det er noe eget over å spille strategispill sammen med noen som befinner seg i samme rom som deg. Disse spillene krever generelt ikke at du konsentrerer deg så voldsomt om den fysiske spillingen, så det blir lettere å snakke sammen underveis. Både om det som skjer i spillet – og der er det jo ofte mye å diskutere med spill i denne sjangeren – og helt andre ting. Det minner selvsagt mye om å spille brettspill, men jeg syntes ærlig talt det er litt bedre. Det går glattere, fordi man slipper oppsettet og ryddingen, og selv om man spiller et spill man ikke har spilt på femten år slipper man å studere regelboka for å finne ut hva som er lov og ikke, og hvem som har rett når man er uenig om noe. Det holder å eksperimentere, så passer datamaskinen på reglene.

I tillegg hjelper det jo at dataspill ofte inkluderer datamotstandere – utenom det briljante Twilight Struggle skal de fleste brettspillene jeg kjenner til og liker helst bli spilt av tre eller flere. Vi valgte dessuten et spill der vi (i den tidlige fasen, i alle fall) egentlig ikke konkurrerer med hverandre i særlig stor grad. Patrician III er et handelsspill satt til hansatiden, der hver spiller får rollen som skipsreder og må prøve å skaffe seg rikdom og ære ved å blant annet kjøpe og selge varer på et dynamisk marked. Vi eksisterer i samme verden og påvirkes av de samme systemene, men utenom situasjoner som at jeg kjøpte opp all den billige vinen i Luebeck én dag før han la til kai der var det sjeldent at vi påvirket hverandre direkte. Så tonen var alltid veldig trivelig, og vi hjalp hverandre med råd og ideer underveis.

Jeg var innom Spectromancer en tur etter å ha kommet hjem igjen. Det fine med dette spillet er at det ikke er like balansert som nyere samlekortspill, så man kan finne noen ganske sprø strategier.
Jeg var innom Spectromancer en tur etter å ha kommet hjem igjen. Det fine med dette spillet er at det ikke er like balansert som nyere samlekortspill, så man kan finne noen ganske sprø strategier.

Vi kunne selvsagt valgt et litt mer konkurransefokusert spill, og startet faktisk slik også, med samlekortspillet Spectromancer. Mange av de beste flerspillerminnene mine kommer nettopp fra slike spill, der spillopplevelsen blir ekstra spennende av at man kan identifisere muligheter motstanderen har, og sitter og krysser alt som er av fingrer og tær for at han ikke ser det du ser. Men det var ikke den opplevelsen vi var ute etter denne gangen.

Ikke se, jeg spiller nå!

Jeg har tidligere skrevet en liten artikkel om turbaserte strategispill der det er meningen man ikke skal se hva motstanderen foretar seg. Disse er jo litt mer utfordrende å spille lokalt, da man er avhengig av å ha noe å gjøre når motspilleren tar turen (men nå for tiden som folk uansett bruker halve dagen med blikket festet på mobilskjermen er vel ikke det så problematisk). Det blir ofte litt mindre sosialt under selve spillingen, da man ikke kan sitte ansikt til ansikt og heller konsentrerer seg om hvert sitt, men til gjengjeld byr det på rikelig med samtalemuligheter i pausene, der man prøver å lokke motspilleren til å si så mye som mulig mens man røper så lite som mulig selv.

Fra litt for mange år tilbake husker jeg jo hvordan vi etter et par timer med romstrategispillet Master of Orion II stort sett hadde nok diskusjonstemaer for å fylle gåtur på en times tid.

Space Empires IV. Jeg er usikker på om jeg hadde turt å prøve dette spillet igjen.
Space Empires IV. Jeg er usikker på om jeg hadde turt å prøve dette spillet igjen.

Apropos romstrategi – de mest absurde flerspillerminnene mine var det et annet slikt spill som sto for, nemlig Space Empires IV. Dette monsteret av et spill hadde utrolig mye man kunne foreta seg, fra detaljert bygging av skip (og testing av disse) til mikrostyring av planetene, og etter å ha spilt en stund begynte hver tur å ta såpass med tid at kameraten min av og til kom opp, brukte halvannen timer på turen sin mens jeg typisk ventet i et annet rom (eller til og med ute), og så – etter den obligaturiske labbeturen – gikk hjem igjen slik at jeg fikk ta min tur. Dette resulterte også i minner jeg verdsetter høyt, men jeg tror ikke jeg ville gjentatt det i dag (det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at vi aldri fullførte noen spill i Space Empires IV).

Nettspilling har blitt triveligere

Med Space Empires IV hadde nok fordelene ved å spille over nettet vært så store at de totalt hadde overskygget ulempene ved å ikke treffes, og vi kunne heller fokusert på andre opplevelser når vi møttes. Men dette var i en litt annen tid, med litt andre muligheter, og jeg tror rett og slett ikke nettspill var aktuelt. Jeg tror ikke jeg hadde bredbånd engang, skjønt spillet hadde vel «play by mail»-funksjonalitet så vi hadde ikke trengt å tenke på tellerskrittene. Heldigvis har uansett verden gått fremover på akkurat det punktet.

I dag har vi jo også mulighet for prating over Skype, Steam og så videre, og der får man jo fort mye av det samme sosiale aspektet som med lokal flerspiller. Noe av det artigste jeg har gjort var å spille rollespill (av Dungeons & Dragons-varianten) over Skype, og det var en svært sosial opplevelse selv om jeg ikke var fysisk sammen med de jeg spilte med.

Steam har forøvrig også fått en spennende løsning for å spille lokale flerspillerspill over nettet, selv om et spill i utgangspunktet ikke har støtte for slikt. Det virker riktignok som dette er en funksjon utvikleren selv må aktivere, så det er for eksempel ikke gjort med Patrician III. Jeg har ikke testet denne selv, men tipper den kommer til å bli brukt i fremtiden. Selv om jeg fortsatt håper at vi får anledning til noen runder med lokal flerspiller også. Lite slår tross alt et godt spill i godt selskap, gjerne med god mat og drikke til.

2 kommentarer om “Lokal flerspiller i strategispill”

  1. Du har veldig gode poenger om forskjellen på analoge brettspill og lokal turbasert flerspiller! Det er veldig lenge siden jeg har spilt turbaserte spill lokalt. Gjorde det stadig vekk under oppveksten… Har ikke tenkt over det før. Det er jo også ekstra koselig å gjøre det på hytta slik som dere gjør. Det er langt fra det samme å spille slike spill over Discord o.l :)

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.