Her er det ugler i mosen.
På lista over spillnavn som også kunne vært navnet på ei svartmetallplate må vel Agony figurere ganske høyt. Nå snakker jeg selvsagt ikke om det ugne, nye spillet ved samme navn, men om Amiga-spillet fra 1992. Legg til spillets coverbilde, og jeg ville ikke blitt overrasket om noen lot seg lure om en smarting hadde flyttet det fra spillseksjonen til musikkseksjonen i butikken:
Når man starter selve spillet, og tittelmelodien begynner å smyge seg ut av høyttalerne, er man imidlertid i veldig annerledes territorium. Den beroligende og mildt sagt nydelige pianolåten komponert av Tim Wright og arrangert av Franck Sauer (mer om det senere) står i skarp kontrast til det som kommer senere, og er i mine ører en av spillhistoriens flotteste melodier. Bare hør:
Med tanke på låtens rolige natur er det kanskje litt rart at den fikk nytt liv noen år senere, på albumet Stormblåst fra det norske svartmetallbandet Dimmu Borgir. Nå er selvsagt ikke deres versjon – Sorgens Kammer – noen ren klone, men likhetene er veldig mange og veldig vanskelige å komme unna. Flere deler er som grabbet direkte fra Agonys tittelmelodi. Lytt, og døm selv:
Det ble jo en ganske fin låt ut av det, selv om jeg – som i en periode av livet mitt brukte å starte Agony bare for å høre tittelmelodien om og om igjen – hele tiden føler at den går «feil». Endringene oppleves mest av alt som om de ble lagt inn for at advokatene skulle holde kjeft. Og det beste segmentet i Agonys tittelmelodi er ikke med, det var antakeligvis litt for lystig.
Siden internett finnes, oppdaget selvsagt originalkomponist Tim Wright Dimmu Borgirs låt etter hvert, og han var ikke spesielt begeistret:
– Hvis du kunne tenke deg å høre en coverversjon av den [«gale»] tittelmelodien, så kan du jo skaffe deg albumet Stormblåst (1996) fra Dimmu Borgir. Det er en låt der som heter Sorgens Kammer, og det er en åpenbar «rip-off» av min musikk. Jeg har kontaktet dem, men fikk bare unnskyldninger, og det er ikke verd å saksøke dem for de få kronene jeg ville fått. Jaja, livet suger!
Forandringer under utviklingen
Nå lurer du kanskje på hvorfor det står [«gale»] i sitatet over. Det er fordi dette ikke var den første «kontroversen» med denne låten. Tim Wright befant seg i England, og jobbet for utgiver Psygnosis, mens utvikleren av spillet befant seg i Belgia. De het Art & Magic, og besto av en gjeng ekstraordinært talentfulle folk som senere skulle skape blant annet PC-klassikeren Outcast.
Da Tim Wright fikk i oppgave å lage tittelmelodien, arbeidet han under den antakelsen at låten måtte skvises inn på langt mindre diskettplass enn det utviklerne egentlig ønsket å gi den, så han lagde en versjon med svært komprimerte «samples». Da utviklerne mottok denne, valgte de å oppgradere pianolydene til noen som hørtes bedre ut (og tok mer plass).
Det var Franck Sauer som sto for den jobben, og underveis gjorde han en liten feil ved å legge inn en pianosample med feil oktav. Jeg syntes jo resultatet ble knall, men hvis du vil høre låten slik Tim Wright opprinnelig sendte den fra seg, har du den her:
En dag må jeg forøvrig skrive mer om selve spillet, som har mye mer interessant ved seg enn denne historien om tittelmelodien. Agony er et sideskrollende skytespill der du styrer ei ugle(!) gjennom animerte og storslagne miljøer, akkompagnert av musikk som absolutt ikke er like rolig som tittelmelodien. Det er et av få spill i denne sjangeren jeg faktisk har mestret ordentlig.
Tilhengere av japanske spill i samme sjanger vil kanskje nedlatende beskrive Agony som en «euroshmup», men det får så være. Her kan du se spillet i sin helhet (hopp rett til ca 4:20 om du er lei av tittelmelodien nå):
Dimmu Borgir er ikke alene om å ha latt seg «inspirere» av spill. Da Zombie Nation knabbet en liten låt fra Lazy Jones på Commodore 64, ble den som resultat verdens mest kjente spillmelodi.
Coverbildet er hentet fra Mobygames.