Kan et covedisk-spill konkurrere med Pinball Dreams (og Fantasies)? Nei, men det har et lite ess i ermet.
Jeg holder som vanlig på med et tullete (men litt gøy) prosjekt: Jeg spiller alle flipperspillene som ble lansert på Amiga i plattformens kommersielle levetid, i den rekkefølgen de ble lansert (anslagsvis; jeg har ikke eksakt data på alt her). Litt av poenget med serien er å belyse sjangerens utvikling, men jeg håper også at den kan være med å gi et innblikk i hvordan både Amiga-plattformen og spillindustrien selv utviklet seg, fra et litt annet perspektiv enn det vi er vant med.
Hvis du ikke har fått med deg tidligere artikler i serien, kan du skrolle helt ned i bunnen for lenker. Vi er fortsatt i 1992, og tidligere i år har vi fått det revolusjonerende Pinball Dreams, det nesten skremmende dårlige Soccer Pinball og det utrolig nok enda dårligere Magic Ball. Og Pinball Fantasies, kanskje (mer om det under mellomoverskriften!).
Reflexity: Pinball Challenge
Her må jeg starte med å si at dette spillet kom ut omtrent samtidig med Pinball Fantasies; jeg er usikker på om det kom ut litt før eller litt etter. Utviklerne hadde i alle fall ikke hatt tid til å prøve Fantasies da de leverte spillet fra seg for utgivelse, så i den grad det spiller noen rolle er det Pinball Dreams jeg sammenligner det med.
Reflexity: Pinball Challenge ble lansert via Amiga Fun, et tysk/britisk Amiga-blad som prøvde å skille seg ut fra de overraskende mange andre tyske og britiske Amiga-bladene ved å fokusere mindre på selve «blad»-biten og mer på coverdiskene. I stedet for den vanlige kombinasjonen av demoer og gratisspill kom hvert nummer av Amiga Fun med eksklusive fullversjoner av spill ikke tidligere gitt ut. Den britiske utgaven kom bare ut i tolv nummer, og ble så erstattet av Amiga Mania som fortsatte litt til.
Med tanke på at det neppe ble betalt ut voldsomme summer til utviklerne av de ulike spillene, er det ikke kjempeoverraskende at kvaliteten ofte var litt laber. Men ikke alltid; Amiga Fun ga for eksempel ut romspillet Alianator, utviklet av ingen ringere enn Volker Wertich, mannen som i praksis soloutviklet det første Settlers-spillet. Det spillet er en aldri så liten ukjent perle på Amiga.
Jeg tror at Reflexity: Pinball Challenge kun kom ut via den tyske Amiga Fun-varianten. Spillet ble utviklet av Hitech Studio Designs, som tidligere hadde laget Snake-aktige Raster Runner på Commodore 64. Det ble deres siste spill, skjønt programmerer Andras Molnár var senere involvert i blant annet shareware-klassikeren Tyrian på PC. Jeg aner ikke om Reflexity ble utviklet med håp om å havne i stallen til en større utgiver, eller om det var ment for Amiga Fun eller noen andre i samme gate (et diskmagasin, for eksempel) fra starten av.
Stilig presentasjon
Skal jeg starte med å si noe positivt om dette spillet, kan jeg trekke frem presentasjonen. Vi er jo i en helt annen og mye lavere liga enn Pinball Dreams her, men jeg liker at spillet kjører én enkelt stil, og bare går hundre prosent for den. Vi er i litt Giger-aktig guffegrøss-land, men der spesielt logoer og slikt vekker veldig minner om tidlige Psygnosis-spill. Faktisk skulle det ikke forundre meg om spilltittelen, Reflexity: Pinball Challenge, er et aldri så lite nikk til Shadow of the Beast-utvikler Reflections. Musikken liker jeg også, skjønt lydeffektene er litt tamme.
Det er også åpenbart at utviklerne har lagt flid i spillet. Fra den animerte teksten på toppliste-skjermen til hvordan spillet belønner deg med et ekstra bilde under innlastingen om du har 1 MB minne (i selve spillet antar jeg det er lydeffekter det ekstra minnet fylles med) – det vitner om utviklere som har både talent og yrkesstolthet. Jeg liker også høyttaleren ved siden av spillbrettet, som animeres i takt med musikken.
Jeg kan jo fortsette med å si at hvis ikke Pinball Dreams hadde eksistert på dette tidspunktet, ville Reflexity hatt en av de mer kompetente fysikksimuleringene så langt. Men det sier jo egentlig ikke så mye – fysikksimuleringen er ikke noe å skryte av, når alt kommer til alt, og Pinball Dreams eksisterte jo.
Men! I rettferdighetens navn har faktisk Reflexity et lite ess i ermet her. Det har nemlig multiball, som du kan få på den klassiske måten ved at du lagrer baller et spesielt sted på brettet, og så skytes de ut samtidig – blant annet når du dør, noe som er veldig hendig. Manglende multiball var en av få svakheter jeg fant i Pinball Dreams, og så vidt jeg kan huske har ingen av de andre flipperspillene jeg har testet i denne serien hatt det heller. Godt gjort, Reflexity!
Følger i tradisjonen til Pinball Wizard
Reflexity: Pinball Challenge tar et lite steg tilbake til de eldre Amiga-flipperne ved å droppe skrolling og krympe spillbrettet til å få plass på én enkelt skjerm, sammen med grensesnittet som det legger til høyre for brettet. Det har bredere brett enn ekte maskiner – nesten kvadratisk. Det er det siste spillet i denne serien som velger en slik enskjermsløsning. Om vi hadde tatt med PC-spill også ville vi sett den igjen i blant annet det kjente Windows-spillet Space Cadet.
Spillbrettene – det er tre av dem, pluss et bonusbrett du kan teleportere kula til når du oppnår 150 000 poeng – varierer i kvalitet. Det første er litt tamt, ærlig talt. Det har litt mye greier som hindrer fri bane til toppen, og det er ikke veldig lett å oppnå ting i det. De to andre er bedre, og det tredje er i mine øyne det kuleste. Det er også det mest avanserte, med en tredje flipper og muligheten til å bytte lysende mål med flipperne (vanlig i ekte spill). Det har også en ekte spinner, som jeg først nå innser at var en graverende(!) mangel i Pinball Dreams. Alle brettene har tydelige oppgaver du kan gjøre for å låse opp ting, men igjen syntes jeg dette funker best på det tredje brettet.
Det teite er at Reflexity: Pinball Challenge er et av disse spillene der du må komme deg gjennom brettene etter tur for å spille dem. Siden det første er det kjipeste – og vanskeligste – vil det ikke overraske meg om flesteparten av de som har prøvd spillet kun har sett det ene brettet. Heldigvis kommer manualen til unnsetning, for der står det rett og slett et par juksekoder du kan bruke for å se alt spillet har å by på. Skriv SEE2 eller SEE3 på tittelskjermen for å starte på henholdsvis brett 2 eller 3. Men uansett, dette er et klart negativt aspekt ved spillet.
Reflexity: Pinball Challenge er uansett laaaaaangt fra seriens verste spill. Faktisk byr det på en god del moro, om du klarer å nullstille kravene til ballfysikk og brettdesign. Og finner ut hvordan du skal komme til brett to og tre uten å faktisk fullføre det første. Om jeg hadde fått dette på en coverdisk, hadde jeg faktisk vært veldig fornøyd. Det får en sterk fem av ti herfra.
Her kan du se hele denne artikkelserien (listen vil automagisk utvides når vi publiserer nye saker):
