Flyspillet Skyfox representerte et tidlig møte med 3D-action. Er det fortsatt gøy?
Commodore 64 var den første ordentlige spillplattformen jeg eide, og som barn var det generelt actionpregede spill som opptok meg mest. Bilspill, skytespill, romspill, plattformspill – du vet, spill der du i praksis kan starte spillingen og ha det moro uten instruksjoner eller læringsoppdrag.
Et fellestrekk for de fleste av disse spillene var at de aldri prøvde å late som om de var noe annet enn spill. Pitstop II var et glimrende bilspill, men jeg skjønte selvsagt at det ikke var som å kjøre racerbil i virkeligheten. På samme måte som jeg skjønte at selv Hollywood-krig ikke minnet noe som helst om det som skjedde i Commando, Rambo: First Blood Part II eller Green Beret og at 1942 ikke ga noen særlig god representasjon av luftkamp.
Samtidig var det ett spill som stakk seg ut og fascinerte meg veldig: Skyfox, fra Electronic Arts. I de fleste andre spillene jeg spilte styrte jeg en todimensjonal «sprite» på skjermen, mens dette plasserte meg i den virtuelle cockpiten til et futuristisk kampfly. I stedet for å se alt sammen bakfra eller fra et slags fugleperspektiv, så jeg spillet fra synsvinkelen til piloten – jeg var piloten.
Invasjon i fremtiden
Skyfox bruker førstepersons synsvinkel, og er et flyspill med «falsk» 3D-grafikk. Alle fiendene er egentlig bare flate 2D-objekter som skaleres basert på hvor langt du er unna dem, men det fungerer. I dag er det nok lett å flire av den blokkete grafikken, men da jeg spilte Skyfox på åttitallet var det imponerende hvordan fiendens stridsvogner startet som små flekker i det fjerne før de vokste seg stadig større og fikk flere detaljer jo nærmere jeg kom. For meg var dette helt nytt.
Konseptet i spillet er rimelig enkelt, men det er en spennende dynamikk her som gjør det interessant. Du befinner deg på en koloni et sted i verdensrommet, og angripes av fiender fra en annen planet. Fiendene angriper med en viss mengde svevende moderskip, som ikke bare er farlige i seg selv men stadig sender ut stridsvogner og bombefly. Disse vil igjen oppsøke dine installasjoner på kartet, og prøve å ødelegge dem.
Du kan hele tiden få opp et kart over slagmarken som viser hvor fiendene befinner seg, og ved å studere dette må du velge hva du skal fokusere på. Målet er å få kverket moderskipene og så moppe opp det de har rukket å slippe løs, men om en eller flere installasjoner er i fare må du heller tenke forsvar. Prioriteringer er viktig; angripes flere steder samtidig må du ta kjappe beslutninger om hvilke det er størst sjanse for å redde, og i hvilken rekkefølge du eventuelt skal prøve. Spillet settes ikke på pause når kartet er oppe, så hvert sekund teller.
Et interessant element er at for å bekjempe stridsvogner og moderskip må du holde deg nær bakken, mens bombeflyene beveger seg over skylaget på planeten. Du kan manuelt fly opp og ned, men det er betydelig bedre å bruke knappene U og D for å hurtig veksle mellom de to. Å slåss mot raske fly er ganske ulikt å slåss mot de relativt statiske stridsvognene på bakken, og her kan det gjerne hjelpe å bruke missiler i stedet for kanonene dine.
Om du går tom for missiler, tar mye skade eller står i fare for å gå tom for drivstoff kan du ta turen tilbake til din egen hovedbase og lande der, for å reparere og få tilbake tapte ressurser. Ellers har du tre liv (fly) for hvert oppdrag.
Wikipedia beskriver Skyfox som en «combat flight simulator», og der syntes jeg nok definisjonen av ordet simulator tøyes vel langt selv om spillet har et autentisk preg over seg som jeg ikke hadde opplevd før. Siden vi uansett er i fremtiden her er det riktignok ikke så urealistisk at du slipper å forholde deg nevneverdig til fysikkens lover når du flyr – det kan vi anta teknologien på kampflyet ditt tar seg av. Du trenger i praksis kun peke nesa i den retningen du vil fly. Bare følg litt med på høydeindikatoren, for selv om det ikke er umiddelbart dødelig å krasje i bakken er det ikke å anbefale, heller.
Har du hastverk har flyet også en grei «afterburner»-funksjon, og du kan dessuten la autopiloten ta deg rett til nærmeste fiende. Det er uansett veldig lite dødtid i Skyfox, spesielt på høyere vanskelighetsgrader der det føles som fiendene er overalt.
Har det holdt seg?
Det er en risikosport å ta frem igjen gamle spill man likte i barndommen, for mange av dem har enten ikke tålt tidens tann, eller var ikke så gode som man egentlig trodde (det gjelder for så vidt ikke bare spill). Men samtidig føler jeg overraskende ofte at disse spillene faktisk holder mål den dag i dag, så lenge man prøver å møte dem på halvveien. Man må gjøre noe med forventningene på forhånd – ikke nødvendigvis skru dem ned, men justere dem – og samtidig være åpen i møte med friksjonen som ofte oppstår når man spiller spill designet under helt andre forutsetninger enn moderne spill.
Med det i mente, var jeg egentlig ikke spesielt overrasket da jeg startet opp Skyfox igjen nå nylig og hadde det moro med det. Jeg måtte i praksis lære hele greia på nytt, men det gikk greit nok – manualen finnes på nettet, og jeg klarte meg tross alt uten den da jeg var barn. Spillet har dessuten solide opplæringsoppdrag og svært gode systemer for å skreddersy vanskelighetsgraden. Så det tok ikke veldig lang tid før jeg hadde kontroll og kunne konsentrere meg om å avverge stadig mer komplekse og omfattende invasjoner.
Jeg skal selvsagt ikke overdrive hvor gøy det er å spille Skyfox i 2026, men det er raskt og akkurat passe taktisk. Grafikken går nærmest silkeglatt, i alle fall sammenlignet med mange tilsvarende Commodore 64-spill, og selv store slag er såpass kjapt overstått at det ikke er noen krise om ting går galt og du må starte på nytt. Selv lastepausen som kommer hver gang du veksler mellom bakkenivå og kamp i skyene er tolererbar, skjønt jeg hadde aldri orket å spille spillet fra kassett.
Så skal det jo sies at det blir litt ensformig. Spillet har en serie spesialoppdrag der fienden starter i spesifikke posisjoner og følger visse mønstre, og disse tilfører en viss variasjon. Men når du først har utslettet hundre stridsvogner er det ikke slik at de neste hundre blir særlig annerledes. Som barn var spillet akkurat passe avansert, men som voksen (eller kanskje bare som en spiller med betydelig mer sjangererfaring) syntes jeg det blir for enkelt til at det klarer å holde oppmerksomheten i lengden.
Jeg er uansett glad for at jeg prøvde Skyfox på nytt, og faktisk brukte litt tid på å sette meg inn i det igjen, for det var et trivelig gjensyn.
Om spillet
Skyfox kom opprinnelig til Apple II i 1984, og ble utviklet av Ray Tobey. Han sto selv for Commodore 64-versjonen, som ble lansert året etter. Dermed er denne svært trofast mot originalen, samtidig som Tobeys erfaring sikret at den gikk svært glatt. Spillet ble gitt ut av Electronic Arts, og Commodore 64-versjonen hadde solgt over 250 000 solgte kopier innen 1989. Spillet kom også til en rekke andre plattformer, inkludert ZX Spectrum, Amiga, Atari ST og Mac. Det fikk også en oppfølger, utviklet av Dynamix.
Toppbildet og de andre scannede bildene er hentet fra Mobygames.