Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.
Vi har tatt en titt på UltraCore, spillet som ikke så dagens lys før etter tjuefem år etter at det ble utviklet. Utgaven vi har sett nærmere på er til PlayStation 4, men spillet skulle egentlig ha kommet til noen helt andre plattformer.
Spillets historie
Ganske mange forbinder nok utvikleren Digital Illusions/DICE med Battlefield-serien, men det svenske studioet har lang fartstid som går helt tilbake til begynnelsen av 90-tallet. Deres første spill kom til Amiga og etter hvert DOS, og inkluderte blant annet de klassiske flipperspillene Pinball Dreams og Pinball Fantasies.
UltraCore het opprinnelig HardCore, og skulle etter planen utgis til både Amiga, MegaDrive og Mega CD rundt samme tid som de olympiske leker ble arrangert her til lands. Det sies at spillet var så nært som 99% ferdigutviklet, og var ganske klart for å dukke opp i butikkhyllene verden over. Det ble også publisert flere artikler i Segas magasiner, der spillet ble vist frem, og det var mange som ventet på det ferdige produktet.
Like før lanseringen nærmet seg, valgte daværende utgiver Psygnosis å trekke det hele. Årsaken var at de heller ville fokusere på utgivelser til Sonys PlayStation, hvor fokuset hadde skiftet helt til 3D-grafikk. Sony hadde kjøpt opp Psygnosis i 1993, så det kan spekuleres i at de ønsket at deres fremtidige konsollutgivelser kun skulle være til sin egen plattform.
Selv om den kansellerte utgivelsen ble et nederlag den gangen, har heldigvis det så og si ferdige produktet blitt tatt godt vare på. I 2018 ble det annonsert at den tyske utgiveren Strictly Limited Games skulle fullføre spillet og sørge for at det ble utgitt. Sammen med en av grunnleggerne til DICE og en av deres tidligere utviklere, ble det endelig ferdig. Litt artig er det at de benyttet seg av et Sega MegaDrive-utviklersett for å få det ferdigstilt.
Siden Sony sitter med rettighetene til tittelen HardCore, måtte spillet få et nytt navn, og det endte med UltraCore. Spillet så først en utgivelse til Analogues Mega-SG konsoll, som en del av pakken, og har i etterkant fått videre utgivelser både digitalt og fysisk til PlayStation 4, PlayStation Vita, Nintendo Switch, og sist, men ikke minst MegaDrive.
Skikkelig gøy!
Det er med stor glede at jeg fyrer i gang spillet, selv om det hadde vært mest moro å kunne teste det på min originale MegaDrive. Det er ikke mye til konfigurasjonsmuligheter i spillet, så det er egentlig bare å sette i gang.
Spillet gir ikke noen introduksjon på hva det går ut på rent handlingsmessig, det er tut og kjør med en gang. I all hovedsak er det to ting vi kan gjøre med figuren vi styrer, nemlig hoppe og skyte. Våpenet vi starter med har uendelig med kuler, og vi kan hurtig skyte så mye vi bare måtte orke.
Det tar ikke lang tid før vi møter på de første fiendene, og det er ganske mange varianter av dem. De tåler ikke så mye før de er satt ut av spill, men de rekker som oftest å få sendt av gårde noen kuler i vår retning slik at vi må hoppe litt unna. Blir man først truffet er det ingen umiddelbar krise, vi har et eget barometer som viser hvor mye helse vi har igjen.
Enkelte fiender gjør mer skade enn andre, og det merkes desto lengre ut i spillet vi kommer. Ender det med at vi dør, så kommer vi raskt tilbake akkurat der vi var. Livene har vi ikke uendelig av, og som det ofte var tilbake på den tiden har vi et begrenset antall fortsettelser før vi må starte helt på nytt. Heldigvis finner vi både helse og ekstraliv underveis.
Selv om spillet er av sjangeren «run and gun» er det ikke så lineært som man skulle tro. Har du spilt titler som Super Metroid og Turrican fra samme epoke så kjenner du til at man må utforske for å få med seg alt. Det må vi i UltraCore også, det er nok av skjulte skatter som oppgradering av våpen, nye våpen og ekstraliv. Ofte ble disse oppdaget ved rene tilfeldigheter, enten ved å skyte litt vilt rundt, eller at det plutselig viste seg å være en skjult inngang her og der.
Ikke så langt som man skulle tro
Spillet er ikke så langt som man skulle tro, og består av fem brett. Hvert brett har en midtseksjon med en miniboss, og til slutt en hoved-boss. Men selv om det ikke er så innmari langt må man regne med litt prøving og feiling. Spillet er forholdsvis lett med tanke på fiendene og utforskingen. Bossene i seg selv er artige, men de opplevdes aldri som vanskelige, faktisk føltes de litt underutviklede. Enten det, eller så har utviklerne bare valgt å ikke være like sadistiske mot oss som spillere. Akkurat det settes pris på, for mange spill fra tidlig på nittitallet hadde en vanskelighetsgrad som fort kan ta knekken på pågangsmotet.
Der det stoppet opp under spillingen her i gården, var noen av plattformdelene som fikk meg til å dø ufattelig mange ganger på samme sted, og det skal sies at det kom ut et par gloser i frustrasjon. Platformbiten er det generelt ikke så mye negativt å si om, men det er noen steder hvor du må hoppe høyere ved hjelp av trampoline-aktig underlag, som så vidt sender deg over kanten du skal til. Bommer du her ender det nesten alltid med at du faller ned og enten dør på grunn av skaden du tar ved fall, eller at det er noe annet som gjør såpass skade at du dør umiddelbart.
For å pirke litt mer, så burde hoppingen vært litt mer polert, slik at det også ble mer presist. Det var merkbart at hoppingen ikke var så responsiv som den burde ha vært, for det er et lite dødpunkt fra man trykker på knappen til handlingen utføres på skjermen.
Når man endelig kommer seg forbi disse hindringene forsvinner frustrasjonen fort, og alt er bare gøy igjen.
Konklusjon
UltraCore er en absolutt vinner, og det er nesten så det felles en gledeståre på vegne av utviklerne som endelig fikk spillet utgitt. Enda det var litt frustrasjon her og der, så har det vært utrolig gøy fra start til slutt.
Etter at spillet ble fullført første gangen gjorde jeg noen refleksjoner, og startet det opp på nytt. Ikke at det måtte tenkes over om det var bra eller ikke, men heller for å være sikker på at det positive inntrykket jeg satt med var riktig. Og faktisk likte jeg det enda bedre etter andre runde. UltraCore føles naturlig nok litt gammeldags, og faller kanskje best i smak hos veteraner som kjenner godt til hvordan eldre spill virker. Den nyeste generasjonen bør nok ha det litt i bakhodet før det kjøpes.
Et ekstra pluss får spillet for musikken. Det er mulig å velge det originale lydsporet som har ivaretatt MegaDrive lyden ganske godt. Alternativ nummer to er et moderne lydspor, hvor flere kjente artister innen synthwave har vært med å bidra.
UltraCore er blant annet tilgjengelig på Switch, PlayStation 4 og Vita.
Vi har fått tilgang på et anmeldereksemplar av UltraCore fra utgiver Inin Games, og teksten er basert på testing av dette. Alle bildene er tatt selv.