Det er Picross – men på Commodore 64.
En periode i livet mitt hadde jeg hodepine hver dag. Dette irriterende problemet hadde en ganske enkel og heldigvis ufarlig grunn; jeg var fullstendig hektet på Nindendo DS-spillet Picross, og det å pusle sammen stadig tøffere visuelle «kryssord» på den vesle skjermen var for mye for både øynene og hjernen min.
Et morsomt konsept
Picross var mitt første møte med det som ofte kalles nonogram-nøtter. I disse puslenøttene presenteres du for et rutenett. Alle rutene er tomme i starten, og meningen er å finne ut hvilke som skal være merket og hvilke som ikke skal det. Ved hver rad og over hver kolonne ser du ett eller flere tall, og ved å tolke disse tallene får du informasjon om hvor mange ruter i hver rad/kolonne som skal være merket, og i hvilken rekkefølge.
Hvis det for eksempel står 6,3 ved en rad betyr det at det at det er to bolker med merkede ruter, der den første består av seks ruter og den andre tre. Hvis det bare er ti ruter i raden, er saken biff og karbonade og alt det der – da skal rutene merkes slik: XXXXXXOXXX. Det er fordi det alltid må være minst én tom rute mellom bolkene og 6+1+3=10. Hvis det imidlertid er femten ruter i raden vet du ikke spesifikt hvor de to ulike bolkene skal ligge – skjønt du har fortsatt nok informasjon til å merke enkelte ruter hvis du aktiverer den logiske sansen din.
Prosessen med å gradvis fylle ut brettet fungerer i stor grad som i Sudoku eller kryssord (eller de glimrende Hexcells-spillene, for den saks skyld), der du begynner med de mest åpenbare rutene og gradvis arbeider deg videre ved hjelp av den informasjonen du allerede har avdekket. Det er overraskende gøy og vanedannende, og veldig tilfredsstillende når du avdekker det skjulte motivet i rutenettet.
I dag finnes det rikelig med nonogram-baserte puslespill på det aller meste av moderne plattformer, og hvis du har Steam installert kan jeg anbefale Pictopix, en versjon med elegant grensesnitt, utfordrende gåter og rikelig med funksjonalitet (som også har blitt kraftig utvidet siden min artikkel om lanseringen).
Commodore 64 vil også være med
For ikke lenge siden dukket en ny versjon av spillet opp, denne gangen for den alltid like dagsaktuelle Commodore 64-plattformen. Det heter Grid Pix, og kommer fra skaperen av det briljante hjernetrimspillet Millie and Molly – et spill jeg anbefaler alle å prøve. Jeg kan ikke akkurat si at jeg følte noe voldsomt behov for et nonogram-spill på Commodore 64, men utviklerens rulleblad gjorde at jeg likevel punget ut de kronene det kostet å få en digital utgave på Itch.io.
Grid Pix kommer med hundre forskjellige nøtter i stigende vanskelighetsgrad. Det begynner med superlette 5×5-rutenett for å introdusere spillet, men går raskt over til 10×10. Majoriteten er på 15×15 ruter, som ser ut til å være det største spillet støtter (det er begrenset hvor mye man kan skvise inn på skjermen når man i tillegg skal ha et brukbart grensesnitt der, men det er mulig å lage temmelig vanskelige nøtter selv med 15×15 ruter).
I utgangspunktet fryktet jeg at kontrollsystemet kom til å være litt kronglete, all den tid man bruker joystick og ikke mus eller stylus. Men det fungerer veldig greit, egentlig. Trykk én gang for å merke en rute, en ekstra for å sette inn kryss (et hjelpemiddel som indikerer at ruten ikke kan være merket – kjempeviktig å utnytte seg av), og tredje gang for å slette rutens innhold. Holder du inne knappen kan du bevege kursoren over flere ruter for å gi dem valgt innhold – nyttig for å spare tid. Det eneste problemet er at å rette feil kan noen ganger oppleves litt kronglete.
Det er ikke noe lagresystem, men man får passord for hvert brett, og hvis du spiller på emulator eller TheC64 kan du jo lagre via disse.
Elegant presentasjon
Grensesnittet ellers er elegant. Et sjakkbrettaktig bakgrunnsmønster gjør det enklere å få et overblikk over spillbrettet (slik at du ikke trenger å telle ruter hele tiden), og som forventet i et spill som dette vil hjelpetallene bli grå når du har merket riktig antall ruter i riktig rekkefølge (merk at dette bare er en hjelpefunksjon, ikke en fasit). Ellers ser alt rent og pent ut, med fine farger og stilrent design. På samme måte som med Millie & Molly er det lite som røper at dette er et Commodore 64-spill og ikke et indie-spill med retroinspirert design, med mindre man vet hva man skal se etter.
Selve nøttene har så langt vært veldig solide. Vanskelighetsgraden har gått jevnt oppover, og selv om jeg begynner å føle meg som en veteran i denne sjangeren har jeg måttet klø meg godt i skjegget noen ganger. Det har samtidig alltid vært en vei videre, som har blitt funnet etter litt leting.
Jeg har ikke blitt like hektet på Grid Pix som jeg i sin tid ble på Picross, men det er vel strengt tatt bare naturlig, med tanke på hvor mange timer jeg har brukt på denne typen spill i årenes løp. Men jeg har ofte startet spillet i emulatoren Vice, og hatt den i bakgrunnen mens jeg har gjort andre ting. Så har jeg brukt fem-ti minutter på å løse en nøtt, før jeg har pauset emulatoren og lagt den ned igjen. Hvis du er glad i Commodore 64 og kunne tenke deg et spill i denne gata er absolutt Grid Pix å anbefale.
Spillet er tilgjengelig for nedlasting på Itch.io. Alternativt kan du kjøpe det i fysisk utgave fra RGCD.