Gode, gamle spill: Stunt Car Racer

Dette mesterverket av et bilspill er ikke for de pysete.

Gode, gamle spill er en serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert som en del av vår julekalender for 2020.

• Navn: Stunt Car Racer
• Utvikler: Geoff Crammond
• Utgiver: MicroStyle (MicroProse)
• Første utgivelsesår: 1989
• Originale plattformer: Amiga, Atari ST, PC, C64, Amstrad, ZX Spectrum

Britiske Geoff Crammond er nok mest kjent som hovedmannen bak nittitallets store Formel 1-simulator, Formula One Grand Prix. Men allerede i 1984 skapte han det som ofte regnes som den første ordentlige racingsimulatoren, Revs, og noen år senere tok han konseptet til nye høyder – bokstavlig talt.

Luftig racing

Stunt Car Racer finner sted på spesialbygde berg-og-dalbaner, der de fleste nybegynnere vil ha problemer nok med å holde bilen på banen i en hel runde. Her får vi ville hopp og mildt sagt utrivelige svinger, og resultatet av å feile er som regel et luftig svev fulgt av et smell når bilen treffer bakken. Heldigvis er banemannskapet lynraske, og med mindre du totalhavarerer heises du raskt opp på banen igjen.

I motsetning til åttitallsbilspill flest, har Stunt Car Racer i alle fall et av beina sine trygt plantet i simulatorsjangeren, og skilter med ekte 3D-grafikk og realistisk fysikk enten hjulene dine er på banen eller i lufta. Dette betyr at spillet blir litt vrient å mestre, for når banene er som de er skal det ikke store feil til før man havner utenfor. Samtidig er denne mestringsprosessen svært tilfredsstillende, og spillets kampanjestruktur resulterer dessuten i en håndterbar vanskelighetskurve der man gradvis introduseres for nye baner og nye utfordringer.

Hvert løp er en duell mellom to biler, og siden vi fortsatt er på åttitallet kan du ikke regne med realistiske kollisjoner, så her lønner det seg å holde seg unna motspilleren i stedet for å prøve å dytte ham (eller hun) ut av banen. Du trenger forøvrig ikke å spille mot datamaskinen, siden flere versjoner av spillet har støtte for flerspiller via nullmodemkabel.

Nitro på tanken

For å hjelpe deg har du en begrenset mengde nitro som kan aktiveres når som helst. Dette kan være et nødvendig hjelpemiddel for å klarere de lengste hoppene, spesielt om inngangen ikke har vært helt perfekt. Men det er samtidig et hjelpemiddel som må brukes med omhu, for det å ha for mye fart kan også lede til problemer. Ikke bare kan du risikere å fly rett ut av banen, men du kan også gjøre betydelig skade på bilen om du ikke får en jevn landing etter et hopp. I tillegg gjør jo gasspedalen fint lite nytte for seg mens hjulene er i lufta.

Stunt Car Racer imponerer neppe med verken grafikk eller bildeoppdateringsfrekvens i dag, og det å for eksempel spille Commodore 64-versjonen – som regnes som en klassiker for den plattformen – gir et godt bilde av hvordan ideer om ytelse og spillbarhet har endret seg betraktelig i årenes løp. Men på for eksempel Amiga er det fortsatt en skikkelig heftig opplevelse, spesielt med en uoffisiell «patch» som gjør at spillet kan utnytte seg av raskere maskinvare enn hva det opprinnelig ble laget for (i WHDLoad-versjonen aktiveres turbomodus med F2).

En liten funfact til slutt: PC-versjonen ble utviklet av Creative Assembly. Jepp, Total War-folkene.

Bildene er fra Mobygames.

Jeg legger inn en liten anekdote her, siden spillet ble utgitt av MicroProse. Selskapets mest kjente utvikler, Sid Meier, har fortalt i selvbiografien sin at selskapets minstekrav til bildeoppdateringsfrekvens på åttitallet var fire bilder per sekund. Klarte de bare tre, mente de at spillet var uspillbart og det måtte optimaliseres videre. Men fire var greit.

• Apropos lav bildeoppdateringsfrekvens: Du får ikke 60 bilder per sekund i dette spillet!