Spillhistories klassikerkalender – luke 16

Welcome to the Fantasy Zone.

Vi har kastet oss på julekalendertrenden vi også, men siden dette er Spillhistorie.no kan du selvsagt ikke vinne noe. I stedet får du rett og slett bare gleden av å lese om ett nytt retrospill, hver dag frem til og med julaften. Satser vi på, da. Vi kjører samme modell som i serien gode, gamle spill, og når jula er over legger vi disse artiklene inn i den serien for å gjøre det lettere å finne dem.

  • Navn: Space Harrier
  • Utvikler: Sega
  • Utgiver: Sega
  • Første utgivelsesår: 1985
  • Originale plattformer: Arkade, kom til rikelig med plattformer senere

Så lenge vi har hatt et kommersielt spillmarked, har vi også sett et stadig kappløp mot ny teknologi og bedre grafikk. I løpet av spillhistorien har vi også rikelig med eksempler på spill som i større grad enn andre fokuserer på å imponere spillerne med en visuell festforestilling, og kan anklages for å putte spillmekanismene i andre rekke. Det er ikke dermed sagt at denne tilnærmingen gjør dem til dårligere spill – mediet vårt er jo tross alt uløselig knyttet til teknologi, og det er ikke slik at «spillbarhet» er det eneste som teller.

Drage!
Drage!

Segas arkadeklassiker Space Harrier kan uansett sies å havne i denne båsen. Når man ser på video av spillet i dag, er det litt utrolig å tenke på at det faktisk kom ut i 1985. Det er et tredjepersons actionspill der du styrer en figur sett bakfra, som flyr og løper forover i fargerike miljøer som kommer susende mot ham. Miljøene er fulle av gigantiske objekter og like store fiender, rike på detaljer og karakter. Spilleren må unngå å bli truffet av gjenstander og kuler, og plaffe ned det som måtte befinne seg foran ham av utenomjordisk svineri.

Fargesprakende moro

Space Harrier er lynraskt og hektisk, og det byr på en visuell opplevelse datidens hjemmeplattformer ikke kunne gjenskape da det kom. Det er ikke dermed sagt at de ikke prøvde, for spillet fikk rikelig med hjemmeversjoner og flere av disse er gode spill i seg selv. Men det skulle gå noen år før de klarte å tilby noe i nærheten av arkadeversjonens grafiske detaljnivå og hastighet.

Spillet ble hovedsakelig utviklet av Yu Suzuki, som senere skulle bruke samme teknologiske plattform til å skape legendariske Out Run. Han overtok en eksisterende idé fra en Sega-utvikler kjent som Ida, som egentlig planla et flyspill med realistisk presentasjon. Men Suzuki lot seg inspirere av filmen Den uendelige historien, anime-serien Space Cobra og kunstverkene til britiske Roger Dean (om du har noen klassiske Psygnosis-spill i originaleskene sine, har du garantert noen av bildene hans), for å lage noe langt mer fargerikt og nærmest psykedelisk.

Hode!
Hode!

Resultatet er minneverdig, med kinesiske drager, enøyde mammuter, svevende maneter og levende statuer som kunne vært hentet rett fra Påskeøya. Legg til et heftig lydspor i en stil ikke helt ulik Limahls titteltema for Den uendelige historien, og det er ikke rart folk ble tiltrukket arkademaskinen på åttitallet.

Det som kanskje ikke er like minneverdig, er selve spillmekanismene. Synsvinkelen gjør det vanskelig å vite nøyaktig hvor spillfiguren sikter, så spillet jukser generelt ganske mye for å hjelpe deg å treffe. Dette får ferske spillere til å føle seg flinke, men med litt erfaring ser man gjennom narrespillet. Samtidig tar det ikke lang tid før miljøene blir fulle av hindringer, som på grunn av den høye hastigheten blir svært vanskelige å unngå etter hvert.

Spillet fungerer likevel fortsatt, om kanskje ikke så lenge av gangen. Som mange andre arkadespill er det gøy å bare hive seg inn, plaffe løs og se hvor langt man kommer. Teknologien er kanskje ikke så imponerende lenger, men grafikken er fortsatt både pen og unik, og musikken skal det godt gjøres å ikke like.

En forbedret versjon av Space Harrier er tilgjengelig i Sega Ages-serien på Switch. Spillet kan også testes i virtuelle arkadehaller i flere nyere Sega-spill, inkludert Yakuza 0. Oppfølgeren er i sin Mega Drive-utgave ute på Steam.

Juletrebildet i toppen er tatt av Anastasia Lavrinovich. Skjermbildene er fra Mobygames.

Commodore 64-versjonen er ikke like imponerende, men jeg liker denne versjonen av spillets musikk svært godt:

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: