Dette har vært et år preget av en fremtidig klassiker.
La oss starte i den roligere enden av lista – der jeg iallfall har klart å legge spillene til side for nå.
art of rally
Et av favorittspillene fra i fjor ble Absolute Drift. Riktignok kjøpt for noen få kroner på et julesalg, men med spillbarhet og sjarm til langt over øra. Neste tittel fra samme utvikler ble raskt lagt på ventelista, og da det endelig dukket opp i høst var det akkurat like bra som forventet. En stilisert utgave av en virkelighet der rallyens gruppe B aldri forsvant er dette en ode til raske biler på smale veier.
Utseendemessig er dette snedig og funksjonelt, og lar deg fokusere på akkurat de tingene som må til for å holde en bil i full fart på riktig avstand til alle nærliggende trær og bygninger. Simuleringsnivået er akkurat der det skal være for en tittel som dette, og det eneste jeg egentlig savner er en bedre flerspillerdel der man kan kjempe mot venner og bekjente.
Two Point Hospital
En av de litt eldre titlene som har spist opp faretruende mye tid hos meg i år. En (ganske tydelig) reimplementasjon av klassiske Theme Hospital, men i en moderne utgave med hauger av forbedringer. Om du tilfeldigvis savner å kunne bruke litt tid i en god forretningssimulator så er dette kanskje tingen for deg – og du finner spillet til en slikk og ingenting på nettet i gode tilbudsperioder.
Supertips: Joachim har skrevet flere artikler om spillet, inkludert en glimrende artikkel om hvordan du kommer godt i gang.
Forager
Sanking av ressurser, tall som spretter opp på skjermen i et heseblesende tempo, ei øks som hakker løs på det som er og noen enkle, men finurlige, gåter plassert rundt omkring i en verden du stadig oppdager mer av sier du? Høres ut som noe som er midt i blinken for undertegnede. Spillet lå på Steam-ønskelista lenge, men da jeg kastet meg på et Gamepass-abonnement i starten av desember ble det endelig tid til å pusle med denne perlen av et spill.
Råvarer kan foredles og brukes til å bygge nye verktøy og bygninger, drive både gruve- og gårdsdrift, eller sette opp forenklede produksjonslinjer. Spillet har sjarm (som tydeligvis er en gjenganger på årets liste) til hårfestet, og er det perfekte chill-out-spillet i fem-ti minutter nå og da – selv om det gjerne går en halvtime eller to ekstra bare fordi det er så utrolig snasent å klunke rundt på litt gull og trær når man først er i gang.
Snowrunner
Joachim har allerede skrevet mye om Snowrunner, men dette var også et av spillene som velvillig spiste av tiden min i år. Det perfekte spill med en podcast på headsettet og puslende rundt i ymse vinterlandskap med lastebiler som ikke burde klare å komme fram (og noen ganger heller ikke klarte de det, forsåvidt) i omgivelsene de er plassert i.
Jeg ramlet av lasteplanet sånn midtveis ut i det tredje miljøet, ettersom det ble litt for mye identiske henteoppdrag – og flerspillerstøtten var særdeles rotete ved lansering. Det som burde ha blitt en fantastisk lek med store lastebiler i gjørme og steinbrudd sammen med venner og bekjente ble en skuffelse. Treåringen spør imidlertid fortsatt jevnlig om vi kan kjøre lastebil igjen, så noen minutter bak rattet blir det fortsatt i ny og ne.
Apex Legends
Apex fortsetter å levere, selv inn i 2020 – dette er spillet som fortsatt er kveldens sosiale alibi sammen med gode venner. Det siste året har introdusert flere nye karakterer, nye brett og modifikasjoner av de tidligere brettene, og Respawn beviser at de er blant verdens beste utviklere av førstepersonsskytere.
Hades
Mens art of rally var en ode, er dette mitt opium. Dette er spillet jeg har blitt fullstendig fascinert av i år, som har satt klørne langt inn i musklene og som bare så vidt har begynt å slippe taket etter mange gjennomspillinger (.. skrev jeg før romjulen kom og jeg begynte å legge ned timer igjen).
Supergiant sin kombinasjon av historiefortelling og sylskarp rogue-lite klatrer langt opp på listen min over de beste spillene jeg har spilt – noensinne. Riktignok er dette en sjanger som jeg er veldig glad i fra tidligere, og når det da gjøres så gjennomført godt og på sjangerens premisser som det Hades gjør, så er det ingen vei utenom. Dette er avhengighetsskapende med perfekte små doser av solid spillbarhet krydret med den beste historiefortellingen gjort i premissene til en rogue-lite hittil.
Jeg skal ikke skrive for mye om innholdet i spillet, ettersom det er noe du bør erfare uberørt fra første stund selv, men i praksis er spillet bygd opp rundt små fienderom som tar alt fra ti til tredve sekunder å knerte. Etter at du har overvunnet de onde kreftene i rommet får du tildelt rommets belønning, gjerne i form av penger, oppgraderinger, spesialkrefter eller en egenskap fra en av de greske gudene (der du får velge mellom tre tilfeldig utvalgte oppgraderinger fra gudens rike). Dørene inn til de neste rommene åpnes, og du velger hvilket rom du ønsker å gå til basert på hvilken belønning det neste rommet tilbyr når det er overvunnet.
Den store spennet i spillemåter, oppgraderinger, våpen og tilfeldigheter gjør at hver gjennomspilling blir akkurat så unik som den bør bli. Der du plutselig ender opp med kombinasjoner som fungerer sammen på måter du aldri hadde forutsett kan du ikke gjøre annet enn å sitte med en flåsete smil rundt munnen og føle at det er du som burde være den greske guden, ikke de andre folka.
Les også: