Steam-lotteriet: Vikings: Wolves of Midgaard

Dette spillet er litt som Diablo, men med vikinger.

Jeg har alt for mange spill på Steam, og majoriteten av disse har jeg faktisk aldri prøvd. Nå har jeg tatt grep for å i alle fall få spilt noen av de uspilte titlene i biblioteket mitt. I denne serien settes et nettsted som heter Random Steam Game Picker til å velge et tilfeldig Steam-spill fra profilen min. Så skal jeg spille det i minst én time (såfremt det fungerer), før jeg vurderer om jeg skal fortsette å spille det eller ikke.

Jeg veksler veldig på om jeg syntes dette «Steam-lotteriet» er en god idé eller ikke. Det har fått meg til å spille enkelte knallspill jeg neppe hadde spilt ellers, og dyttet meg til å spille andre gode spill jeg for så vidt har hatt tenkt å spille, men aldri fått kommet i gang med (og for alt jeg vet aldri ville kommet i gang med uten tilfeldighetenes hjelp). Samtidig har det plukket frem ganske mye tull. Spill jeg ikke skjønner hvorfor jeg har kjøpt eller aktivert, eller spill der motivasjonen jeg en gang hadde for å prøve dem ikke lenger eksisterer.

Viking: Wolves of Midgard hjelper ikke. Det er et actionrollespill i Diablo-stil fra 2017, og brukeranmeldelsene er i «mixed»-territorium. Jeg har fått det på kontoen via Humble Monthly, og det er vel på grunn av spill som dette at jeg har blitt mye mer kresen med tanke på hva jeg faktisk aktiverer med årene.

Grafikken skal jeg ikke klage på.
Grafikken skal jeg ikke klage på.

Blah, blah, vikinger, blah

Bakgrunnshistorien gir fint lite mening, og det selv for en som har en viss kjennskap til norrøn mytologi (med det mener jeg at jeg i det minste har lest Neil Gaimans glimrende Norse Mythology). Du begynner med å skape deg en kriger, men de eneste relevante valgene du har er hvilken gud figuren din skal tilbe (som gir deg spesialegenskaper, men kun om du bruker akkurat de våpnene den aktuelle guden liker – Tyr er for eksempel ubrukelig om du velger noe annet enn enhåndssverd) og kjønn. Sistnevnte betyr ikke noe mekanisk, men spillet har stemmeskuespill og refererer også til helten som han eller hun avhengig av valget ditt.

Så starter det hele med at landsbyen din er under angrep (originalt!). Etter at angriperne er kverket blir du valgt som ny høvding, og … eh, jeg husker ikke detaljene. De er ikke viktige, poenget er bare at når du eventuelt har kjøpt eller oppgradert litt greier må du stikke avsted til et nytt område og drepe masse monstre der.

Skjermbildene er fra Steam.
Skjermbildene er fra Steam.

Dette området er pent, men forferdelig pregløst, og mangler noen helhetlig design. Det er bare et stort virrvarr av det som i praksis er korridorer og rom, selv om handlingen finner sted utendørs. Målet er å finne og drepe et spesielt monster, men du har også en rekke sideoppdrag å ta deg av. Disse er så uineressante som de kan få blitt – de er alle definert fra starten av, og går enten ut på å finne en viss mengde gjenstander (som oftest skjult i skattekister) eller ødelegge en viss mengde strukturer. Det er null historiefortelling her, utforskingen er kjedelig, og kampene blir raskt ensformige.

I tillegg har spillet en del irritasjonsmomenter. Jeg valgte en bueskytter, og det angrer jeg på. Skjermbildet er aldri zoomet langt nok ut til at jeg får ordentlig oversikt, og fiendene er så raske at det vanligvis er veldig vanskelig å være effektiv på avstand. Det er utrolig lett å klikke feil, og løpe mot dem i stedet. I tillegg er omgivelsene fulle av andre ting som kan skytes – alt fra trestubber til bygninger, som oftest for å få fatt i noen ressurser (som kan brukes til oppgraderinger). Ofte velger hovedpersonen å sikte på disse i stedet for fiendene.

Dette gjelder også utenfor kamp, noen ganger er det frustrerende vanskelig å faktisk komme seg dit man vil fordi spillet hele tiden tolker det som om du vil skyte på noe.

En stor person.
En stor person.

Frostbitt

Det første området har også en mekanisme der du hele tiden må oppsøke bål for å ikke fryse ihjel. Sikkert noe som så bra ut på papiret, men bare teit og kronglete i praksis. Erfaringspoeng fåes ved å plukke opp fiendenes blod, noe som ikke skjer automatisk, så etter en stor kamp må man løpe rundt for å plukke opp alt blodet som ligger igjen på slagmarken (ikke en ting jeg hadde trodd jeg noensinne kom til å skrive). Hver gang jeg besøkte steder jeg hadde vært før, oppdaget jeg blod jeg hadde oversett eller glemt å plukke med meg.

Grensesnittet er alltid litt småirriterende. Vel tilbake i landsbyen er det for eksempel på tide å selge litt greier man har plukket opp. Det krever to museklikk mer enn det burde, for hver individuelle ting du skal selge. Blurgh.

Er det noe positivt, da? Joda, spillet har jo en vanedannende kjerne, som actionrollespill flest. Det har også et visst ekstra actionfokus, siden du kan rulle unna angrep i fire forskjellige retninger (ved hjelp av WASD). Og jeg liker helsesystemet, der du får et magisk beger som kan brukes en viss mengde ganger, og så må fylles opp via magiske fontener rundt om på kartet. Så du slipper å ende opp med en million helsedrikker. Grafikken er pen, og musikken minner meg litt om The Witcher på sitt beste.

Spillet har flerspiller, også. Hvert brett kalles et «raid», så det er vel primært ment for flere.
Spillet har flerspiller, også. Hvert brett kalles et «raid», så det er vel primært ment for flere.

Så jeg hater det ikke, selv om jeg ikke syntes det er spesielt godt, heller. Hvis jeg var i en situasjon der jeg var desperat etter et nytt spill og dette var det eneste valget, hadde jeg helt sikkert fullført det. Jeg regner egentlig med det blir bedre etter hvert, også. Per nå har jeg ikke tilgang på noen interessante spesialegenskaper, så det er fryktelig ensformig, men etter hvert som man får tilgang på flere slike kan det sikkert bli mer taktisk interessant å slåss. Men det blir hypotetisk, for jeg kommer neppe til å spille dette spillet igjen.

Dag 2

Ahem, jau, sånn gikk det med den spådommen. Klokka var ti på kvelden, jeg var halvtrøtt, og jeg hadde ingenting å gjøre. Det neste spillet jeg trakk ut i Steam-lotteriet virket absolutt ikke som noe man starter med klokka ti på kvelden, spesielt ikke i halvtrøtt tilstand. Så jeg hoppet like godt tilbake, for om det er én ting man kan si om spill i denne sjangeren, så er det at det som regel funker ganske greit å spille dem når man er halvtrøtt klokka ti på kvelden og ikke har noe annet å gjøre.

Så … spillet har vist meg en ny side av seg selv. Rent praktisk, mener jeg. På et eller annet vis (kanskje fordi spillet glemte å nevne det) hadde jeg nemlig oversett hvordan man faktisk brukte systemet for magiske egenskaper, og siden jeg hadde gått opp noen nivåer hadde jeg også mulighet til å gi figuren min noen slike. De funker helt som forventet, riktignok, bare at «mana» er erstattet med «stamina» – som man altså også mister om man ruller for å komme seg unna angrep.

Dette kan ikke jeg gjøre enda.
Dette kan ikke jeg gjøre enda.

Uheldigvis kan jeg ikke akkurat si at egenskapene jeg skaffet meg gjorde kampene så voldsomt mye mer interessante. Noen fiender jeg traff på i dag brukte skjold for å beskytte seg mot vanlige angrep, og da var det nyttig å bruke giftpil som ikke bare gikk rett gjennom skjoldet men også flere fiender på rad. Men ellers? Kamp er fortsatt en ensformig klikkfest.

Det neste brettet jeg fullførte understreket også hvor teite spillets «sideoppdrag» er, fordi her kom jeg til mål uten å ha funnet alle greiene jeg skulle ha funnet, og måtte dermed tilbake til start for å prøve å finne alt sammen. Brettet er stort og ganske lineært (uten noen hendige snarveier), så det var kjedelig. Jeg fant i det minste masse blod jeg hadde glemt å plukke opp, et par ekstra skattekister og til og med en fiende jeg på mystisk vis hadde latt leve. Men selv etter en ekstra frem-og-tilbake-tur hadde jeg ikke klart å finne alle greiene det ene sideoppdraget krevde, så jeg ga bare opp.

Nå har jeg spilt Vikings i to og en halv time, og jeg liker det fortsatt ikke. Jeg skal ikke bastant utelukke at jeg kommer til å spille det mer, for det er fortsatt et actionrollespill og denne typen spill har en tendens til å være mer vanedannende enn gøy, men jeg kan vel i det minste si at inntrykkene etter dag én står ved lag. Du bør være nokså desperat etter et nytt spill i sjangeren om du skal kjøpe dette, men på tross av de mange svakhetene funker det å spille.

Dag 3

Haha, neida. Nå spiller jeg noe annet.

2 kommentarer om “Steam-lotteriet: Vikings: Wolves of Midgaard”

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: