Spilldagbok: Er Space Quest så nådeløst som jeg tror?

Jeg spiller Space Quest fra 1986 i en times tid. Hvor mange ganger tror du jeg dør?

Jeg har alltid forbundet Space Quest-spillene med det aspektet av Sierras gamle eventyrspill jeg liker minst: At de dreper deg bare du ser på dem litt feil, litt som en full bonde på bygdefest. Min begrensede erfaring med dem har generelt underbygget dette – spesielt husker jeg en sekvens i Space Quest II der jeg måtte gjennom en slags labyrint av røtter, og figuren min ble drept umiddelbart hvis jeg bare så mye som rørte ved noe organisk.

Da var det oss, da.
Da var det oss, da.

Det første Space Quest-spillet er det evigheter siden jeg har spilt. Jeg hadde Amiga-versjonen av nyversjonen fra nittitallet, men husker veldig lite fra den. Det eneste jeg husker er egentlig et dinosaurskjelett jeg syntes så veldig imponerende ut, og et slags troll som presset hele kroppen min inn i hjelmen min, for så å bruke den som en basketball. Jau.

Men jeg har Space Quest Collection på Steam (og sikkert også GOG), så jeg har lenge tenkt på å gi spillet et nytt forsøk. Nå er det selvsagt EGA-originalen fra åttitallet jeg prøver. Her må jeg skrive inn kommandoene selv, i stedet for å peke og klikke, men slikt liker vi jo. Eller?

Ikke Roger Wilco

Det hele starter artig nok med at jeg må skrive inn navnet mitt. Space Quest-serien har jo tradisjonelt en fast hovedperson ved navn Roger Wilco (faktisk et temmelig smart navn for en eventyrspillprotagonist), men i originalutgaven av eneren er det «meg selv» jeg spiller. Riktignok er jeg, i likhet med Roger, en vaktmester. Og en ganske dårlig sådan, i tillegg. Om det ikke var fordi jeg jobber ombord på et romskip, ville jeg sannsynligvis vært sparket for lengst, forteller spillet.

Eventyret starter.
Eventyret starter.

Nevnte romskip er på vei hjem etter å ha fått fatt i en maskin som kan skape en ny sol, og dermed redde planeten min fra en permanent istid, men når jeg våkner opp etter en lur i bøttekottet viser det seg at noen har tatt seg inn i skipet, drept mannskapet og rappet maskinen.

Æsj, da.

Det hele begynner altså inne i romskipets korridorer. Det tar, nesten som ventet, under ett minutt fra starten av spillet til jeg for første gang stifter bekjentskap med «game over»-skjermen. Jeg finner noen avdøde kolleger, og tenker jeg skal sjekke om de har noe nyttig på kroppene sine, når jeg hører skritt. Kort tid etterpå dukker det opp en rødkledd slamp som umiddelbart skyter meg med energirifla si.

Jeg føler drapsmannen min er litt kjent.
Jeg føler drapsmannen min virker litt kjent.

Heldigvis hadde jeg lagret spillet etter introduksjonssekvensen, så det var bare å starte på nytt. Denne gangen fikk jeg utforske mer i fred. Det viser seg at tilfeldighetene avgjør når fienden dukker opp, og er man rask nok til å skifte skjerm eller etasje (via heis) kan man rømme unna. Så jeg klarer å unngå flere dødsfall her.

Det første rommet jeg kommer over er et slags arkiv, med en konsoll hvor jeg visstnok kan hente ut elektroniske kassetter. Men hvordan? Og hva skal jeg hente ut? Aner ikke. Jeg finner ikke noen hint, heller, så jeg går videre. Et av likene jeg kommer over har et nøkkelkort, som jeg rapper. Ingen av de andre har noe av verdi. Jeg finner også laboratoriet der maskinen vi hentet skulle ha vært, men heller ikke her kommer jeg over noe nyttig.

Den første gangen av mange.
Den første gangen av mange.

En rømningsvei åpenbarer seg

Etter å ha utforsket en stund, kommer jeg til et rom som befinner seg over romskipets hangar. Her kan jeg åpne portene ut til det store intet, noe jeg gjør (riktignok etter å ha lagret spillet, for man vet jo aldri).

Hangaren er i rommet i bakgrunnen.
Hangaren er i rommet i bakgrunnen.

Heldigvis suges jeg ikke ut i rommet eller noe slikt – det er en glassvegg mellom meg og hangaren. Før jeg kan komme dit må jeg gjennom et slags garderoberom, der jeg finner en «oversetter» og en romdrakt. Sistnevnte tar jeg på meg. Jeg finner også en luftsluseknapp som jeg aktiverer, noe som åpner døra ut i hangaren. Her hadde jeg garantert dødd hvis jeg ikke hadde hatt på meg romdrakten, men det er jo lov å bruke litt fornuft.

I hangaren aktiverer jeg en knapp som henter frem et rømningsskip, som jeg setter meg inn i. Her er spillet overraskende snilt, for når jeg prøver å aktivere det får jeg først beskjed om å feste setebeltet, og deretter at jeg har glemt å lukke inngangsluken. Dette hadde jo vært en perfekt anledning til å kverke meg, to ganger, som Space Quest faktisk klarte å holde seg unna. Jeg får til slutt aktivert skipet, og trykker også på en autonavigasjonsknapp som etter hvert tar meg til en ørkenplanet der skipet krasjlander.

Da stikker vi!
Da stikker vi!

Etter å ha kommet meg ut av skipet undersøker jeg det, og finner noe knust glass som jeg tar med meg. Siden det ikke er noe mer å se på denne skjermen drar jeg videre, og må passere en svær ørken. Omtrent midt på skjermen opplever jeg min andre død i spillet – en slags sandorm kommer uventet opp fra bakken og svelger meg hel. Denne sandormen kverker meg også på en annen ørkenskjerm. Frekt! Tydeligvis er disse ørkenskjermene rene vegger for å avgrense spillmiljøet, som dreper meg om jeg prøver å passere dem.

Min fjerde død i spillet kommer når jeg finner en klippevegg med et hull i, som jeg titter inn i. Det resulterer i at jeg blir trukket inn. Litt etterpå spyttes noen knokler og en hodeskalle ut, så jeg ble tydeligvis noes måltid. Som enhver geocacher med et snev av araknofobi vet jeg at det ikke alltid er så smart å putte hendene inn i tilfeldige hull, men samtidig må man jo sjekke alt i slike spill. Hvis jeg hadde valgt å overse hullet, ville det garantert vært noe helt nødvendig der inne.

The Amazing Spider-bot

Etter å ha utforsket litt kommer jeg til et grønnere område, der jeg finner noen «spinat-aktige» planter. Jeg river av en liten bit av en av dem, og tar den med meg. Men så kommer en ny morder – en «spider-bot» som løper etter meg, og eksploderer når den kommer nærme nok. Jeg finner ikke ut om det er mulig å lure den unna eller drepe den, så den får has på meg et par ganger før jeg klarer å finne veien opp langs en klippevegg, og dermed tilsynelatende kommer til et sted den ikke kan nå.

Hjelpes!
Hjelpes!

Underveis krysser jeg også en fjellformasjon formet som en bro eller bue, med det resultat at det dukker opp noen sprekker på «broen». Så her har vi åpenbart et punkt jeg kun kan passere en viss mengde ganger før broen raser og jeg (sikkert) dør. Kjenner jeg Sierra rett, mangler jeg garantert noe jeg burde ha plukket opp tidligere, som dermed betyr at jeg i praksis har passert broen én gang for mye allerede. Men, men.

Jeg kommer også over en stein, som jeg kan dytte ned fra landbroen, og tenker at den må være en fin måte å få kverket roboten på. Men selv om den romsterer i området under meg, går den aldri til noe sted hvor den ville blitt truffet om jeg dyttet steinen. Så jeg får bare gå videre. Ah, forresten. Jeg døde en ekstra gang her, fordi jeg trykket på feil knapp mens jeg labbet over «broen», og dermed falt utfor. Min feil!

Heldigvis kan ikke edderkopper klatre.
Heldigvis kan ikke edderkopper klatre.

Etter hvert kommer jeg til to steiner som ser ut til å være formet som en portal. Jeg beveger meg mellom dem, og i stedet for å sendes til en annen dimensjon eller noe slikt aktiverer jeg en heis, som tar meg ned i et hulesystem. Her treffer jeg raskt på et gitter i gulvet, og som forventet dør jeg om jeg prøver å passere det. Tentakler er ingen spøk, folkens.

Etter en stund innser jeg at jeg har satt meg fast. Et kjapt blikk på en «walkthrough» kan ikke skade, tenker jeg, så jeg går ut av spillet for å utnytte meg av det faktum at jeg lever i fremtiden, og dermed bare kan søke på nettet for å finne svaret på de utfordringene en spiller på åttitallet måtte bruke uker eller måneder på å overkomme.

Tilbake til start…

Løsningen forteller selvsagt at hvis jeg hadde ventet en stund i laboratoriet ombord i romskipet, eller eventuelt gått ut og inn av det noen ganger, ville det på ett eller annet tidspunkt dukket opp en vitenskapsmann med nødvendig informasjon om hvordan jeg skulle bruke arkiveringssystemet, og at jeg var nødt til å ha med meg en elektronisk kassett derfra. Så alt jeg har gjort etter at jeg forlot romskipet er egentlig bortkastet – jeg kan ikke fullføre spillet.

Nedover, takk.
Nedover, takk.

Ah, og ja, jeg glemte noe i rømningsfarkosten. Det får jeg plukke med meg neste gang jeg må krasjlande.

Om det blir noen neste gang er jeg ikke helt sikker på. Jeg må for så vidt si at spillet har overrasket positivt så langt. Det har ikke vært like ivrig etter å drepe meg som jeg fryktet, og det har heller ikke hatt spesielt mye av den teite humoren jeg forbinder med senere spill i serien. Jeg liker utforskingen og måten spillet faktisk har klart å skape et inntrykk av å være på eventyr i verdensrommet, med episke og passe eksotiske omgivelser. Akkurat nå har jeg absolutt ingen problemer med å forstå hvorfor folk liker det.

At jeg i praksis må starte på nytt er jo irriterende, men selv om spillfiguren labber litt i overkant langsomt er det faktisk ikke mye tidkrevende arbeid mellom begynnelsen av spillet og der jeg er nå. Neste gang vet jeg jo dessuten hvilke huler jeg ikke skal titte inn i, og hvilke ørkensletter jeg ikke skal prøve å krysse…

3 kommentarer om “Spilldagbok: Er Space Quest så nådeløst som jeg tror?”

  1. «spesielt husker jeg en sekvens i Space Quest II der jeg måtte gjennom en slags labyrint av røtter, og figuren min ble drept umiddelbart hvis jeg bare så mye som rørte ved noe organisk» <- Haha, akkurat denne sekvensen er omtrent mitt eneste minne fra disse spillene, og en av grunnene til at jeg knapt nok har rørt serien. Dessuten er humoren ikke noe morsom.

    Svar
  2. Jeg har ikke spilt noe Sierra-spill siden første Leisure Suit Larry drepte meg fordi jeg var dum nok til å skylle ned på do. Doet var tett, oversvømte rommet og jeg druknet…

    Svar
  3. Kan det ha vært i space quest 2 Wilco ble jaget av et Alien- aktig romvesen? Husker at jeg ikke klarte å rømme( man skulle visst helst gjemme seg i en luftesluse). Jeg husker også lettelsen da vesenet bare ga et stort kyss på Wilcos hode og løp videre. Omtrent fen minutter senere eksploderte magen til Wilco og en mini- alien hoppet ut. Game over. Noen burde lage en video/ bok/ liste basert på disse spillene. » dumb ways to die» by Sierra

    Svar

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: