Turbo Tape-kassettene, del 13

Det blir mye hjernevasking denne gangen.

I denne artikkelserien går jeg gjennom en håndfull kassetter fulle av Turbotape-spill for Commodore 64. Jeg kan ikke helt huske hvor jeg fikk dem fra, og jeg har aldri testet dem. Nå har jeg imidlertid overført dem til PC ved hjelp av en gizmo som heter Nova64 (du kan lese litt mer om prosessen i første del av artikkelserien), og heldigvis ser det ut som det meste fortsatt fungerer. Derfor har jeg bestemt meg for å gå gjennom kassettene, og spille det jeg finner der. Jeg skal gi alle spillene en sjanse, men tvinger meg ikke til å bruke timevis på dem hvis de ikke faller i smak.

Revenge of the Mutant Camels (Llamasoft, 1984)

Samlingens andre Jeff Minter-spill så langt er en oppfølger til det mer kjente Attack of the Mutant Camels. Mens forgjengeren var et Defender-aktig romskytespill der man måtte kverke gigantiske mutantkameler (utvilsomt tungt inspirert av walker-maskinene fra Star Wars), snur Revenge om på konseptet og gir deg rollen som et av de vandrende beistene. Du labber bortover i sideskrollende miljøer, og angripes kontinuerlig av ulike typer fiender. Hva slags fiender det er snakk om avhenger av hvilket brett du er på, og her har Minter latt fantasien flyte fritt. Alpinister som ser ut som hunder, fredstegn, røde telefonkiosker, kattehoder, spaserstokker, gigantiske fugler som slipper vekter på deg – det er merkelige greier, det her.

Men er det gøy? Vel. Veeeel. Jeg vet ikke helt. Minters spill er jo gjerne ansett for å være kultklassikere, og flere av dem har jeg også satt stor pris på selv. Men verken dette eller Laser Zone fra tidligere får meg til å fryde meg når jeg spiller. Revenge of the Mutant Camels fungerer litt som en primitiv «twin stick shooter» der beistet ditt skyter i åtte retninger avhengig av hvilken retning du peker joysticken når du holder inne skyteknappen, men siden joysticken kun har den ene stikken betyr det at retningen du beveger deg i også avgjøres av samme stikke, og det er … klumsete.

Jeg syntes ofte det er veldig vanskelig å unngå å ta skade. Kamelen er stor og treig og har et begrenset bevegelsesregister, du skyter én kule av gangen og altså kun i åtte retninger, og fiendene er både mange og raske (i tillegg faller mange av de flygende fiendene rett ned i hodet ditt når de dør). Jeg tipper det er derfor du utstyres med massevis av liv og energi, og får fullstendig energipåfyll etter hvert brett.

Spillet ser ganske stilig ut, med gode animasjoner og en haug av artige detaljer, og mange av nivåene har morsomme navn. Skrollingen er også temmelig glatt, og det skjer mye på skjermen samtidig. Det skulle ikke forundre meg om det var ganske imponerende i sin tid – slikt er alltid veldig vanskelig å bedømme, for det er lett å glemme hvor raskt utviklingen gikk tidlig på åttitallet og hvor lang tid det tok før utviklerne virkelig begynte å mestre Commodore 64-plattformen. Utover de uheldige blinkeeffektene som sikkert ville resultert i epilepsiadvarsel i dag, liker jeg fortsatt den visuelle presentasjonen, og det er alltid en motivasjonsfaktor å vite at neste brett kommer til å by på helt nye fiender.

Men selve spillingen trives jeg altså ikke så veldig godt med, og jeg klarer ikke helt å skjønne hvorfor dette spillet er så godt ansett av Commodore 64-veteranene. Jaja. Smaken er som baken (og dette er skikkelig proff spillanmelding).

Oppdatering (på en måte): Jeg tester og skriver om spillene i denne serien når jeg har tid, og avhengig av hvor langt «foran» tidsskjemaet jeg ligger kan det gå en stund fra jeg har skrevet om et spill til teksten om det publiseres. Av datoen på skjermbildene ser jeg at jeg tok for meg Revenge of the Mutant Camels den 10. februar (yikes!), mens denne artikkelen publiseres den 4. juni. I mellomtiden har det altså skjedd ting. Jeff Minter har av ukjente årsaker gått tilbake til akkurat dette spesifikke spillet, og «fikset» systemet som registrerer kollisjoner. Selv mener han det gjør spillet mye bedre. Så da bør jeg jo strengt tatt teste det på nytt.

Det har jeg også gjort. Men jeg har ikke endret mening om spillet. Hovedproblemet mitt var ikke kollisjonsdeteksjonen, men kontrollene. Jeg føler ikke kontrollsystemet passer godt nok med utfordringene vi får – dette er et raskt og presisjonskrevende spill der skjermen ofte fylles av fiender, men figuren vi styrer er treig, stor og klumsete. Uansett: Hvis du likte originalversjonen bør du nok ta en titt på den nye utgaven, for det er jo temmelig viktig at kollisjonsrutinene fungerer optimalt i denne typen actionspill.

Armageddon (Ocean, 1983)

Er det noe jeg virkelig hater når det kommer til crackede Commodore 64-spill, så er det når crackerne bytter ut utviklernes navn med sine egne på tittelskjermer og slikt. Så i stedet for å få vide at Armageddon ble utgitt av Ocean Software og laget av «J.S.», så får jeg vite at det ble cracket av Antisoft den 23. februar i 1984. For så vidt ikke uinteressant informasjon, ettersom cracking og crackere er en del av spillhistorien, men det er så himla frekt å stryke ut originalskapernes navn på den måten.

Skjønt når alt kommer til alt, er Armageddon litt frekt, det også. Det er en ganske skamløs klone av arkadespillet Missile Command, riktignok med et par småting jeg ikke husker fra arkadeoriginalen. Du kan for eksempel velge å aktivere vind, som er veldig irriterende fordi den bare gjør spillet uforutsigbart på en dårlig måte. Ellers dukker det opp bombefly etter hvert, og sikkert andre ting også.

Selve spillet er kompetent laget. Det er veldig enkelt, men det går glatt, og når man skrur av vinden byr det på klassisk Missile Command-moro (om enn litt forenklet siden du kun har én kanonstilling, og den er tilsynelatende usårbar).

Jeg antar du vet hvordan Missile Command fungerer, kortversjonen er at du må beskytte en rekke byer mot angripende missiler ved hjelp av en kanonstilling. Om en missil treffer en by, taper du den, og om alle byene er truffet er det «game over». Det er et ganske pessimistisk spill, egentlig, ettersom man ikke kan vinne.

Passende nok ble originalen til etter at spillskaperen hadde et mareritt om at hjembyen hans ble truffet av en atomrakett (dette var under den kalde krigen, så alle var – med god grunn – redde for å få en atombombe eller to i nabolaget).

Det er ikke så voldsomt mye å si om Armageddon. Det har noen litt kule soppskyer når byene går i lufta, men ellers er presentasjonen fryktelig enkel. Jeg syntes spillet går litt raskere enn jeg liker, men ikke så raskt at det blir direkte frustrerende. Det er artig nok, og hvis jeg hadde vært en Missile Command-fantast i 1983 ville jeg sikkert vært rimelig fornøyd med Oceans kloning av konseptet.

Lazarian (Commodore, 1983)

Her har vi et nytt spill av den typen der hvert brett er såpass forskjellig fra de andre at det egentlig heller kan kalles en minispillsamling. Du starter rundt en planet, der du må skyte løs meteorer eller noe slikt, en etter en. De som er skutt løs vil fly rundt og plage deg. Når alle er løse, må du fly inn «i» planeten og derfra skyte alle meteorene (som nå er sårbare, noe de ikke var i den første fasen). Deretter må du gjennom noe som kalles «Tunnel of Fear», en merkverdig liten labyrint der du plages av ulike farer avhengig av hvor du er.

Så må du skyte deg gjennom forsvarsverkene til et «øye», for så å skyte dette. På det siste brettet spretter øyet rundt på skjermen, og må skytes fire ganger. Deretter er det bare å starte på nytt, med høyere vanskelighetsgrad. Her er spillet akkurat som Dragon’s Den fra tidligere; første gangen du runder det har du i praksis evig liv, men med en gang du har vært gjennom én gang er det slutt på den barmhjertigheten.

Ingen av minispillene er veldig artige, skal jeg være helt ærlig. Det første er okay, det andre er greit én gang, det tredje er superfrustrerende og det fjerde er fullstendig uinteressant. Skytingen er i tillegg klumsete (dette er enda et spill som ville fungert bedre med to stikker). Lazarian er opprinnelig et arkadespill, og sikkert betydelig bedre i arkadehallene enn på Commodore 64, men neppe et spill jeg ville oppsøkt mer enn én gang.

Da jeg skulle sjekke opp litt informasjon om spillet fant jeg forresten det som må være den galeste kommentaren jeg noensinne har lest om et Commodore 64-spill. Kos dere:

Jadda, jadda. Det var i 2012, i dag ville vi sikkert fått noe med Q-Anon eller mikrobrikker i vaksiner inkludert i samme suppa. En annen bruker påpeker forøvrig at arkadeversjonen ikke hadde seks meteorbaser eller hva det nå skal være, så det er nok Commodore 64-versjonen som er ekstra ond. Legger dere forresten merke til pyramidene i Revenge of the Mutant Camels? Tilfeldig? Neppe!

Ok, sheeple, da er det på tide med neste spill.

International Soccer (Commodore, 1983)

Ah, en god, gammel kjenning. Jeg lagde et minitilbakeblikk på dette fotballspillet for noen år tilbake, og sa vel egentlig det meste av det jeg har å si om det der. Kortversjonen er at det er et imponerende spill, alderen tatt i betraktning, og antakeligvis mye viktigere enn det vanligvis blir ansett som. Men problemet med å spille det i dag er selvsagt at jeg kan spille FIFA. Eller Sensible World of Soccer. Eller til og med Commodore 64-spillet Emlyn Hughes International Soccer, som åpenbart er inspirert av dette, men er mye gøyere.

Men! Jeg kler meg i gult og svart som IK Start, og tar meg en runde med spillet, siden det nå er her. Og jeg syntes, akkurat som sist jeg spilte det, at det er artig. Sjarmerende, til og med. Jeg kan veldig godt forstå at folk har gode minner fra International Soccer, og jeg tipper at det hadde vært enda mer moro hvis jeg faktisk hadde spilt mot et annet menneske og ikke datamaskinen.