Tilbakeblikk: Avernum: Escape from the Pit

Dette rollespillet tar deg med på en reise til jordens indre.

Spiderweb Software er et knøttlite spillstudio som har laget store og massive rollespill siden «shareware»-spillenes gullalder tidlig på nittitallet. Ved å holde kostnadene nede har de klart å overleve og holde seg uavhengige i snart 30 år, og viser ingen tegn til å stoppe.

Exile: Escape from the Pit.
Exile: Escape from the Pit.

Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg egentlig har vært klar over Spiderweb og spillene deres, men selv om jeg alltid har vært nysgjerrig, har jeg aldri helt fått meg til å prøve noen av dem. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, siden den enkle grafikken deres egentlig ikke burde virke avskrekkende for en som regelmessig spiller Commodore 64-spill, og det ikke er SÅ mange år siden jeg for eksempel prøvde Ultima VII for første gang og falt pladask for det. Jeg fikk uansett noen av dem på Steam via en gammel Humble-bundle, og «Play Next»-algoritmene maser stadig om at jeg må prøve dem, så for et par måneder siden valgte jeg å installere Avernum: Escape from the Pit. Nå har jeg brukt sytti timer på spillet.

Avernum: Escape from the Pit er egentlig en nyversjon av en nyversjon. Det hele startet tilbake i 1995, med det første Spiderweb-spillet. Det het Exile: Escape from the Pit, og var åpenbart inspirert av de gamle Ultima-spillene. I år 2000 fikk det en nyversjon med en ny spillmotor, som het Avernum. Og i 2012 fikk altså denne nyversjonen en nyversjon, Avernum: Escape from the Pit. Jeg har ikke spilt noen av de gamle utgavene, så jeg kan ikke si noe om forskjellene – skjønt jeg ser jo at enkelte sverger til de eldre spillene, spesielt Exile-varianten ser ut til å ha en del kompleksitet som Avernum: Escape from the Pit mangler. For meg er det selvsagt vanskelig å vite om dette er ting som faktisk gjorde opplevelsen bedre, eller om det bare er snakk om at folk har et nostalgisk forhold til det gamle spillet.

Et kongerike under jorden

Utforsk store hulesystemer i Avernum.
Utforsk store hulesystemer i Avernum.

Handlingen finner uansett sted på en klode fullstendig dominert av ett mektig imperium. For flere hundre år siden oppdaget utforskere et enormt hulesystem, rett og slett en hel underverden full av monstre og andre uhumskheter, og imperiet kom etter hvert på det som virket som en ganske smart idé: De brukte magi for å lage en enveisportal ned i hulene, forseglet de øvrige inngangene, og begynte å forvise folk de ikke likte ned i grottene. Mordere og tyver, politiske opposisjonelle eller til og med bare folk som hisset på seg feil personer i makteliten; alle ble sendt ned til en uviss skjebne.

Men underverdenen var ikke fullstendig ugjestmild, og siden noen av de som ble forvist var mektige magikere og smarte ledere, klarte de etter hvert å bygge opp en slags sivilisasjon under jorden. Når du ankommer sammen med tre andre, er sivilisasjonen veletablert. Men problemene står i kø. Menneskene er ikke de eneste som holder til i grottene, og de kjemper en blodig krig på flere fronter for å overleve. Samtidig sliter de med å holde på lov og orden i egne territorier, og selv om landsbyene og byene er rimelig trygge skal du ikke gå langt ut forbi bymurene før farene står i kø. Det er med andre ord et akutt behov for helter.

Grottesystemet danner en enorm, åpen verden der du kan gå hvor du vil fra første stund. Men siden dette er et rollespill av den gamle skolen, er det ikke nødvendigvis så smart å gå hvor du vil – i stedet gjelder det å gradvis utforske de områdene der fiendene er overkommelige, og løse oppdrag der mens du bygger opp dine egne figurer og egenskapene deres. Tidlig i spillet vil du aldri føle deg mektig, og du må regne med mye prøving og feiling på jakt etter oppdrag som faktisk lar seg løse med ditt karakternivå. Heldigvis kan du jobbe med mange samtidig, så det er ikke noe som hindrer deg i å utforske starten av en spesiell «grotte», og så stikke avsted med halen mellom beina (men livet og erfaringspoengene i behold) når motstanden blir for stor.

Ikke alle hulene er like trange.
Ikke alle hulene er like trange.

Stram økonomi

Du vil også oppdage at penger generelt er vanskelige å oppdrive. Det er rikelig med ting du kan kjøpe, og magikerne dine kan betale for å lære nye formularer, men du vil aldri ha nok til å få alt du peker på. Faktisk må du regne med å regelmessig gå tom for penger så godt som hele veien gjennom spillet, noe jeg liker svært godt. I mange rollespill ender man raskt opp som riking, da pengene ligger strødd og det man kan bruke dem på generelt ikke er like bra som det man snubler over mens man utforsker uansett. Avernum er helt annerledes, her er alle ressurser verdifulle og de pengene du får føles som genuine belønninger som har stor verdi.

Derfor lønner det seg også å være flink til å utforske, og heldigvis er denne utforskingen usedvanlig tilfredsstillende. Grottene er fulle av hemmeligheter, og det er veldig sjeldent at du ikke finner noe spennende når du drar ut på ekspedisjon. Det er faktisk veldig lenge siden jeg har spilt et rollespill som har vært like tettpakket med interessant innhold som dette, og selv om mye av det som skjer fortelles via tekst (gjerne med valgmuligheter underveis) er følelsen av eventyr til å ta og føle på.

Ofte vil utforskingen resultere i kamp. Det er en turbasert affære, og er generelt ganske underholdende. Som vanlig i slike spill lønner det seg å ha en kombinasjon av magikere og mer fysiske krigere i gruppen din – magikere blir enormt mektige utover i spillet, men er litt puslete i starten (og magisk trening er altså knalldyrt). Fysiske krigere får på sin side gradvis tilgang på spesialegenskaper som kan aktiveres, og noen av disse kan være veldig nyttige selv om de ender opp med å gjøre mindre skade enn magikerne til slutt.

Kamp. Personen som styrer denne gruppen har hisset på seg en motstander de kanskje burde holdt seg unna.
Kamp. Personen som styrer denne gruppen har hisset på seg en motstander de kanskje burde holdt seg på god fot med.

Jeg skal ikke påstå at kampsystemet er superdypt, men du får gradvis tilgang på en ganske variert verktøykasse med både forsvar- og angrepsmuligheter, og jeg måtte virkelig gruble for å overleve noen ganger. Ikke at jeg alltid lykkes med det, heller; et godt tips er å lagre ofte og på mange lagrefiler, for spillet nøler ikke med å diske opp svært vanskelige utfordringer. Kamp er uansett gøy, spesielt når du slåss i interessante omgivelser der du kan bruke posisjonering til din fordel (kamp på «verdenskartet» finner dessverre stort sett sted på et flatt og uinteressant landskap).

Irriterende småting

Det er samtidig to ting som ødelegger litt, nemlig grensesnittet og stifinningen til enhetene dine. Grensesnittet er okay, mesteparten av tiden, men det kan bli litt mange klikk når man bruker magi, og det å få valgt riktig «rute» når man for eksempel skal avfyre et magisk angrep kan være skikkelig frustrerende av og til (siden det varierer hvor store figurene er, og hvor mye skjermplass de dekker).

Grensesnittet har også andre merkverdigheter som jeg på tross av snart sytti timer med spillet aldri helt har klart å bli vant med. Du må for eksempel trykke på to forskjellige knapper for å åpne og lukke ryggsekken, og tro ikke at den lukkes automatisk hvis du prøver å åpen en annen skjerm i stedet. Neida, det må gjøres manuelt. Bleh!

Stifinningen er også frustrerende, siden folkene dine ikke klarer å automatisk passere hverandre, og det er lett å miste hele turer fordi en tulling finner ut at han skal gå en lang omvei i stedet. «Heldigvis» tar også fiendene veldig dumme valg her, og det kan av og til være mulig å posisjonere seg slik at de ikke klarer å bruke alle ressursene sine. Joda, det er litt juksete, men noen ganger trenger man de fordelene man kan få. Fiendene er nemlig ganske flinke til å utnytte seg av dine posisjoneringstabber, og elsker for eksempel å fyre av angrep som dekker større områder hvis du har klumpet gruppen din sammen.

Stor frihet

Hm, hvordan skal vi komme inn her?
Hm, hvordan skal vi komme inn her?

Avernum er som sagt et svært åpent spill, og det har faktisk hele tre forskjellige måter å vinne på. Hva disse er skal jeg ikke røpe (skjønt en av dem er jo nevnt i tittelen), men jeg liker hvordan spillets oppdrag er dynamisk viklet inn i hverandre. Det føles aldri som du følger noen lineær serie med oppdrag, i stedet aktiveres ulike oppdrag dynamisk og de fleste av dem hjelper deg videre på en eller annen måte. Mye av det du trenger å gjøre for å vinne er dessuten ting du har mulighet til å gjøre når som helst; det er for eksempel fullt mulig å snuble over essensielle gjenstander gjennom normal utforsking.

Resultatet er at jeg alltid følte jeg var sjef over min egen spillopplevelse, noe jeg setter stor pris på når jeg spiller rollespill. Samtidig er det ikke slik at spillet ikke har historiefortelling. Faktisk har det svært mye tekst, og rikelig med interessante bifigurer du kan møte og snakke med eller løse oppdrag for. Her er det også mye humor, ofte når du minst venter det, og både dialogene og situasjonsbeskrivelsene er velskrevet. Det eneste som er litt rart er at det er absolutt null interaksjon mellom figurene i gruppen din, og måten dialogene er skrevet på får det nesten til å virke som om de tre «ekstra» karakterene ikke eksisterer som noe annet enn tause soldater.

Spillets unike vri på den klassiske fantasy-rollespillverdenen er også med å gjøre det unikt. I praksis kunne det egentlig godt ha foregått på overflaten, for det underjordiske terrenget er ofte svært åpent, med enkelthuler som er store nok til å romme flere byer og rikelig med terreng mellom dem, men settingen er gjennomtenkt, med mye dybde, og er godt implementert i historiefortellingen. Ikke alt er som det virker ved første øyekast, og det er gøy å grave i historien.

Takk for tipset.
Takk for tipset.

Konklusjon

Avernum: Escape from the Pit er et skikkelig godt rollespill. Det har visse aspekter som ikke har tålt alderdommen så godt; grensesnittet har sine svakheter og spesielt stifinningen kan være frustrerende. Men til gjengjeld har det flere områder der det virkelig lykkes. Det har en verden som er en fryd å utforske, og en økonomi som faktisk krever at du gjør en innsats for å skaffe deg det du vil ha. På samme måte føles valgene under karakterutviklingen alltid relevante, og jeg skulle alltid ønske jeg hadde flere poeng å dele ut enn jeg faktisk hadde.

Mot slutten kommer man selvsagt til et punkt der det ikke er så voldsomt viktig lenger (i alle fall om man spiller som en støvsuger, som jeg har gjort), men før den tid må man gjennom mange interessante dilemmaer. Slikt liker jeg.

Avernum er med andre ord et rollespill jeg varmt anbefaler. Spiderweb Software har riktignok lansert en haug av spill som følger et format ikke helt ulikt dette, og siden dette er det eneste jeg har prøvd vet jeg ikke hvordan dette er sammenlignet med resten – hvis du er en Spiderweb-jomfru slik jeg var, kan det godt være du bør starte et annet sted. Men jeg er uansett ganske sikker på at hvis du liker episke rollespill og ikke gjør noe av den enkle presentasjonen, vil du sette stor pris på Avernum: Escape from the Pit.

PS: Joda, dette er egentlig et inntrykk forkledd som et tilbakeblikk, men inntrykk-kategorien er egentlig ment for nyere utgivelser og dette spillet kom altså i 2012. Og føles som det kom i 1998.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: