Spillåret 2021 – Nikolais favoritter

Her er noen av høydepunktene fra Nikolais spillår.

2021 er straks historie, og som vanlig betyr det at noen av oss vil mimre litt om spillåret som har vært. Disse artiklene er ikke noe forsøk på å kåre «årets spill», i stedet handler det kun om å si noen ord om de spillene som har imponert oss eller preget vårt spillår. For et par dager siden var Joachim ute med sin oppsummering, og her er min:

«Velkommen etter»-år

Jeg er som Joachim lite flink til å spille mange spill fra inneværende år. Jeg spiller også ofte spill som ikke «alle andre» spiller, på måter ikke alle andre spiller dem, og jeg spiller dem lenge. I høst har jeg for eksempel spilt en såkalt megakampanje i Paradox-spill der jeg startet med 2020s Crusader Kings III, konvertete lagringsfilen til 2012s Europe Universalis IV og nå nettopp har fullført ytterligere en konvertering til 2010s Victoria II. Jeg har til og med skrevet en tre deler lang «after action report» på forumet til utviklerne gjennom hele opplevelsen.

Til jul ga jeg kona Ring Fit Adventure fra 2019 i julegave og det viste seg å bli en julegave for oss begge. Julen 2021 har blitt preget av mye moro foran TVen i svært aktiv treningsmodus. Bra for juleflesket, det! En annen spillopplevelse jeg vil nevne kort er at jeg testet ut status for Star Citizen – et spill under konstant utvikling som det føles som jeg først spilte for snart et tiår siden – men som viste seg å fremdeles ha en lang vei å gå. En svært frustrerende opplevelse, selv om nattehimmelen var nydelig!

Jeg har likevel i løpet av året spilt noen spill fra 2021, og vil trekke fram fire spill fra i år, pluss et spill fra sent 2020, som preget året mitt.

Unpacking

Denne lille perlen av et spill har jeg sittet og pludret med litt her og der siden det kom ut. Dette er et veldig zen spill hvor hele poenget er å pakke ut flyttelasset til en jente som du følger fra barndom til ungdomstid til studenttilværelse og så videre. Alt blir fortalt ordløst, men virkningsfullt via tingene du pakker opp. Et liv og en skjebne kan skimtes i bamser som følger med i årevis, for så å bli borte i neste stadium av denne navnløse jentens liv. Det er kraftfullt og ikke minst gjenkjennbart for Mann (35) med hang til nostalgi som fremdeles har kosebamsen Bamsegutt med seg inn i voksenliv og ekteskap.

Spillets konsept er altså å pakke ut, og å plassere det du pakker ut på rett rom i huset eller leiligheten. Du står ganske fritt til hvordan du vil plassere ting, om du vil være rotete i organiseringen eller pinlig nøyaktig med brettekanter på klærne og symmetrisk oppsett av skrivebordet. Musikken er enkel og fin, men kanskje litt i overkant repetetiv etter en stund. Det er likevel et spill som får meg til å slappe av og nyte tiden med det, ja et spill man blir glad i. Jeg vil ikke at det skal ta slutt, og derfor har jeg også spilt det i korte omganger for å «spare» på opplevelsen. Men en ting er sikkert; jeg kommer tilbake for å spille litt mer hver uke!

Jedi: Fallen Order

Dette spillet fra sent 2020 var det første spillet jeg skaffet meg da min splitter nye Xbox Series X ankom i januar 2021. Jeg simpelthen elsker Star Wars og bare måtte sjekke ut dette siste action-adventurespillet i franchisen. Jeg er nok ikke så glad i kamp i spill og nyter best utforskningen og gåteløsningen i spillet – men litt lyssverdsvinging har vel aldri skadet noen (på denne siden av skjermen)?

Spillet følger en jedi-padawan som har overlevd Order 66 – utryddelsesordren av jedi-ordenen keiser Palpatine initierte i Revenge of the Sith. Han har overlevd ved å legge av seg jedifaktene og leve i skjul, men – SURPRISE – han blir innhentet av fortiden. Jedi: Fallen Order er et vanskelig spill, en «soulslite» som det gjerne kalles, og jeg er ikke spesielt god i kamp, men heldigvis har spillet en vanskelighetsgradinnstilling ment for oss som helst vil ha det litt enklere og bare oppleve historien. Den er vanskelig nok i seg selv, men det hjalp nok ikke at unge herr Wilborn ikke var klar over viktigheten av å bruke gaming mode på TVen! Hvem kunne vite at spill ble så mye mer vanskeligere uten at den innstillingen var på? Ikke PC Master Race Wilborn i hvert fall, før noen etter mye frustrasjon og litt klaging på discord fortalte meg om denne hellige gral av en funksjon på moderne TVer.

Matrix Awakens An Unreal Engine 5 Experience

Dette er på sett og vis ikke et spill som sådan, men snarere – som navnet tilsier – en opplevelse. Det er likevel noe jeg vil nevne her, for det inneholder en kort, kort spillopplevelse for viser hva for en utrolig kraft som ligger gjemt i de nye konsollene når man parer dem med neste generasjon spillmotorteknologi i form av Unreal Engine 5.

Jeg spilte denne korte demoen sammen med min kone og ble blåst av banen av hvor ekte mye i spillverdenen så ut. Det er ikke ute av uncanny valley, men du verden så troverdig mye så ut! Det var ikke alltid lett å se når forhåndsinnspilt video av Keanu Reeves gikk over i data-animasjon. Og når demoens biljaktsegment er over, overlates du til å utforske en by som ser utrolig nydelig ut! Jeg er ikke en type spiller som ser på grafikken først og fremst, men jeg kan verdsette god grafikk, og det vi fikk presentert i denne demoen var svært imponerende. Jeg vil si en ny standard er satt, og om utviklere klarer å overføre det vi ser i denne korte demoen til fulle spill som ser like bra ut, vil vi snart se et virkelig generasjonsskifte på spillgrafikkfronten.

Sable

Fra super-realistisk grafikk til kunst. Sable er et spill for meg – ingen kamp, kun gåter og utforskning. Og akk, så nydelig. Du spiller en jente som skal bli voksen i en verden sterkt inspirert av Jakku i fra Star Wars: The Force Awakens. Lydbildet er vakkert, grafikken nydelig, atmosfæren spektakulær, roen og spenningen i å finne ut hva som befinner seg rundt neste sving alltid tilstede. Jeg ble straks glad i Sable, og nyter hvert sekund.

Dette er et spill jeg ikke vil skal ta slutt og som jeg – som Unpacking – nyter i kortere segmenter når jeg vil slappe av med et spill foran TVen. Jeg er rett og slett glad i indietitler som dette, og det at det ikke er kamp i spillet tiltaler meg. Det bringer meg tilbake til opplevelsene jeg hadde som barn i eventyrspill-sjangeren, bare i moderne form. En klassiker jeg kommer til å ha glede av lenge.

Humankind

Jeg er veldig, veldig glad i Civilization-spillene. Så glad faktisk, at mitt fremste internett-hjem fra år 2000 til slutten av det tiåret var Apolyton, det på den tiden viktigste nettforumet for Civilization-fans. Og deretter migrerte jeg til WePlayCiv, et forum som i dag eksisterer på Discord først og fremst, og som inneholder mennesker jeg vil kalle venner. Ja, jeg er så glad i Civilization at jeg har vært frivillig spilltester sammen med en gruppe fans siden 2010 og testet blant annet Civilization V og Civilization VI for utviklerne.

Det var derfor med stor spenning jeg lastet ned Humankind i år, den første store utfordreren til Civilization siden Call to Power 1 og 2 for over 20 år siden. Dette spillet preget deler av sommeren 2021 for meg, og selv om jeg ikke synes det er like godt som Civilization VI, så gjør det mange ting riktig. Høydedifferensiert terreng er en ting, og jeg setter pris på at spillet utfordrer konvensjonene i sjangeren. Jeg synes for eksempel det er veldig interessant at utviklerne har inkludert en nomade-del før sivilisasjonen din faktisk begynner med den første byen. Dette er noe jeg har savnet i Civilization-serien, selv om jeg ser problemet med å starte før sivilisasjonens egentlige start i et spill kalt Civilization. Jeg håper i hvert fall at Firaxis tar inspirasjon av de friske elementene i Humankind når de lager neste spill i Civilization-serien.

Dette var mine favoritter. Hva med deg? Hvilke spill preget 2021 for din del?