Vi får endelig teste Zool. Er det bedre enn Sonic?
I denne artikkelserien går jeg tilbake til gamle coverdisker for å utforske det som befinner seg der. Det vil gi meg en mulighet til å oppdage spillperler jeg ikke har prøvd, og trekke frem spill som jeg neppe ville hatt noen grunn til å skrive om ellers. Jeg holder for tiden på med et av favorittbladene mine – CU Amiga.
Hva rører seg på markedet?
Jeg bruker alltid å ta en rask titt på spillene som ble anmeldt i bladene som fulgte med disse coverdiskene (for innholdet på diskettene fristet jo av og til mer enn selve bladene), og det slår meg at det nesten hver måned kom en eller flere klassikere. Få av disse var oppfølgere, og de befant seg i et bredt spekter av sjangere. Takket være indie-eksplosjonen vi har sett i de siste ti-femten årene skal det jo godt gjøres å argumentere for at det kommer færre knallspill nå enn før, men hvis vi ser på hva de større utgiverne makter å gi oss syntes jeg ærlig talt det virker som nivået har dalt ganske kraftig. Spesielt tatt i betraktning at jeg her følger med på én plattform, av temmelig mange.
Uansett. Hovedattraksjonen denne måneden må være Sensible Soccer, som jo er legendarisk selv om jeg personlig ikke ble frelst av serien før Sensible World of Soccer dukket opp senere. Det fikk 91%. Arkadespillet Risky Woods fikk 90%, noe som ærlig talt overrasker meg litt siden jeg skriver dette etter å ha spilt demoen som du skal få lese om snart. Det lekre rollespillet Ishar: Legend of the Fortress fikk 89%, og månedens siste «screen star».
Andre godbiter inkluderer kultklassikeren D/Generation (80%), überambisiøse og uheldigvis også dagsaktuelle Ashes of Empire (81%), det absurde pusle-/eventyrspillet Gobliiins (80%), Wizball-oppfølgeren Wizkid (81%), rollespillet Legend (83%) og romfergesimulatoren Shuttle (75%).
Over til diskettene. Det er to, der den ene er nesten fullstendig viet til musikkprogrammet OctaMed Professional v3.0 (men har en oppdatering for veikart-programmet GBRoute i tillegg). Den andre har to spilldemoer.
OctaMed Professional v3.0
OctaMED er en serie med musikkprogrammer i «tracker»-sjangeren. Serien har sine røtter i Karsten Obarskis Ultimate Soundtracker fra 1987, men hadde sin egen vri på konseptet og hadde også et eget filformat – noe som i ettertid er litt ergerlig, for det gjør det generelt litt mer vrient å spille musikk laget med OctaMED-variantene på moderne PC-er.
Jeg anbefaler forøvrig at du tar en titt på en svært informativ dokumentarfilm om tracker-formatet, om du er interessert i historien til spillmusikk. Den er også relevant for PC-fans, da tracker-musikk etter hvert ble ganske utbredt på PC også, og havnet i klassikere som One Must Fall 2097, Deus Ex, Unreal og Star Control 2.
I likhet med ganske mange av de eldre tracker-programmene, har OctaMED Professional 3.0 et grensesnitt som ville fått en moderne UI-designer til å hyle som en stukket gris, i de ti sekundene det ville tatt før hodet hans eksploderte. Jeg har en god del erfaring med OctaMED Soundstudio som kom senere, samt FastTracker II på PC, men det er fortsatt over 20 år siden jeg sist har brukt et program som dette, og jeg kommer ikke til å sette meg inn i OctaMED Professional 3.0 for denne artikkelens skyld. Spesielt siden den nevnte erfaringen har overbevist meg om at jeg er omtrent like god til å lage musikk som en flodhest er til å fly. Kanskje litt dårligere, faktisk.
Men sjekk ut dokumentaren jeg nevnte:
Zool
Forrige gang ble vi lovet en spillbar demo av Zool, og her er den.
Dette plattformspillet er egentlig litt symptomatisk for Amiga-plattformens situasjon utover nittitallet. Spillet ble lansert som Amigas svar på Sonic the Hedgehog, og teknisk funker det. Det er raskt og fargerikt, det skroller glatt i alle retninger og Zool selv er en plattformhelt med rikelig av egenskaper. Han ser til og med litt kul ut, noe som ikke var noen selvfølge (jeg tror Amiga satte en slags rekord i antall plattformspill med kleine hovedpersoner).
Men når spillet starter er det likevel åpenbart at det ikke har det som trengs for å virkelig kunne konkurrere med sin inspirasjonskilde. Det mangler godfølelsen og flyten, og nivået i demoen ser ut til å være designet for å ta rotta på deg i stedet for å gi deg en god opplevelse.
I tillegg ser det rotete ut, slik at man ikke legger merke til fiendene før det er for sent. Eller kulene deres, for den saks skyld; noen skyter etter deg før du faktisk ser dem på skjermen, og når kulene er i samme farge som godteriene i bakgrunnen er du nesten dømt til å miste helse. Ah, og skjermbildet føles generelt for smalt, slik at du får for lite reaksjonstid når du møter fiender.
Men det ser pent ut, og selv om musikken absolutt ikke passer til skjermbildet liker jeg den godt.
Zool fikk kjempemye skryt av en muligens litt desperat Amiga-presse da det kom ut, men etter å ha spilt noen runder med denne demoen har jeg bare lyst til å avslutte. Jeg ser at det har kvaliteter, og med nok tålmodighet ville jeg helt sikkert fått litt glede av det. Men jeg orker bare ikke. Det er vel knapt noen sjangere som har fått like mange knallspill i de senere årene som det todimensjonale plattformspillet, og det å bruke masse tid på et midt-på-treet-om-vi-skal-være-ærlige-spill fra 1992 frister ikke.
Jeg skal innrømme at jeg piratkopierte Zool i sin tid, og som med alle Amiga-eiere med tilgang på britiske spillblader var det et spill jeg var veldig ivrig på å teste. Men selv om jeg ikke mislikte spillet, spilte jeg det aldri særlig mye.
Zool fikk forøvrig en nyversjon for ikke så enormt lenge siden, og det at den bruker bredskjermformat gjør vel alene at den er cirka dobbelt så artig å spille som originalen. Jeg ser at den har fått en god mottakelse.
Risky Woods
Risky Woods er et sideskrollende action-/plattformspill som vekker minner om et annet problem Amiga-spill ofte hadde: De var gjerne laget av folk som hadde god peiling på de kunstneriske og tekniske aspektene av spillutvikling, men manglet litt når det kom til spilldesign. Det ser svært pent ut, med superlekker, animert pikselgrafikk og mange kule visuelle effekter. Men det er ikke spesielt gøy å spille.
Hovedproblemet er at det oppleves gammeldags, selv for et 1992-spill. I stedet for utfordrende og interessante fiendeplasseringer, sender det fiender inn fra begge kanter kontinuerlig. Du får aldri fred, samtidig som fiendene er forutsigbare og kjedelige.
I tillegg har spillet en rekke små irritasjonsmomenter. Fiendene slipper mynter, men for å plukke dem opp må du bøye deg ned. Hvorfor? Mange av bonusene er farlige, inkludert en som suger tid fra tidsfristen (for selvsagt er det en tidsfrist her). En annen flipper hele skjermbildet opp ned. Imponerende saker, men er det gøy? Nei. Noen steder faller steiner fra luften og knuser deg, skjønt etter å ha gått på en smell noen ganger lærer du hva du skal se etter. Og så videre.
Kontrollene fungerer heldigvis greit, og med øvelse blir spillet litt artigere å spille. Men på samme måte som med Zool er det ikke slik at jeg higer etter å fortsette, her. Visstnok er de første brettene noen av de vanskeligste i hele spillet – enda en litt for vanlig spilldesign-synd – og jeg antar demoen består av et av disse. Så det var kanskje ikke helt ideelt.
